He he - ikke bry deg om det. Vi har en tendens til å se ned på steder i værheten som er litt mindre enn der vi bor selv. Fra min posisjon i Oslo har jeg harry-fordommer om Drammen. Drammenserne har det antagelig om Mjøndalen, og jeg skulle ikke bli forundret om mjøndølene har et annet, mindre sted i nærheten som de betrakter som harry. Ut fra dette er
@Callahan mest sannsynlig fra Stavanger
Men det er jo bare hovmod. Som min bror sa etter å ha fått mye tyn for sin kombinasjon av hockeysveis, kinnskjegg og pilotbriller: "Se det i øynene - harry mennesker har det morsommere!"
Jeg kommer fra et mindre sted enn Sandnes, men kan absolutt bekrefte at harryfordommene mot den byen er høyst levende. Treffer du en Felleskjøpskyggeluebehengt hjemmebrentmisbruker fra en veiløs fjellgård i utkantfylket, påvei de fire milene til det nærmeste samvirkelaget for å kjøpe kandissukker og skrå, sammen med sin mor,søster, kone (samme person) og elskerinne (den peneste sauen) vil han på spørsmål umiddelbart utpeke Sandnes som det mest harry sted i kongeriket, selv om han ikke har vært der. Møter man en blekfet mammaboer med pistrete hockeysveis, t-skjorte med tekst a la "Nærbø-Pattaya friendship club", "We kill whales 4 fun", "Sex instructor, 1st lesson free" eller liknende, på vei til traktorpullingshow i sin flammelakkerte Chevy Van full av tomme brusbokser, klissete pornoblader og fettete gatekjøkkenpapir, vil han si det samme.
Det er egentlig et urettferdig stempel, for Sandnes er en flott by i pene omgivelser med interessant historie og mange hyggelige innbyggere - noe
@r_inge er et godt eksempel på. Årsaken til det tvilsomme ryktet heter "Ruten", det lokale kallenavnet på området rundt tog- og rutebilstasjonen. Nå er det vel ryddet godt opp der, men tidligere forvandlet dette transportknutepunktet seg hver helg til en gigantisk oppvisning i utendørsutukt og generell håndgemeng. Pøbel, slyngler, løspiker, MC-gjenger, slåsskjemper og blandingsmisbrukere fra hele sørfylket valfartet til Ruten i traktorer, rånebiler, hærverkutsatte lokaltog og busser med livredde sjåfører. Det var blodige knoker, gjengoppgjør, sjalusidramaer, alment klammeri og hvite rumper i hver eneste skrinne busk. Søndag morgen lå det igjen et seigt dekke av øl, hjemmebrent og frivillig eller ufrivillig utgytte kroppsvæsker, lett ispedt glasskår, hårtjafser, brukne tenner og kanskje en finger eller to. Alle vi som skulle til Stavanger på helgefest turte knapt se ut av togvinduene da vi passerte Sandnes stasjon, i frykt for å lide samme skjebne som Lots hustru.
Idag er Sandnes, som resten av fylket, moderne, velstriglet og full av Cayennekjørende oljemillionærer, og også her lar den lokale ungdommen sin aggresjon få utløp i den virtuelle verden fremfor å gå ut. Ruten er rolig og kjedelig som en hvilkensomhelst småbysentral etter stengetid, og det eneste som vitner om fordums eksesser er de mange omkransende advokatkontorer som drømmer om dengang de kunne gjøre åstedsgranskninger bare ved å kikke ut av vinduet. Men stempelet henger nok igjen enda en stund.