"Beaters"

[Anders]

Jeg satt på bussen og kikket på klokken min idag. Ikke fordi jeg var interessert i hvilken tid på døgnet det var (det visste jeg jo: altfor tidlig), men fordi jeg ikke er helt god i hodet (men her på sonen er jeg jo i godt/dårlig selskap). Dagens utvalgte er min Rolex Submariner Date, den første Rolexen jeg kjøpte.

Jeg kom i den forbindelse til å tenke litt på konseptet beaters som i klokkeverden jo beskriver et ur man eier for å ta støyten av de hardeste arbeidsoppgavene, for dermed å spare de penere urene for riper og skader. En rekke av klokkene i min samling er anskaffet med den spesifikke hensikt å fungere som beaters, det er Seikoer, G-shocks og noen ur som allerede var beat da jeg fikk dem. Og når jeg virkelig skal grave i møkka og slå løs på verden er det et av disse jeg velger.

Men alle de andre dagene velger jeg jo et ur som smiler til meg, ikke så rent sjelden en Rolex. Og gjerne akkurat denne Rolexen. Suben er min go to klokke. Jeg kan bruke den til pent og til hverdags, og når jeg ser ned på armen (som i dag morges) får den meg alltid til å se opp igjen med et fårete smil. Klokken har sittet på armen under noen av de tøffeste og vanskeligste dagene i mitt liv, og jeg mistenker at den kommer til å sitte på armen under de beste dagene (man må jo være optimist og håpe at de ligger framfor en). Det er jo bare en ting, men til bare å være en ting gir den meg usedvanlig mye glede

Det jeg dog har lært er at riper og skader kommer når jeg minst aner det, og hvertfall ikke den dagen jeg har på meg en beater. De kommer snikende når jeg på vei gjennom byen slår hånden rett i en forbipasserende, og klokkene møtes i en *klunk* (det har skjedd meg ihvertfall to ganger). Eller når jeg rusler fra kjøkkenet til sofaen og hører en *scriiiitch* i det jeg drar en lug langs peismuren. For min del skjer det alltid de dagene jeg har på meg Suben

Så der satt jeg med en oppskrapet og ripete Sub på bussen og tenkte på klokkeboksen med beaters liggende hjemme, alle like fine som da jeg kjøpte dem. Jeg har kommet fram til at det er klokkene selv som velger om de er beaters eller safe queens, ikke jeg. Og en Rolex Submariner er nok ikke fornøyd før den har noen arr.

 

[rkjersem]

Flott innspill Anders!

Jeg har erfart mye av det samme. Jeg kjøper gjerne noen klokker som skal bli beaters men ender opp med å bruke Rolexene oftere siden disse gir meg en godfølelse som jeg ikke har ellers.

Og når jeg skal utføre arbeidsopgaver som krever at Rolexen må av, så er det gjerne arbeidsoppgaver som er slik at jeg ikke har behov for å ha på meg noen klokke på det tidspunktet.

Så min konklusjon er at skal man ha en beater, bør det være en veldi fin en, aka Submariner

 

[Sponon]

Så lenge man ikke har planer om å selge klokkene (Reidar, you`re out! ) så gjør det ikke så mye om jeg får en hairline/ripe på klokken. For meg så blir klokken enda mer personlig og bygger karakter. Jeg prøver å bruke suben å pamen så mye som mulig, er trossalt en skam å la de ligge i klokkeskrinet! Klokken kan bli som nye etter en fulloverhaling så sant det ikke er snakk om bløende sår.

Men det skal sies at jeg har et par beatere som får de utsatte arbeidsoppgavene

Blir noen utsatte måneder for klokkene fremover nå. Ikke noe jakke/genser som beskyttelse..

 

[rkjersem]

Blir noen utsatte måneder for klokkene fremover nå. Ikke noe jakke/genser som beskyttelse..

Kanskje vi skal lage slike "iphone" skins til klokkene våre, så kan vi bruke de til alt. Alle klokkene kommer til å bli 50mm i diameter. Men vi slipper jo striper og riper

 

[Braute]

Du har så rett så rett Anders, Murphys lov gjelder oss alle.
Skjønt jeg er litt overrasket over at du har klokker som rekker å bli rammet av den loven Reidar.

Ha en strålende ripefri dag
Braute

 

[Sponon]

Kanskje vi skal lage slike "iphone" skins til klokkene våre, så kan vi bruke de til alt. Alle klokkene kommer til å bli 50mm i diameter. Men vi slipper jo striper og riper

Noe sånt du tenker på?

 

[rkjersem]

Du har så rett så rett Anders, Murphys lov gjelder oss alle.
Skjønt jeg er litt overrasket over at du har klokker som rekker å bli rammet av den loven Reidar.

Ha en strålende ripefri dag
Braute

Det værste er at jeg har ingenting å forsvare meg med heller !

 

[krille]

Jeg har ingen "safe queens" som bare får luftet seg til søndagsmiddagen eller noe sånn. Det har selvsgat ført til arbeidsuhell, som f.eks da en påhengsmotor skulle av båten i fjor høst. Men jeg prøver å ta en G-shock, T-touchen eller kanskje en Monster hvis jeg vet jeg skal ut for noen røffe tak.

Men du har rett i det, Anders, at nærkontakt med en fliskant på kjøkkenet eller et stålrekkverk på jobb, det skjer selvsagt de dagene du har på deg godklokka. Mitt syn på sånt er uansett at har du kjøpt deg en klokke som er solid laget av herdet stål, utstyrt med så og så mange hundre meters vannresistans og safirglass nettopp for å tåle en smell, da må tåle at den preges med deg. Bruk bruksgjenstandene dine og gled deg over all moroa du har hatt med dem underveis!

 

[Moore]

Jeg satt på bussen og kikket på klokken min idag. Ikke fordi jeg var interessert i hvilken tid på døgnet det var (det visste jeg jo: altfor tidlig), men fordi jeg ikke er helt god i hodet (men her på sonen er jeg jo i godt/dårlig selskap). Dagens utvalgte er min Rolex Submariner Date, den første Rolexen jeg kjøpte.

Jeg kom i den forbindelse til å tenke litt på konseptet beaters som i klokkeverden jo beskriver et ur man eier for å ta støyten av de hardeste arbeidsoppgavene, for dermed å spare de penere urene for riper og skader. En rekke av klokkene i min samling er anskaffet med den spesifikke hensikt å fungere som beaters, det er Seikoer, G-shocks og noen ur som allerede var beat da jeg fikk dem. Og når jeg virkelig skal grave i møkka og slå løs på verden er det et av disse jeg velger.

Men alle de andre dagene velger jeg jo et ur som smiler til meg, ikke så rent sjelden en Rolex. Og gjerne akkurat denne Rolexen. Suben er min go to klokke. Jeg kan bruke den til pent og til hverdags, og når jeg ser ned på armen (som i dag morges) får den meg alltid til å se opp igjen med et fårete smil. Klokken har sittet på armen under noen av de tøffeste og vanskeligste dagene i mitt liv, og jeg mistenker at den kommer til å sitte på armen under de beste dagene (man må jo være optimist og håpe at de ligger framfor en). Det er jo bare en ting, men til bare å være en ting gir den meg usedvanlig mye glede

Det jeg dog har lært er at riper og skader kommer når jeg minst aner det, og hvertfall ikke den dagen jeg har på meg en beater. De kommer snikende når jeg på vei gjennom byen slår hånden rett i en forbipasserende, og klokkene møtes i en *klunk* (det har skjedd meg ihvertfall to ganger). Eller når jeg rusler fra kjøkkenet til sofaen og hører en *scriiiitch* i det jeg drar en lug langs peismuren. For min del skjer det alltid de dagene jeg har på meg Suben

Så der satt jeg med en oppskrapet og ripete Sub på bussen og tenkte på klokkeboksen med beaters liggende hjemme, alle like fine som da jeg kjøpte dem. Jeg har kommet fram til at det er klokkene selv som velger om de er beaters eller safe queens, ikke jeg. Og en Rolex Submariner er nok ikke fornøyd før den har noen arr.

Betimelig problemstilling, Anders!

Den får meg bare til å innse en lenge akkumulert tanke i denne sære horologiske verden vi lever i; - jeg er en avviker.
Jeg har nemlig ingen "beater".
Jeg bærer mine ur kun i sammenhenger og omgivelser jeg føler meg "trygg" på at intet skjer med dem.

Hvorfor?
Fordi de er mine "babies".
De jeg sier et etterlengtet smått savnfullt "God morgen" til når jeg velger min ledsager inn i dagen, og de jeg sier "God natt" til når lyset skal slukkes og døren lukkes. Min tilværelse er preget av omsorg for urene.
Ikke røff anvendelse. Hverken urett eller skade skal disse utsettes for.
Men jeg vet......
- og ifall dere andre "hardcore users" tar tenning og lader opp foran tastaturet i lett offensiv positur for å gi meg noen "sannhetens ord"; - ikke "døm" meg.
Jeg er bare en "different user".

Hvorfor?
Fordi det formelig skjærer i meg om jeg oppdager - i et sjeldent ubetenksomt øyeblikk - at uret hefter ved noe det ikke skulle vært i nærheten av.
Et sår i mitt ur, er et sår i min stolthet.

Kjære horologiske sjelsfrender; - ja, jeg trenger muligens en "beater".
Men i påvente av dette, og ifall fysisk arbeid står på dagsorden, så tar jeg heller av meg mitt ur.

Og da sier jeg som en av mine såkalte venner pleier si...
- Hva skal jeg med klokke?
Det er jo klokke på mobiltelefonen....

 

[mannensomikkekunnele]

Anders, dette var veldig fin lesning. Tror som mange før her bemerket, at du setter ord på det mange av oss føler. Jeg har mange klokker, men bare to som jeg ikke kan kalle beatere. Seamasteren og klokka fra fattern. Men det er jo de jeg liker best, så derfor bruker jeg de mye. Tar de heller av om faren for smel, dunk og banning er tilstedet.

Det kjipeste jeg hører er folk som som har vin til 2000 spenn flaska, og som sparer den til den rette annledingen. Er ikke det og drikke en god vin i hyggelig selskp annledning nok? Riper kan fjernes, skinn kan behandles, plexi kan skiftes. Ikke la de urene som man ønskerr og bruke mest, de urene som virkelig betyr noe, de urene som gjør deg glades ligge bortgjemt i en safe!

Når dagen kommer. Den dagen jeg skal legge et par klokker på gavebordet i konfirmasjonene til en evt pode, skal jeg ikke tenke " faen, disse har jeg brukt altfor altfor lite"

 

[Braute]

Moore + 1

Mine beaters Seiko 007 og Black Monster. (kan førøvrig anbefales begge to).

 

[Bollapinnsvin]

Jeg har vel i grunnen at ikke noen definerte "beatere", men en enkel Monaco på gummirem kommer kanskje nærmest en slik status hos meg. Alle klokkene mine er i jevnlig bruk, og de får riper alle som én uten at jeg feller så mange tårer over det. Det som forundrer meg en smule er at mange brukere av solide bruksur som f.eks. Panerai er så livredde for en og annen ripe - min PAM320 kommer definitivt ikke til å forbli ripefri. Men det er jo også forskjell på klokker, og når jeg etter hvert får kjøpt meg en Portuguese 7 Days Automatic kommer jeg nok til å behandle den litt mer varsomt enn Paneraien...

 

[JoLu]

Så sant, Anders. Her i vinter vurderte jeg muligheten for å saksøke barnehagen etter at først dunjakka og deretter klokka fikk et ublidt møte med en vinduslist langs barnevognrampen. Da skulle jeg gjerne brukt en beater, det er ikke slike uedle arr min Rolex vil ha!

Jeg kjøpte en gang en quartz-beater, den har jeg brukt to ganger - først for å ta et par bilder til quartzmandagstråden, og deretter på repøvelse i Heimevernet (som forøvrig ble tilbrakt på ryggen med en god bok), så dette titanuret er fortsatt i prikkfri stand. Beaters er bare tull, må bli konklusjonen. Noen som trenger en?

 

[Mogens]

Tydelig at mange har et forhold til "beaters".

Jeg må si meg enig med deg, Anders.
Klokker som brukes til hverdags får hairlines, dings og småriper - sånn er det! Det er slik klokker får "personlighet". At én (eller flere) ur "spares" kan jeg dog godt forstå, min Portoguese har ikke vært med på mange teltturer, for å si det slik

Men ufint språk må nok alle mine ur tåle, selv om det er prisverdig at Mannensomikkekunnele klarer å holde de beste ubesudlet for grovt språkbruk

Som Moore omtaler sine klokker som "babies" vil jeg si at mine er "buddies". Det jeg gjør, gjør klokkene. Min jobb er i perioder ganske "operasjonell" og da kreves klokker som tåler en liten trøkk.

Ang. beater føler jeg meg naken uten et ur på labben jeg har et forhold til. Derfor har jeg ikke gått til innkjøp av en beater i form av en digital Casio e.l. Min gamle Super Avenger var virkelig med på alt, og at jeg følte meg litt ferdig med denne og solgte den er jeg fortsatt lei meg for. Selv om den hadde ligget lenge i skuffen er plassen fortsatt tom. Jeg håper at min nye beater på sikt kan fylle litt av tomrommet. Min erfaring er jo at det gjerne er i situasjoner "when the going gets tough" at man faktisk har bruk for en klokke på hånden.

 

[JonasV]

Mine eneste safe queens er egenlig mine beaters.. Når jeg sjelden en gang skal snekre, skifte hjul på bilen eller grave i hagen tar jeg de frem. Ellers ligger de bare der i skrinet..

 

[morini]

Mange interessante synspunkter rundt dette. Jeg er egentlig enig med Anders, både på det rasjonelle og det emosjonelle planet. Rasjonelt tenker jeg at man ikke kan gå rundt å være engstelig for riper eller irritere seg grønn når de uunngåelige livstegn kommer. Emosjonelt synes jeg at enhver ting som viser kjærlig bruk har større sjarm enn en noe nytt. Tenk bare på en gammel og velbrukt oilskin-jakke (med litt blodsøl fra jakt og et par rifter etter fiskekroker/piggtrågjerder) i forhold til en stiv og ny.

Men som person er jeg nok er litt mer lik Moore. Jeg tar instinktivt vare på tingene mine og klarer knapt å slite ut sko. Før jeg gjør oppgaver som kan være risikable for klokken, vurderer jeg hvilken klokke jeg har på og tar den eventuelt av derom det ikke er en beater.

Men når det først skal gå galt, er det selvfølgelig ikke beateren man har på: I hastig gange på vei til jobb for noen år siden, dulter jeg borti en annen fotgjenger og remfestet treffer perfekt kanten av ringpermen han bærer. Klokken løsner fra remmen og deiser i bakken, noe som resulterer i oppskrapt hus, knust safirglass og glasskår i hele urverket. Det var selvfølgelig Jaeger LeCoultre Master Date som jeg fikk i eksamensgave jeg hadde valgt den dagen. Heldigvis ble alt dekket av forsikringen, men det er fortsatt et lite merke å se på klokken. Jeg kunne sikkert insistert på at de skulle bytte kassen, men slik den er nå er den mer personlig.

Min Sinn EZM3 har derimot vært med på alskens idiotiske påfunn og ser fortsatt ny ut etter fire år.

Pent brukte og NIB klokker er selvfølgelig interessante, men perfekt restaurerte klokker synes jeg har noe kunstig over seg. Jeg har klokker, motorsykler og biler som er på min egen alder og jeg ser ingen grunn til at de skal ha holdt seg bedre enn meg. Forutsatt at de teknisk er i god stand kan man gjerne se på dem at de nærmer seg 40. Nyrestaurerte og rynkefrie klokker/biler/kvinner er som oftest ”good from far, but far from good”.