- Medlem
- 23. mars 2011
- Innlegg
- 398
De glemte klokkers uke.
- Trådstarter Hopalong
- Opprettet
- Medlem
- 10. sep. 2009
- Innlegg
- 707
Det har han. Med kjennskap til størrelsen på hopalongs klokkeskap overrasker det meg at trådens tittel ikke er "De glemte klokkers halvår".
Genial tråd og morsom ide. Jeg gleder meg historien om tidenes rimeligste Oyster ( dersom den er i kategorien glemt).
Genial tråd og morsom ide. Jeg gleder meg historien om tidenes rimeligste Oyster ( dersom den er i kategorien glemt).
- Medlem
- 19. sep. 2009
- Innlegg
- 48
fantastisk tråd. Jeg gremmes fortsatt jeg, for at jeg ikke klarte å pense samtalen inn på klokker og ur, de gangene jeg var på besøk hos deg. Men erfaringen min er at folk får hyseblikk og nærvøse rykninger i øyekroken etter 30 sek med klokkeprat, så klok av skade jattet meg med om mer hverdagslige emner som jakt og skyting
Igjen. En fantastisk tråd dagen før dagen
Igjen. En fantastisk tråd dagen før dagen
Takk igjen Vi får ta igjen den klokkepraten neste gang, aircooled.
Mandag: I hele etterkrigstiden har den sveitsiske urindustrien vært førende når det gjelder mekaniske ur. Slik har det ikke alltid vært. Veldig mange av de tidlige nyskapninger og forbedringer i det mekaniske verkets barndom ble gjort av urmakere i England – naturlig nok siden landet både var fremst i den industrielle utviklingen og hadde et stort behov for skipskronometre. Sveitserne laget også gode ur, men de var ofte mer forseggjorte og dyre luksusgjenstander heller enn verktøy. Felles for dem var småskalaproduksjon og mye håndverk for å regulere og tilpasse delene i hvert enkelt ur. Den moderne klokkeindustrien, med standardiserte og utskiftbare maskinelt produserte deler, ble skapt i Amerika. Fabrikker som Waltham, Elgin og flere andre laget etterhvert så gode klokker at både sveitsere og engelskmenn ble utkonkurrert fra det amerikanske markedet. (Engelskmennenes reaksjon var, forutsigbart nok, “never change a losing team” – de fortsatte som før, innførte importrestriksjoner og forsvant, på samme måte som resten av britisk industri gjorde mange tiår senere. Sveitserne derimot, dro til Amerika for å lære om industriproduksjon, startet egne fabrikker og ble etterhvert bedre enn sine læremestre også på dette.)
På hjemmemarkedet var imidlertid amerikanske merker helt dominerende sålenge folk brukte lommeur. Amerikanske menn kviet seg lenge for å bruke de små og pysete armbåndsurene som ble populære i Europa, men da disse begynte å slå an var mange amerikanske merker ikke forberedt. De som ikke hadde gått over til armbåndsur tidlig nok forsvant stort sett i depresjonen på trettitallet. De overlevende klarte seg relativt godt inntil andre verdenskrig fikk produksjonen over på militært utstyr: Skipskronometre, forskjelige typer elektriske og mekaniske måleinstrumenter, bombetimere, mv. I mellomtiden kunne de nøytrale sveitserne overta det amerikanske markedet, og da sveitserne i årene etter krigen kom med prisgunstige komplikasjoner som kronografer, automater, kalendere mv var det tydelig at amerikansk klokkeindustri ikke lenger var førende. De merkene som overlevde gikk dukken i kvartsrevolusjonen. Det som selges under navn som Hamilton, Elgin, Illinois, Gruen, Waltham mv i dag, har ingenting med de opprinnelige fabrikkene å gjøre. Det eneste merket som har overlevd sammenhengende er billigprodusenten Timex (tidligere Ingersoll).
Det var en litt for lang innledning, men altfor kort om et veldig interessant kapittel i klokkehistorien. De som vil lese mer kan søke på amerikanske jernbaneur, for eksempel. Det selskapet som best klarte overgangen til armbåndsur var Gruen. Grunnen til det var nok at de fikk verkene sine fra egne fabrikker i Sveits. All annen produksjon, montering og regulering ble gjort i Statene. På den måten kunne man selge ur med det ettertraktede “Switzerland” på skiven, uten at de ble rammet av importrestriksjonene som gjaldt ferdige ur. Dessuten var fabrikkene fremdeles istand til å lage urverk under hele krigen. Etter krigen begynte de også å lage verk i statene.
Gruens mest berømte modell er “Curvex”, som har en kasse formet etter håndleddet. Det er mulig ved hjelp av et kurvet verk – noen modeller så kurvet at de skulle bæres på innsiden av håndleddet "Ristside" Modellen “Veri-thin” var først bygget for å være så flat som mulig, men ble noe høyere etter hvert som moten endret seg. Mitt ur er en litt høyere Veri-thin i gull på stål, med jålete kasseører og kurvet plexiglass. Skiven er merket “Switzerland” og har holdt seg pen, mens de gullfarvede viserne har falmet litt. Inni tikker et kompakt 17-steiners håndopptrekksverk. Det er rent og i god stand, uten merker på skruene, og har holdt tiden bra idag. Uret er produsert rundt 1950, og er et pent, nokså lite dressur. Hvor det kommer fra husker jeg ikke, men det har åpenbart ikke vært i daglig bruk hos tidligere eier.
Tidlig på femtitallet solgte Gruen flere armbåndsur i Statene enn noen annen og var godt rustet for fremtiden. I 1953 hadde de sitt beste år noensinne, og Gruen-familien solgte aksjene. Fem år senere var firmaet nedsyltet i gjeld, styreformann var tvunget til avgang, de fleste ansatte sagt opp, hovedkvarteret solgt, arkivene brent og posisjonen var tapt for godt. De hanglet videre i obskur glemsel til engang på syttitallet. I dag eies visstnok rettighetene til navnet av et firma som blant annet selger “Hello Kitty”-klokker.
Litt interessant er det at Gruen på tyvetallet eide fabrikken J. Aegler sammen med Hans Wilsdorf og Aegler selv. Her laget de verk både for Rolex og Gruen, og noen av disse ble brukt om hverandre av de to merker. Senere solgte Gruen sin andel til Wilsdorf, og det er fremdeles på denne fabrikken Rolex lager verkene sine. Gruen bygget ny fabrikk, “Precision”, som på femti- eller sekstitallet også ble solgt til Rolex og i dag er deres administrasjonsbygning.
Vi får ta igjen den klokkepraten neste gang, aircooled. Mandag: I hele etterkrigstiden har den sveitsiske urindustrien vært førende når det gjelder mekaniske ur. Slik har det ikke alltid vært. Veldig mange av de tidlige nyskapninger og forbedringer i det mekaniske verkets barndom ble gjort av urmakere i England – naturlig nok siden landet både var fremst i den industrielle utviklingen og hadde et stort behov for skipskronometre. Sveitserne laget også gode ur, men de var ofte mer forseggjorte og dyre luksusgjenstander heller enn verktøy. Felles for dem var småskalaproduksjon og mye håndverk for å regulere og tilpasse delene i hvert enkelt ur. Den moderne klokkeindustrien, med standardiserte og utskiftbare maskinelt produserte deler, ble skapt i Amerika. Fabrikker som Waltham, Elgin og flere andre laget etterhvert så gode klokker at både sveitsere og engelskmenn ble utkonkurrert fra det amerikanske markedet. (Engelskmennenes reaksjon var, forutsigbart nok, “never change a losing team” – de fortsatte som før, innførte importrestriksjoner og forsvant, på samme måte som resten av britisk industri gjorde mange tiår senere. Sveitserne derimot, dro til Amerika for å lære om industriproduksjon, startet egne fabrikker og ble etterhvert bedre enn sine læremestre også på dette.)
På hjemmemarkedet var imidlertid amerikanske merker helt dominerende sålenge folk brukte lommeur. Amerikanske menn kviet seg lenge for å bruke de små og pysete armbåndsurene som ble populære i Europa, men da disse begynte å slå an var mange amerikanske merker ikke forberedt. De som ikke hadde gått over til armbåndsur tidlig nok forsvant stort sett i depresjonen på trettitallet. De overlevende klarte seg relativt godt inntil andre verdenskrig fikk produksjonen over på militært utstyr: Skipskronometre, forskjelige typer elektriske og mekaniske måleinstrumenter, bombetimere, mv. I mellomtiden kunne de nøytrale sveitserne overta det amerikanske markedet, og da sveitserne i årene etter krigen kom med prisgunstige komplikasjoner som kronografer, automater, kalendere mv var det tydelig at amerikansk klokkeindustri ikke lenger var førende. De merkene som overlevde gikk dukken i kvartsrevolusjonen. Det som selges under navn som Hamilton, Elgin, Illinois, Gruen, Waltham mv i dag, har ingenting med de opprinnelige fabrikkene å gjøre. Det eneste merket som har overlevd sammenhengende er billigprodusenten Timex (tidligere Ingersoll).
Det var en litt for lang innledning, men altfor kort om et veldig interessant kapittel i klokkehistorien. De som vil lese mer kan søke på amerikanske jernbaneur, for eksempel. Det selskapet som best klarte overgangen til armbåndsur var Gruen. Grunnen til det var nok at de fikk verkene sine fra egne fabrikker i Sveits. All annen produksjon, montering og regulering ble gjort i Statene. På den måten kunne man selge ur med det ettertraktede “Switzerland” på skiven, uten at de ble rammet av importrestriksjonene som gjaldt ferdige ur. Dessuten var fabrikkene fremdeles istand til å lage urverk under hele krigen. Etter krigen begynte de også å lage verk i statene.
Gruens mest berømte modell er “Curvex”, som har en kasse formet etter håndleddet. Det er mulig ved hjelp av et kurvet verk – noen modeller så kurvet at de skulle bæres på innsiden av håndleddet "Ristside" Modellen “Veri-thin” var først bygget for å være så flat som mulig, men ble noe høyere etter hvert som moten endret seg. Mitt ur er en litt høyere Veri-thin i gull på stål, med jålete kasseører og kurvet plexiglass. Skiven er merket “Switzerland” og har holdt seg pen, mens de gullfarvede viserne har falmet litt. Inni tikker et kompakt 17-steiners håndopptrekksverk. Det er rent og i god stand, uten merker på skruene, og har holdt tiden bra idag. Uret er produsert rundt 1950, og er et pent, nokså lite dressur. Hvor det kommer fra husker jeg ikke, men det har åpenbart ikke vært i daglig bruk hos tidligere eier.
Tidlig på femtitallet solgte Gruen flere armbåndsur i Statene enn noen annen og var godt rustet for fremtiden. I 1953 hadde de sitt beste år noensinne, og Gruen-familien solgte aksjene. Fem år senere var firmaet nedsyltet i gjeld, styreformann var tvunget til avgang, de fleste ansatte sagt opp, hovedkvarteret solgt, arkivene brent og posisjonen var tapt for godt. De hanglet videre i obskur glemsel til engang på syttitallet. I dag eies visstnok rettighetene til navnet av et firma som blant annet selger “Hello Kitty”-klokker.
Litt interessant er det at Gruen på tyvetallet eide fabrikken J. Aegler sammen med Hans Wilsdorf og Aegler selv. Her laget de verk både for Rolex og Gruen, og noen av disse ble brukt om hverandre av de to merker. Senere solgte Gruen sin andel til Wilsdorf, og det er fremdeles på denne fabrikken Rolex lager verkene sine. Gruen bygget ny fabrikk, “Precision”, som på femti- eller sekstitallet også ble solgt til Rolex og i dag er deres administrasjonsbygning.
Fantastisk historie. Hva man lærer! Tusen takk for den usedvanlig spennende tråden så langt. Her skal du få en liten idé til en nisjebok som du nok må publisere selv (foreslår en form for "print on demand" løsning for å ikke gå helt konkurs).
Gjør dette daglig i typ... 1 år, noe sier meg at du enten har nok klokker til å gjøre det eller er sprø nok til å skaffe deg nok av dem.
Skriv noe ligenende som det over for hver dag. Samle i bokform.
Instant suksess.
Jeg vet at jeg ville ha kjøpt boken i hvert fall!
Gjør dette daglig i typ... 1 år, noe sier meg at du enten har nok klokker til å gjøre det eller er sprø nok til å skaffe deg nok av dem
.Skriv noe ligenende som det over for hver dag. Samle i bokform.
Instant suksess.
Jeg vet at jeg ville ha kjøpt boken i hvert fall!
Kongetråd. Eneste fornuftige må jo være å legge ut klokkene for slag på slutten av uka. Så blir kona glad, klokkene blir glad og vi blir glad.
Yeah right. Etterpå skal jeg foeslå for kona at vi har et halvåpent forhold som i at jeg kan ligge rundt, men ikke hun. Nå som jeg er i gang med gode forslag.
Yeah right. Etterpå skal jeg foeslå for kona at vi har et halvåpent forhold som i at jeg kan ligge rundt, men ikke hun. Nå som jeg er i gang med gode forslag.
Ditto! Den kunne initielt distribueres til menigheten gjennom Tidssonen webshop
Gjentatte utsagn av typen "hvor jeg fikk denne klokken fra husker jeg ikke" vitner om at det er en god del råmateriale her, så dette blir forhåpentligvis god underholdning godt utover en uke. Jeg er ellers takknemlig for forklaringen av hva en hammerautomat er (ikke at jeg har lurt nok på det til faktisk å spørre google, men det er sånne biter med informasjon som man bare setter pris på å få implantert). Merkes "hamringen" på håndleddet ved vanlig bruk?
Tusen takk :smile: Som resten av dere er jeg vant til at klokker ikke akkurat er et sikkert engasjerende tema for smalltalk, så å kunne legge ut så mye til positiv respons er en god opplevelse. Å skrive bok var et smigrende forslag, men jeg har nok hverken klokkesamling eller -kunnskap tilstrekkelig nok til et slikt prosjekt. Reim: jeg kjenner bevegelsene kun når jeg holder klokken i hånden, ikke når den er på håndleddet.
Tirsdag. 17. mai: Det har vært en fin dag for gamle Norge, men for mine gamle klokker har nasjonaldagen ikke vært noen fest. Planen var å pynte bunaden med et pent Elgin lommeur av jernbanetypen, men da jeg skulle pusse det med sølvklut i dag morges falt det i gulvet, og timeviseren løsnet. Da jeg skulle feste den igjen, glapp verktøyet og viseren brakk. "Unngå urmakerarbeid like etter å ha blitt vekket av saluttkanon, mens kona maser om å hjelpe med beltestakken og før du har drukket kaffe" er min nye leveregel. Heldigvis har jeg visere i reserve, men kvoten for ødeleggelse av gamle gjenstander var allerede brukt opp for dagen. Elginen ble liggende og vise timer i boksen, og jeg får heller skrive om jernbaneur en annen gang. Istedet ble det dette lommeuret:
Om det kan jeg si følgende: Jeg aner ikke hvem som har produsert det. Jeg vet ikke hvem som har laget verket. Jeg vet ikke hvem som har eid det før eller hvorfor det ligger i min klokkeboks, men har en vag erindring om at det var del av en dårlig byttehandel. Klokken er på mange måter den rake motsetning til jernbaneurene med sine fantastiske verk i beskjedne kasser - dette uret har hånddekorert jegerkasse i 14k gull, men urskiven og det enkle og grovt utseende verket er ikke noe å heise flagget for.
Holdt tiden gjorde det imidlertid, og tapte kun to sekunder fra barnetoget ble avsluttet kl 1030 til borgertoget startet kl 1600. Det er like imponerende som det antall iskremer ungene satte til livs i samme periode.
Da alle gjester hadde gått og barna passivisert foran fjernsynet, ble bunaden lagt bort og TS-Natoen funnet frem. Den ble satt på en Seamaster 600, et pent ur med håndopptrukket verk i 600-serien. Uret kjøpte jeg ca 1994 av en selger på Vestkanttorget som gikk under det Andebyklingende navnet "Klokke-Roy".
For ikke å skjemme ut den flotte remmen vasket jeg klokken med en mild klokkerens og forsiktig bruk av vann på klut. Ikke forsiktig nok, viste det seg. Da jeg skulle fotografere observerte jeg det som den observante leser allerede har observert, nemlig at det er dugg på innsiden av glasset. Det er en klar indikasjon på at eieren er en idiot. "Ikke rens klokker med champagnepromille" er min andre nye leveregel.
Det ble derfor ikke noe bilde av verket. Klokken ligger nå med utskrudd krone på badegulvet for å tørke. Som kompensasjon for mishandlingen skal det bli renset og smørt av en profesjonell i morgen. Jeg vurderte å sette TS-remmen på en annen klokke, men valgte i et for dagen utypisk klokt øyeblikk å gå klokkeløs resten av kvelden for ikke å ødelegge noe mer. Godnatt.
Tirsdag. 17. mai: Det har vært en fin dag for gamle Norge, men for mine gamle klokker har nasjonaldagen ikke vært noen fest. Planen var å pynte bunaden med et pent Elgin lommeur av jernbanetypen, men da jeg skulle pusse det med sølvklut i dag morges falt det i gulvet, og timeviseren løsnet. Da jeg skulle feste den igjen, glapp verktøyet og viseren brakk. "Unngå urmakerarbeid like etter å ha blitt vekket av saluttkanon, mens kona maser om å hjelpe med beltestakken og før du har drukket kaffe" er min nye leveregel. Heldigvis har jeg visere i reserve, men kvoten for ødeleggelse av gamle gjenstander var allerede brukt opp for dagen. Elginen ble liggende og vise timer i boksen, og jeg får heller skrive om jernbaneur en annen gang. Istedet ble det dette lommeuret:
Om det kan jeg si følgende: Jeg aner ikke hvem som har produsert det. Jeg vet ikke hvem som har laget verket. Jeg vet ikke hvem som har eid det før eller hvorfor det ligger i min klokkeboks, men har en vag erindring om at det var del av en dårlig byttehandel. Klokken er på mange måter den rake motsetning til jernbaneurene med sine fantastiske verk i beskjedne kasser - dette uret har hånddekorert jegerkasse i 14k gull, men urskiven og det enkle og grovt utseende verket er ikke noe å heise flagget for.
Holdt tiden gjorde det imidlertid, og tapte kun to sekunder fra barnetoget ble avsluttet kl 1030 til borgertoget startet kl 1600. Det er like imponerende som det antall iskremer ungene satte til livs i samme periode.
Da alle gjester hadde gått og barna passivisert foran fjernsynet, ble bunaden lagt bort og TS-Natoen funnet frem. Den ble satt på en Seamaster 600, et pent ur med håndopptrukket verk i 600-serien. Uret kjøpte jeg ca 1994 av en selger på Vestkanttorget som gikk under det Andebyklingende navnet "Klokke-Roy".
For ikke å skjemme ut den flotte remmen vasket jeg klokken med en mild klokkerens og forsiktig bruk av vann på klut. Ikke forsiktig nok, viste det seg. Da jeg skulle fotografere observerte jeg det som den observante leser allerede har observert, nemlig at det er dugg på innsiden av glasset. Det er en klar indikasjon på at eieren er en idiot. "Ikke rens klokker med champagnepromille" er min andre nye leveregel.
Det ble derfor ikke noe bilde av verket. Klokken ligger nå med utskrudd krone på badegulvet for å tørke. Som kompensasjon for mishandlingen skal det bli renset og smørt av en profesjonell i morgen. Jeg vurderte å sette TS-remmen på en annen klokke, men valgte i et for dagen utypisk klokt øyeblikk å gå klokkeløs resten av kvelden for ikke å ødelegge noe mer. Godnatt.
Hahahaha!!
Lo så jeg ristet da jeg leste det siste innlegget ditt, Hopalong. Kjerringa trodde jeg hadde tørna helt og da hun så at jeg var på "det forbaskede klokkeforumet" igjen, gikk hun og la seg uten så mye som et godnattkyss
Lo så jeg ristet da jeg leste det siste innlegget ditt, Hopalong. Kjerringa trodde jeg hadde tørna helt og da hun så at jeg var på "det forbaskede klokkeforumet" igjen, gikk hun og la seg uten så mye som et godnattkyss
Hahahaha!!
Lo så jeg ristet da jeg leste det siste innlegget ditt, Hopalong. Kjerringa trodde jeg hadde tørna helt og da hun så at jeg var på "det forbaskede klokkeforumet" igjen, gikk hun og la seg uten så mye som et godnattkyss
hehe, lyder kjent...
Callahan
Støttemedlem
Takk Du har rett i at remmen er litt for bred, Krille, men det så faktisk bedre ut på armen enn på bildene.
Onsdag: Før kvartsteknologoen ble utviklet, var det flere varianter av urverk drevet av elektrisk strøm. Amerikanske fabrikker ledet lenge denne utviklingen. Løsningene man valgte for å få energien i batteriene over til å måle tid fulgte i hovedsak to linjer: En løsning var å bruke strøm for å gi magnetiske impulser til et balansehjul. Noen verk hadde en coil festet på balansen, andre hadde fastmontert coil og en balanse med jerninnlegg. Problemet med begge disse løsningene var behovet for mekaniske kontaktbrytere som ble relativt fort slitt. Da man etterhvert erstattet bryterne med transistorer fikk man en helt annen driftssikkerhet.
En annen løsning var å bruke stemmegaffel. Det er en fascinerende oppfinnelse presentert av Bulova i sine "Accutron" i 1960, og utviklet av sveistseren Max Hetzel. Hjertet i et slikt verk er en gaffelliknende bøyle som ved hjelp av strøm holdes i konstant vibrasjon. De fleste har rundt 300 vibrasjoner pr sekund. Vibrasjonene blir overført til et hjul med mikroskopiske tenner, som igjen driver ganghjulene. Resultatet er et for den tiden enestående nøyaktig verk. Bulova garanterte for at klokkene deres skulle ha et maksimalt avvik på to sekunder i døgnet eller ett minutt pr måned. Stemmegaffelurets revolusjonerende nøyaktighet og pålitelighet gjorde disse til selvsagte valg for NASA – astronautene hadde nok Omega på armen, men alle klokker og tidsmålere i romfartøyet var merket Bulova.
Max Hetzel sluttet etter hvert hos Bulova og arbeidet videre med stemmegaffelverk for andre. Bulova-elskere er kanskje ikke enige, men de beste verkene kom nok etter hvert fra sveistiske Ebauches SA (ESA) – en av forløperne til ETA. Disse verkene ble brukt av mange urfabrikker, deriblant Tissot i modellserien “Tissonic”. Han laget også det enestående “Omegasonic” for Omega, med en gaffel som vibrerer med 720hz, men som kun ble produsert i et par år før kvartsverkene tok over det hele.
Mitt Tissot har et ESA 9162. Som alle stemmegaffelur beveger sekundviseren seg helt flytende over skiven. Holder man øret inntil er det ingen tikkelyder, men derimot en høyfrekvent summing. Det høres som om klokken inneholder en liten kraftstasjon. Noen ganger kan lyden komme i ressonnans og bli virkelig høy og ubehagelig. Min lokale urmaker, som fikk utdannelse på disse verkene i Sveits på sekstitallet og gjerne snakker om dem i timevis dersom ingen stanser ham, forteller at noen fikk resonnans i bilen slik at de måtte ha klokken i lommen på kjøretur.
Uret går nøyaktig omtrent som et kvartsverk, men det bruker langt mer strøm. I reklamen ble lovet at batteriene skulle holde i rundt 16 måneder, men min klokke stopper etter omtrent halvparten. Klokken kjøpte jeg på en av avisannonserundene rundt år 2000. Som bildene viser er både kasse og skive i pen stand, men pakningen til baklokket er smuldret bort og må skiftes. Klokken hadde ikke vært igang på minst fem år, men startet øyeblikkelig da jeg satte inn nytt batteri i forrige uke og har gått helt nøyaktig etterpå. Det er en morsom klokke å ha i samlingen, selv om den sjelden blir brukt.
Så hva skjedde med Bulova? De var rundt 1970 et stort internasjonalt navn, med mange fabrikker og klokker for hele prissegmentet. De fulgte godt med på utviklingen av kvartsverk og var faktisk det første merket som solgte kvartsur i USA. Imidlertid var de for sent ute da hele verden skulle ha digitalur –salget stupte, selskapet ble solgt og solgt igjen, og er i dag eid av Citizen. Tilbake til gamle høyder har de aldri klart å komme. Bulovas stemmegaffellogo står i dag på kvartsdrevne Harley-Davidson-klokker og Accutron-ur med mekaniske ETA-verk.
PS: Hvis mine høyst ufaglærte elektroniske beskrivelser er altfor upresise, håper jeg noen av forumets mange realfaglærte gir beskjed. En grundigere innføring i virkemåten finnes her.
Du har rett i at remmen er litt for bred, Krille, men det så faktisk bedre ut på armen enn på bildene.Onsdag: Før kvartsteknologoen ble utviklet, var det flere varianter av urverk drevet av elektrisk strøm. Amerikanske fabrikker ledet lenge denne utviklingen. Løsningene man valgte for å få energien i batteriene over til å måle tid fulgte i hovedsak to linjer: En løsning var å bruke strøm for å gi magnetiske impulser til et balansehjul. Noen verk hadde en coil festet på balansen, andre hadde fastmontert coil og en balanse med jerninnlegg. Problemet med begge disse løsningene var behovet for mekaniske kontaktbrytere som ble relativt fort slitt. Da man etterhvert erstattet bryterne med transistorer fikk man en helt annen driftssikkerhet.
En annen løsning var å bruke stemmegaffel. Det er en fascinerende oppfinnelse presentert av Bulova i sine "Accutron" i 1960, og utviklet av sveistseren Max Hetzel. Hjertet i et slikt verk er en gaffelliknende bøyle som ved hjelp av strøm holdes i konstant vibrasjon. De fleste har rundt 300 vibrasjoner pr sekund. Vibrasjonene blir overført til et hjul med mikroskopiske tenner, som igjen driver ganghjulene. Resultatet er et for den tiden enestående nøyaktig verk. Bulova garanterte for at klokkene deres skulle ha et maksimalt avvik på to sekunder i døgnet eller ett minutt pr måned. Stemmegaffelurets revolusjonerende nøyaktighet og pålitelighet gjorde disse til selvsagte valg for NASA – astronautene hadde nok Omega på armen, men alle klokker og tidsmålere i romfartøyet var merket Bulova.
Max Hetzel sluttet etter hvert hos Bulova og arbeidet videre med stemmegaffelverk for andre. Bulova-elskere er kanskje ikke enige, men de beste verkene kom nok etter hvert fra sveistiske Ebauches SA (ESA) – en av forløperne til ETA. Disse verkene ble brukt av mange urfabrikker, deriblant Tissot i modellserien “Tissonic”. Han laget også det enestående “Omegasonic” for Omega, med en gaffel som vibrerer med 720hz, men som kun ble produsert i et par år før kvartsverkene tok over det hele.
Mitt Tissot har et ESA 9162. Som alle stemmegaffelur beveger sekundviseren seg helt flytende over skiven. Holder man øret inntil er det ingen tikkelyder, men derimot en høyfrekvent summing. Det høres som om klokken inneholder en liten kraftstasjon. Noen ganger kan lyden komme i ressonnans og bli virkelig høy og ubehagelig. Min lokale urmaker, som fikk utdannelse på disse verkene i Sveits på sekstitallet og gjerne snakker om dem i timevis dersom ingen stanser ham, forteller at noen fikk resonnans i bilen slik at de måtte ha klokken i lommen på kjøretur.
Uret går nøyaktig omtrent som et kvartsverk, men det bruker langt mer strøm. I reklamen ble lovet at batteriene skulle holde i rundt 16 måneder, men min klokke stopper etter omtrent halvparten. Klokken kjøpte jeg på en av avisannonserundene rundt år 2000. Som bildene viser er både kasse og skive i pen stand, men pakningen til baklokket er smuldret bort og må skiftes. Klokken hadde ikke vært igang på minst fem år, men startet øyeblikkelig da jeg satte inn nytt batteri i forrige uke og har gått helt nøyaktig etterpå. Det er en morsom klokke å ha i samlingen, selv om den sjelden blir brukt.
Så hva skjedde med Bulova? De var rundt 1970 et stort internasjonalt navn, med mange fabrikker og klokker for hele prissegmentet. De fulgte godt med på utviklingen av kvartsverk og var faktisk det første merket som solgte kvartsur i USA. Imidlertid var de for sent ute da hele verden skulle ha digitalur –salget stupte, selskapet ble solgt og solgt igjen, og er i dag eid av Citizen. Tilbake til gamle høyder har de aldri klart å komme. Bulovas stemmegaffellogo står i dag på kvartsdrevne Harley-Davidson-klokker og Accutron-ur med mekaniske ETA-verk.
PS: Hvis mine høyst ufaglærte elektroniske beskrivelser er altfor upresise, håper jeg noen av forumets mange realfaglærte gir beskjed.
En grundigere innføring i virkemåten finnes her.
Først og fremst tror jeg du på alle mulige måter sterkt overvurderer hvilken kompetanse og kunnskap man faktisk trenger for å skrive en godt illustrert bok laget for å ligge på et kaffebord.
Nå er det dog engang ofte slik at virkelig gode ikke-fiction forfattere gjerne ikke vet at de verken er gode eller har noe å dele med omverdenen som omverdenen faktisk er interessert i.
Som sagt er nok dette en nisje, men kunnskapen din er mer enn dyp nok og skrivestilen mer enn underholdene nok for å lage et selgbart produkt.
Det morsome er jo strengt tatt at du sannsynligvis fint kunne gjort dette i en måned i denne tråden, kopiert innholdet til cafepress og voilá - en selvutgitt-on-demand bok som flere av oss her inne ville kjøpt.
Det overnevnte kan, og bør, du ser på som en positiv kommentar til også de siste innleggene som er like underholdende og gode som de tidligere.
Nå er det dog engang ofte slik at virkelig gode ikke-fiction forfattere gjerne ikke vet at de verken er gode eller har noe å dele med omverdenen som omverdenen faktisk er interessert i.
Som sagt er nok dette en nisje, men kunnskapen din er mer enn dyp nok og skrivestilen mer enn underholdene nok for å lage et selgbart produkt.
Det morsome er jo strengt tatt at du sannsynligvis fint kunne gjort dette i en måned i denne tråden, kopiert innholdet til cafepress og voilá - en selvutgitt-on-demand bok som flere av oss her inne ville kjøpt
.Det overnevnte kan, og bør, du ser på som en positiv kommentar til også de siste innleggene som er like underholdende og gode som de tidligere.