Nyeste generasjon Black Bay er perfekt. Kanskje for perfekt?
Det er ikke måte på hvor mange klokker som er «ikoniske» – i alle fall om vi skal tro produsentene og betalte medier. Begrepet har blitt vannet ut til det komiske, og har langt på vei mistet sin kraft.
Jeg kvier meg derfor litt for å kalle Tudor Black Bay et moderne ikon, men det er vanskelig å finne en mer dekkende betegnelse. Førsteutgaven – Heritage Black Bay fra 2012 – markerte starten på Tudors enorme suksess, hvor merket steg ut fra glemselen og opp på pallplassering i klassen.
Designet var ingen revolusjon, men bestod av nøye tilmålte mengder historisk inspirasjon og moderne trekk. Med referanser til Tudors gamle dykkerklokker ble publikum også påminnet om koblingen til søstermerket Rolex – intet mindre enn perfekt timing for årene som skulle komme.
I dag er Tudor nærmest ensbetydende med Black Bay – i en eller annen form. Siden introduksjonen har Black Bay gått fra modell til kolleksjon, som rommer populære varianter som Black Bay 58, Black Bay GMT og Black Bay Chrono.
ANNONSE
Etterlengtet fortsettelse
På papiret er årets Black Bay bare en liten nyhet, for allerede under Watches and Wonders i fjor presenterte Tudor den nye generasjonen Black Bay. Med burgunderrød bezel og svart tallskive med gullfarget print, sendte modellen tankene tilbake til førsteutgaven fra 2012.
Likevel er det den svarte versjonen av «nye» Black Bay som mange klokkeinteresserte har ventet på. Med en klassisk svart og hvit palett, som blant annet deles med storebror Rolex Submariner, har nykommeren utvilsomt et større kommersielt potensiale enn fjorårets burgunderrøde variant.
Kallenavnet Black Bay «Monochrome» er passende, og endringen i farge fremhever allsidigheten som ligger i grunndesignet Black Bay. Svart bezel og fravær av gilt resulterer i en friskere og strammere uttrykk, som trekker modellen i en mer moderne retning. Beslutningen gir i mine øyne mening, all den tid de mer vintage-inspirerte søskenmodellene Black Bay 58 og Black Bay 54 er å finne på menyen, i størrelser som trolig er mer tiltalende for vintage-orienterte kjøpere.
Videreforedlet eksteriør
Ser vi bort fra fargene er den svarte varianten identisk med fjorårets burgunderrøde modell – og det er ingenting å klage over. Kassen av rustfritt stål måler 41 mm i diameter, og har en tykkelse på 13,5 mm. Lenken måler 21 mm ved remfestene og smalner ned til 16 mm ved låsen.
Den Oyster-aktige lenken har fortsatt nagle-designet som har vært et ankepunkt for en del entusiaster, men muligheten for Jubilee vil for mange veie opp for dette. Lenken(e) er også blitt utstyrt med Tudors geniale T-fit mikrojustering, som legger forholdene til rette for høy bærekomfort.
De ytre dimensjonene vitner ikke bare om at Black Bay er en moderne sportsklokke, men tilsier også at Tudor har jobbet med dimensjoner og proporsjoner. Faktisk er den nye generasjonen Black Bay redesignet fra bunnen og opp, og fremstår som nettere og mer balansert enn før.
Kassen er slanket med nesten 1 mm fra forrige generasjon, mens bredden mellom hornene er redusert med 1 mm. Safirglass, heldekkende baklokk og 200 meters vannresistens er imidlertid egenskaper vi kjenner fra før.
Man skal ikke se seg blind på tallene på papiret, men også på håndleddet er endringene merkbare. Tross identisk diameter med foregående generasjoner, oppleves klokken mer kompakt, og den bærer etter min mening noe mindre enn før.
Sammenligningen med en moderne sekssifret Rolex Submariner er kanskje litt oppbrukt, men likheten til «storebror» har trolig ikke vært mindre siden tiden de to merkene delte kasser.
Fra bra til bedre
Generasjonsskiftet for Black Bay handler ikke bare om overflate. Motoriseringen er nå det Kenissi-produserte kaliber MT5602-U, som er en nyere variant av det mer kjente MT5602 fra 2015.
Det selvtrekkende urverket opererer på 28.800 halvsvingninger per time (4 Hertz), og har en balansefjær av silisium. Gangreserven er solide 70 timer, som representerer en nær dobling fra ETA-verkene som ble brukt i første generasjons Black Bay.
Kaliber MT5602-U er COSC-sertifisert, men U-en røper at det ikke stopper der. I likhet med Black Bay Ceramic (og drøssevis med modeller fra Omega) gjennomgår nye Black Bay en såkalt Master Chronometer-sertifisering. Testen og kriteriene ble i sin tid utviklet av Omega i samarbeid med sveitsiske METAS (det føderale instituttet for metrologi), og innebærer blant annet strenge krav til presisjon, resistens mot magnetisme og vannresistens.
Tre alternativer
I mine øyne er Oyster-lenken (tross naglene) veien å gå, men som det avbildede eksemplaret viser kan Black Bay også leveres på en Jubilee-aktig lenke. Førstnevnte gir en veiledende pris på 47.300 kroner, mens sistnevnte øker prisen opp til 48.500 kroner.
Tudor tilbyr også modellen på svart gummirem med endeledd, som samtidig utløser en mer trivelig pris på 45.050 kroner. Selv er jeg ikke spesielt begeistret for Tudors originale gummiremmer, men dette skyldes utelukkende smak og behag. Mitt tips er uansett å gå for Black Bay på lenke, og heller supplere med original gummirem – eller kanskje mer aktuelt, remmer fra andre leverandører.
Avsluttende tanker
Selv om jeg objektivt kunne forstå appellen, ble jeg aldri helt frelst av den opprinnelige Heritage Black Bay. Klokken var litt for mye retro, i en kategori hvor jeg personlig trekkes mer mot det moderne. Elementer som den fargede hylsen på kronen og den vintage-inspirerte lenken med nagler (som kom noe senere), har for meg vært små men vesentlige irritasjonsmomenter ved Black Bay.
Med den nye generasjonen Black Bay er en del av dette ryddet opp i, og med årets svarte variant har Tudor skapt den beste versjonen av Black Bay i 41 mm størrelse til nå. Og kanskje er den også den perfekte dykkerklokken i prisklassen under 50.000 kroner.
Perfeksjon har imidlertid sin pris. For uten noe smått å irritere seg over, noe «hva tenkte de egentlig her??», har Black Bay et snev av noe kjølig og klinisk over seg. Den er, hold deg fast, kanskje litt kjedelig. Samtidig rokker ikke dette ved min oppfatning om at Black Bay trolig er den beste dykkerklokken i sin klasse.
Min idé er derfor følgende: Sleng klokken på en Erika’s Originals MN (eller kanskje noe snadder fra Uncle i Tidssonens egen nettbutikk), bruk den godt og hardt, og få noen battle scars. Dette vil i mine øyne få ut hele potensialet som ligger i den klinisk perfekte «Monochrome».
Rettelse: I en tidligere utgave av artikkelen ble det hevdet at Oyster-lenken nå kom uten det særegne nagle-designet. Dette stemmer (dessverre) ikke, men skyldes rot på skribentens side.
ANNONSE
