Er først nå, når speilløsboomen er der for alle merkene at jeg begynner å få råd til en del snacks som egentlig var avskrevet som utenfor rekkevidde tidligere. Les.: kamerahus og objektiver for speilrefleks har falt drastisk på bruktmarkedet.
-Absolutt! Jeg gjorde mye det samme litt over årtusenskiftet, da 'alle' skulle bli kvitt alt de hadde av analogt utstyr. (I tillegg var jo dollaren verdt like over femmeren, så det var jo 'gratis' å handle fra statene.)
Fikk prøvd ut mye som jeg ikke hadde våget å drømme om, engang bare få år tidligere - men det ble å holde seg til sin første kjærlighet, Nikon i småbildeformat, supplert med litt Leica M - det er ingen tvil om at når man bare skal rusle rundt fredelig og rolig for å fotografere uten å bære altfor tungt, så kan man gjøre det verre enn en Zeiss/Cosina ZM med en 35mm Summicron på. Iallefall om alternativet er en D5 med 24-70mm på.
Mellomformat? Oioioi. Pådro meg et Hasselblad V-system (501C/M med tre bakstykker, 40mm f/4, 80mm f/2.8, 150mm f/4 og 250mm f/5.6) for under ti lapper (!), fant etterhvert ut at 6x6 ikke var for meg, prøvde Fuji GX680 (Som til dags dato er det mest fantastiske kameraet jeg noensinne har lagt hendene på, men forsvant ut da jeg innså at jeg egentlig aldri tok det med meg noe sted.)
Nå? En D3, en D5, og alle de gamle filmhusene mine - F3 (kjøpt brukt fra Romsdals Budstikke for konfirmasjonspengene), F4 (Vil overleve en atomkrig!), F5 (Kan delta i før nevnte atomkrig), FM2n og - favoritten, mesteparten av tiden - en FM3a. Mer optikk enn jeg tør tenke på, fra 17mm til 400mm, samlet over godt 30 år.
I tillegg, når jeg vil ha et større negativ (ble egentlig mest brukt mens det fortsatt var enkelt å både kjøpe og fremkalle E6 - et mellomformat-lysbilde er en opplevelse!) - har jeg fortsatt en Fujica G690BL (6*9 rammesøker, Texas Leica) med 65mm f/8, 100mm f/3.5 og 180mm f/5.6. Det er et beist av et kamera som nok kunne få en arrestert for å bære et farlig våpen.