Etter å ha vært en lurker på TS i et års tid, og medlem i en måneds tid, har tiden kommet for litt aktivitet.
Gjennom 70-, 80- og inn i 90-tallet forbrukte jeg en liten håndfull klokker. Den siste som ble forbrukt var en relativt klassisk utseende klokke kjøpt mens jeg gikk på videregående. Den hadde både stoppeklokke, timer og alarm, og jeg må innrømme at jeg syntes det var kult at viserne flyttet seg til 12 når stoppeklokke og timer skulle brukes, og spesielt kult var det at viserne gikk feil vei når timeren var i gang. Redd jeg ikke er i stand til å huske hvilket merke det var (kan det ha vært Suter?), men jeg får skylde på alderen. Uansett, denne klokka fungerte som den skulle i over 10 år, men en dag begynte viserne å leve sitt eget liv, så den havnet i søpla. Da var det bare å gripe etter den Swatch-klokka som lå i hylla. Den ble kjøpt på Heathrow ene og alene fordi den var sort og kul og syltynn. Et par uker senere fikk jeg meg min første mobiltelefon (ingen poeng for å gjette at det var en Ericsson), og sånn cirka dagen etter forsvant Swatchen på hylla igjen - og ble liggende.
To tiår går. Jeg kjøper min første iPhone vinteren 2015, og sånn cirka dagen etter konstaterer jeg at jeg trenger en klokke. Så ikke den komme da jeg ikke hadde tenkt tanken på å ha klokke i de mobiltelefonårene som hadde gått. Heldigvis var det samtidig klart at det ikke var påfallende aktuelt å kjøpe en DW eller dess like, men at jeg skulle opp noen hakk i kvalitet, og gjerne noe mekanisk. Ukene gikk, og nå og da var jeg på nett for å orientere meg litt på klokkefronten, men det hele var veldig halvhjertet. Kom etter hvert over produsentene fra Glashütte, og konstaterte med en gang at Nomos hadde det designuttrykket jeg var ute etter – uten at jeg på forhånd ante hva slags designuttrykk jeg var ute etter. Enda noen uker gikk. Jeg var en tur i Stockholm, og tilfeldigvis gikk jeg forbi Franks Ur. I vinduet hadde de utstilt noen klokker fra Glashütte Original, så jeg gikk inn. Mens jeg prøvde en eller annen Senator fra GO så jeg at de også solgte Nomos, og da jeg forlot butikken hadde jeg med denne:
Nomos Ludwig med manuelt opptrekk. Det er noe besnærende taktilt ved det å trekke opp en klokke. For ordens skyld – den røde reima fulgte med en vintageklokke jeg kjøpte i sommer. Den klokka er 17 mm mens reima er 18 mm, så den ble liggende i skuffen inntil her om dagen da jeg puttet den på Ludwigen for å se om det hadde noe for seg. Heldigvis er jeg en smule fargeblind, så jeg klarer ikke å se om rødfargen skjærer seg i øynene eller ikke. Jeg regner med at reima er en relativt billig affære, men den er forbausende god å bruke.
Siden i sommer har jeg pådratt meg en liten håndfull vintageklokker, men det er ikke mulig å skimte noen retning eller plan i innkjøpene bortsett fra at jeg synes klokkene er pene, at de er i bra stand, og at de ikke var så veldig dyre i innkjøp. Samtidig pådro jeg meg en mystisk lyst til å kjøpe meg en 99.1, men det var to store problemer med dette:
1. Jeg hadde aldri sett en i virkeligheten. Faktisk så hadde jeg aldri sett noen klokker fra dem i virkeligheten.
2. Med tanke på at min Nomos som jeg bruker minst 9 av 10 dager er 35 mm, og ingen av de andre klokkene jeg hadde var større, og at jeg trivdes veldig godt med klokker i denne størrelsen, gjorde at klokker med størrelse over 40 mm og tykkelse på "feil" side av 10 mm i mine øyne var abnormt store for mitt moderat store håndledd.
Det første problemet var ikke lett å løse, og det ble heller ikke løst, men da det gjaldt problem nummer to var det bare å øve, og dermed ble denne kjøpt inn:
Hele konseptet med de sveitsiske jernbaneklokkene fra Mobatime er veldig besnærende, og når designen er veldig innenfor var dette en veldig riktig treningsklokke. Og det måtte bli en stop2go fra Mondaine siden det er den eneste oppfører seg som de nevnte jernbaneklokkene. Hadde selvfølgelig vært kult hvis sekundviseren hadde samme flytende bevegelse som de ordentlige jernbaneklokkene, men man kan visst ikke få alt her i livet.
Treningen resulterte raskt i en erkjennelse av at litt større klokker er innenfor. Etter en del leting på nett samtidig som jeg vurderte om jeg skulle bestille en ny fra produsenten (opptil 12 måneders leveringstid), kom jeg over en brukt utgave, kuriøst nok i Sveits:
Jeg vet ikke helt hva jeg synes om kikkehullet på lokket, men er nok ikke fan. Og boksen blir dermed ikke akkurat optimal i forhold til å beskytte klokka. Men man kjøper heldigvis ikke en klokke pga boksen? Den er dog solid laget, og ikke så voldsomt stor. Og man kan bruke den som en bordklokke, eller som på bildet - gulvklokke.
Litt tekniske data underveis:
Produsent: D. Dornblüth & Sohn
Modell: Kal. 99.1 (1) ST
Verk: Kaliber 99.1 - modifisert Unitas 6498-1
Gangreserve: 50 timer
Produsert: 2004
Diameter: 42 mm
Tykkelse: 11,5 mm
Kassa er av stål – en kombinasjon av børstet og pusset.
Da det gjelder reima kom den på klokka. Jeg vet ikke hvor kosher det er å bruke reimer fra andre klokkeprodusenter, men det får stå sin prøve. Dessuten fulgte det med en originalreim med ditto spenne. Konstaterer forresten at reimene til AP koster så det holder. Etter lugsene å dømme har klokka vært gjennom ett og annet glippetak ved ymse skifter av reimer.
Nummer 73 – ikke så verst lavt.
Hvorfor klokke fra Dornblüth? Strengt tatt ble det bare slik. Men det er selvfølgelig noe ved dem som appellerer veldig, selv om det ikke er lett å sette fingeren på hva det er, men her er noen grunner som man kan anse som et slags rasjonelt alibi:
1. Et lite merke med en viss historie der det faktisk sitter noen på bakrommet og fikler sammen klokkene, og ikke bare får dem tilsendt ferdig produsert.
2. Ikke så veldig kjent i Norge. Vel, med tanke på hvor latterlig få de produserer hvert år er de vel bare kjente i Kalbe an der Milde, som er der de holder til.
3. Klassisk design som jeg har med det å like, og der en fin detalj er at man ikke ser bunnen av et 6-tall. De har hatt vett nok til å fjerne alle spor av 6-tallet.
Med originalreim. Mulig jeg vil ha en reim type veldig pent/lite brukt fra AP for salg når den tid kommer.
Gjenstår dermed bare å se om Mondaine-øvingen har gjort mester.
Gjennom 70-, 80- og inn i 90-tallet forbrukte jeg en liten håndfull klokker. Den siste som ble forbrukt var en relativt klassisk utseende klokke kjøpt mens jeg gikk på videregående. Den hadde både stoppeklokke, timer og alarm, og jeg må innrømme at jeg syntes det var kult at viserne flyttet seg til 12 når stoppeklokke og timer skulle brukes, og spesielt kult var det at viserne gikk feil vei når timeren var i gang. Redd jeg ikke er i stand til å huske hvilket merke det var (kan det ha vært Suter?), men jeg får skylde på alderen. Uansett, denne klokka fungerte som den skulle i over 10 år, men en dag begynte viserne å leve sitt eget liv, så den havnet i søpla. Da var det bare å gripe etter den Swatch-klokka som lå i hylla. Den ble kjøpt på Heathrow ene og alene fordi den var sort og kul og syltynn. Et par uker senere fikk jeg meg min første mobiltelefon (ingen poeng for å gjette at det var en Ericsson), og sånn cirka dagen etter forsvant Swatchen på hylla igjen - og ble liggende.
To tiår går. Jeg kjøper min første iPhone vinteren 2015, og sånn cirka dagen etter konstaterer jeg at jeg trenger en klokke. Så ikke den komme da jeg ikke hadde tenkt tanken på å ha klokke i de mobiltelefonårene som hadde gått. Heldigvis var det samtidig klart at det ikke var påfallende aktuelt å kjøpe en DW eller dess like, men at jeg skulle opp noen hakk i kvalitet, og gjerne noe mekanisk. Ukene gikk, og nå og da var jeg på nett for å orientere meg litt på klokkefronten, men det hele var veldig halvhjertet. Kom etter hvert over produsentene fra Glashütte, og konstaterte med en gang at Nomos hadde det designuttrykket jeg var ute etter – uten at jeg på forhånd ante hva slags designuttrykk jeg var ute etter. Enda noen uker gikk. Jeg var en tur i Stockholm, og tilfeldigvis gikk jeg forbi Franks Ur. I vinduet hadde de utstilt noen klokker fra Glashütte Original, så jeg gikk inn. Mens jeg prøvde en eller annen Senator fra GO så jeg at de også solgte Nomos, og da jeg forlot butikken hadde jeg med denne:
Nomos Ludwig med manuelt opptrekk. Det er noe besnærende taktilt ved det å trekke opp en klokke. For ordens skyld – den røde reima fulgte med en vintageklokke jeg kjøpte i sommer. Den klokka er 17 mm mens reima er 18 mm, så den ble liggende i skuffen inntil her om dagen da jeg puttet den på Ludwigen for å se om det hadde noe for seg. Heldigvis er jeg en smule fargeblind, så jeg klarer ikke å se om rødfargen skjærer seg i øynene eller ikke. Jeg regner med at reima er en relativt billig affære, men den er forbausende god å bruke.
Siden i sommer har jeg pådratt meg en liten håndfull vintageklokker, men det er ikke mulig å skimte noen retning eller plan i innkjøpene bortsett fra at jeg synes klokkene er pene, at de er i bra stand, og at de ikke var så veldig dyre i innkjøp. Samtidig pådro jeg meg en mystisk lyst til å kjøpe meg en 99.1, men det var to store problemer med dette:
1. Jeg hadde aldri sett en i virkeligheten. Faktisk så hadde jeg aldri sett noen klokker fra dem i virkeligheten.
2. Med tanke på at min Nomos som jeg bruker minst 9 av 10 dager er 35 mm, og ingen av de andre klokkene jeg hadde var større, og at jeg trivdes veldig godt med klokker i denne størrelsen, gjorde at klokker med størrelse over 40 mm og tykkelse på "feil" side av 10 mm i mine øyne var abnormt store for mitt moderat store håndledd.
Det første problemet var ikke lett å løse, og det ble heller ikke løst, men da det gjaldt problem nummer to var det bare å øve, og dermed ble denne kjøpt inn:
Hele konseptet med de sveitsiske jernbaneklokkene fra Mobatime er veldig besnærende, og når designen er veldig innenfor var dette en veldig riktig treningsklokke. Og det måtte bli en stop2go fra Mondaine siden det er den eneste oppfører seg som de nevnte jernbaneklokkene. Hadde selvfølgelig vært kult hvis sekundviseren hadde samme flytende bevegelse som de ordentlige jernbaneklokkene, men man kan visst ikke få alt her i livet.
Treningen resulterte raskt i en erkjennelse av at litt større klokker er innenfor. Etter en del leting på nett samtidig som jeg vurderte om jeg skulle bestille en ny fra produsenten (opptil 12 måneders leveringstid), kom jeg over en brukt utgave, kuriøst nok i Sveits:
Jeg vet ikke helt hva jeg synes om kikkehullet på lokket, men er nok ikke fan. Og boksen blir dermed ikke akkurat optimal i forhold til å beskytte klokka. Men man kjøper heldigvis ikke en klokke pga boksen? Den er dog solid laget, og ikke så voldsomt stor. Og man kan bruke den som en bordklokke, eller som på bildet - gulvklokke.
Litt tekniske data underveis:
Produsent: D. Dornblüth & Sohn
Modell: Kal. 99.1 (1) ST
Verk: Kaliber 99.1 - modifisert Unitas 6498-1
Gangreserve: 50 timer
Produsert: 2004
Diameter: 42 mm
Tykkelse: 11,5 mm
Kassa er av stål – en kombinasjon av børstet og pusset.
Da det gjelder reima kom den på klokka. Jeg vet ikke hvor kosher det er å bruke reimer fra andre klokkeprodusenter, men det får stå sin prøve. Dessuten fulgte det med en originalreim med ditto spenne. Konstaterer forresten at reimene til AP koster så det holder. Etter lugsene å dømme har klokka vært gjennom ett og annet glippetak ved ymse skifter av reimer.
Nummer 73 – ikke så verst lavt.
Hvorfor klokke fra Dornblüth? Strengt tatt ble det bare slik. Men det er selvfølgelig noe ved dem som appellerer veldig, selv om det ikke er lett å sette fingeren på hva det er, men her er noen grunner som man kan anse som et slags rasjonelt alibi:
1. Et lite merke med en viss historie der det faktisk sitter noen på bakrommet og fikler sammen klokkene, og ikke bare får dem tilsendt ferdig produsert.
2. Ikke så veldig kjent i Norge. Vel, med tanke på hvor latterlig få de produserer hvert år er de vel bare kjente i Kalbe an der Milde, som er der de holder til.
3. Klassisk design som jeg har med det å like, og der en fin detalj er at man ikke ser bunnen av et 6-tall. De har hatt vett nok til å fjerne alle spor av 6-tallet.
Med originalreim. Mulig jeg vil ha en reim type veldig pent/lite brukt fra AP for salg når den tid kommer.
Gjenstår dermed bare å se om Mondaine-øvingen har gjort mester.
Redigert: