Del 3: Det lugger
Juni blir tradisjonelt sett tilbrakt langs Renaelvas myggbefengte bredder, med en og annen avstikker opp til noen godelver lengre nord i fylket. Vanligvis er det ikke mye action før siste uka, men i år begynte ting å skje tidlig. De første klekkingene er komprimert rundt formiddagen, og utgjøres av en rekke døgnfluearter krokstørrelse 16, give or take. Da insektlivet i Rena er såpass mangfoldig, har jeg i grunn gitt opp å imitere den enkelte art. Olivengrønn parachute gjør liksom nytten uansett, uavhengig om det er en eller annen form for baetis, centroptilum, eller hepta som er i støtet. Er litt som renatraveren Staffan Lindstrøm fortalte meg i sommer; «Ørreten studerer ikke vingemønster eller haletråder...».
Dagfisket er utrolig krevende. Vannet er krystallklart, ørreten står klin inntil land og den er uhyggelig skvetten. Her gjelder det å bruke laaaaaange fortommer med tynn spiss. Når man omsider finner en steady vakende jævel, hvilket ikke er en tur i parken i seg selv, er sjansen veldig god for å spooke den milevis vekk.
En regntung junidag hadde jeg til tross for dette, som en jaktende jaguar, prestert å postere meg inn på en grov ørret, som lepjet i seg duns i ei treg bakevje sør for Deset. Kastet satt, presentasjonen var god, pulsen hamret ut i øyeeplene, men responsen uteble. Femognitti kast og fem fluebytter senere stod luringen forsatt steady.
Fokuset dropper ganske markant når en begynner å miste «trua», og jeg banket ut et latterlig kort kast, midt i skallen på luringen. Nå måtte den jo ha blitt skremt vettet av. Flua drev sakte nedover til det punktet jeg anså at det var mer enn på tide å forberede et nytt kast, hadde nok skremt den uansett. Men like plutselig ble imitasjonen sugd ned under overflaten i et klassisk sup, som bare en storørret etterlater seg.
Hjertet hoppet over ett par slag, hodet sa nei, men armen nektet å lystre, så i løpet av millisekunder, forflyttet jeg flua fra fiskekjeften til en tryggere forankring i ei skjørtegran, ti meter bak meg. Møkkatilslag, faen..
Senere samme ettermiddag, noen kilometer nedstrøms, fant jeg det som forhåpentligvis skulle bli «redemptionfisken». En snaue tokilos ryddefisk, som sporadisk plukket rask i ei vik. Kastemessig helt i grenseland, så jeg måtte, med fare for liv og tørrhet, vade ut til midt på brystet mot en ensom stein ute på dypet. Etter å ha kavet meg ut på steinen og ha funnet et uforholdsvis dårlig fotfeste, langet jeg ut et cirkakast skrått oppstrøms. Strøm var fraværende, så flua ble liggende dønn stille. Der lå den akkurat ti sekunder, før den forsvant i et skoleeksempel på et head and tail- vak. Tilslaget satt perfekt og etter få strakser hylte det velkjent i Lamson-snella. Ti sekunder senere stod jeg der, farlig langt ute på backingen, med hjertet i laryngeale breddegrader og med det som tilsynelatende var en semitrailer i den andre enden av lina.
Etter et nådeløst utras, stoppet ruggen marsjen nedstrøms og jeg fikk hentet litt line. Da jeg omsider skulle forsøke å lande fisken, gikk det opp for meg hvor rævkjørt jeg faktisk var. Lang fortom, kort håvskaft, dårlig fotfeste og dypt vann. Det gikk som det måtte gå. Fortommen røk med et tørt smell, stanga pinefullt slapp og en påfølgende, nærmest makeløs tirade av banneord fulgte.
Kompisen fikk for sikkerhets skyld en rolig 1,5-kilos samme dag…
