Dette gjør livet godt å leve - hverdags-edition
- Trådstarter PerØ
- Opprettet
Consigliere
Støttemedlem
- Medlem
- 7. mars 2014
- Innlegg
- 4.612
chrbir
Støttemedlem
Som @Consigliere skriver så er det mulig å samle store mengder drivtømmer fra Sibir. Det var bl.a det som ga Nansen ideen til å forsøke å drive med isen over Polhavet. Problemet er at stokkene inneholder mye salt som tærer på ovnene og sand som sløver sagblad. Men tømmeret har vært brukt både som ved og byggemateriale på fangststasjoner.
På hytteturer i dag blir det stort sett brukt importert bjørk, eller parafin/JET A-1 til oppvarming. Før var det også vanlig å rafse med seg en sekk kull fra kullkaia, men det har også tatt knekken på mange ovner. Men skal ikke kimse av en Jøtul 602 med tørr bjørkeved heller.
Redigert:
chrbir
Støttemedlem
Per Johnson som etablerte sagbruk i Hiorthhamn var forresten inspirasjon for John Michelets 'Orions Belte'.
Fra hans egen beretning i Svalbardposten i 2012:
Det ligger enorme mengder drivtømmer langs strendene på Svalbard. Det er ikke slik at det ligger en stokk her og der. Nei, i enkelte fjorder finnes tømmeret i tjukke lag. Flotte sagstokker, kappet i riktige lengder og klar for saga. Det er tømmer som har unnsluppet fra russiske sagbruk. Stokkene har så drevet ned til ishavskysten på en av de nordgående elvene: Mezen, Lena, Ob og Jenese.
Den videre transporten er så besørget av den nordvestgående polarstrømmen, den som i sin tid brakte «Fram» fra de ny-sibirske øyer til Svalbard. Det er stort sett sibirsk lerk, men også furu. Dette måtte være noe å prøve seg på! Det var som vanlig ikke langt fra tanke til handling. Søknad om konsesjon ble sendt Industridepartementet. Så snart det positive svaret forelå, lånte jeg en bil og dro oppover Østerdalen på leiting etter et passende sagbruk.
Vinteren med «Kassianne»
På Evenstad skogskole skulle de skifte ut gammelsaga. Det var en flott, robust konstruksjon av kanalstål med stålruller. Jeg betalte 3.000 kroner for det hele. Ved hjelp av skolens traktor, demonterte jeg utstyret, og fikk fraktet det til Tromsø med lastebil, tog og godsbåt.
Nå var tiden inne for å skaffe en egen fraktbåt. Både for å få sagbruket til Svalbard, og for å seile rundt i Svalbards fjorder og sanke drivtømmer. Min gode venn og svoger Karstein Lied, var nå blitt med på prosjektet. Da vi ikke hadde så mye å rutte med, falt valget på en gammel jakt som lå oppankret i Tromsdalen. Skuta het «Kassianne» og var utrustet med en én-sylindret 60 hestekrefters Wichmann. Et vanvittig beist av en motor, som i tillegg var utslitt. En venn med ishavsskute hjalp til med å heve de to stokkankrene og få «Kassianne» over til byen. Vi fikk kaiplass ved sildeoljefabrikken Nordolje som lå nord i Tromsø. Her lå jeg hele vinteren 1972 og reparerte båten. Motoren ble delvis demontert og fraktet til Tromsø maskinistskole for overhaling. Hydraulisk vinsj ble montert, og masser av trearbeid utført i bysse, messe, skrog og på dekk.
Nordover med sagbruk
Da våren kom, og skuta var klar, ble sagbruk, aggregat og traktor lastet om bord. Vi forlot Ishavsbyen og satte kursen nordover. Nå var vi seks mann om bord. Jeg hadde fått med meg to drevne sagbruksarbeidere fra Namdalen: Hans Oddvik og Kåre Guntvedt. De kunne alt som var verdt å vite om sagbruk-montering, tømmer og stell av sagblad. I Tromsø var jeg blitt kjent med Jan Erik Lagesen, en utrolig dyktig og praktisk skipselektriker og dekksreparatør. Han ble også med. Så var det Karstein Lied, hans bror Erik Lied og meg sjøl.
Det gikk bra, helt til vi nærmet oss Bjørnøya. Da gikk fremre rammelager varmt. Vi satte kjettingtalja rundt svinghjulet og avlastet underlageret. Det kunne da trekkes ut. Da vi fikk det svære underlageret på dekk, var det bare å sette i gang med å skrape bort overflødig lagermetall. Etter åtte timer hadde vi motoren klar igjen. Men da kom vinden, og havet begynte å piske seg opp. Det varte ikke lenge før skuta begynte å ta inn vann. Svinghjulet gikk i bunnvannet. Sjødrevet stod over hele maskinrommet. Dette kunne ikke gå. Vi fikk kontakt med kystvaktskipet «Nornen». De tilbød seg å slepe oss tilbake til kysten av Troms, og skjøt om bord en line. Trossa vi halte over, ble godt belagt på den nye vinsjen. Så satte vi full fart sørover. Det var noe for søkklekke, råtne, gamle «Kassianne». Litt av en retur.
«Nornen» slapp oss utenfor Vannøya. Vi harket for egen maskin inn til Burøysund, hvor vi ankret opp i en god havn. Mine kamerater ble om bord for å holde skuta lens, mens jeg dro inn til Tromsø med lokalbåten for å finne en løsning på våre problemer. Etter et mer eller mindre desperat møte med sjefen for Tromsø forretningsbank, fikk jeg utbetalt 10.000 kroner fra min overtrukne konto. For dette beløpet fikk jeg skipper Hokstad på gamle «Selis» til å tromme sammen mannskap og ta en sommertur til Svalbard. Vi gikk opp til Burøysund, lastet utstyret over fra «Kassianne» og la i vei nordover.
Hiorthhamn
Denne gang gikk overseilingen godt. Vi ankret opp rett utenfor det nedlagte gruveanlegget i Hiorthhamn. Så snart «Selis» var utlosset, dro de opp på nordsida for å jakte på storkobbe. De hadde også med seg seigarna hjemmefra. Det var kjent som godt utstyr for fangst av polarrøye. Bebyggelsen i Hiorthhamn besto av en rekke store, mørkebrune trebygninger. Det ble rundt forrige århundreskifte oppdaget store kullforekomster høyt oppe i fjellet. Selskapet A/S De norske kulfelter Spitzbergen, bygde ut anlegget her i årene 1916-21.
Noen av bygningene var fortsatt i brukbar stand, så vi flyttet straks inn i den gamle messa. Svære, kullfyrte komfyrer med doble steikeovner. Jo, her kunne vi leve godt mens vi bygde sagbruket. Generatoren vi hadde med fra Norge, monterte vi i det gamle materiallageret. Strømmen fikk vi ledet ned til fjæra ved hjelp av en 400 meter lang trefaset kabel som lå igjen fra krigens tid. I det gamle lageret stod kasse på kasse med muttere, skruer, firkantskiver og lange bolter i alle dimensjoner. Det kunne komme godt med til monteringen av saga.
Sagbruket
Vi bestemte oss for å montere sagbruket på et svært betongfundament nær stranda. Gruveselskapet hadde i sin tid planlagt en svær lastekran der, men var altså bare kommet til fundamentet. Vi kom raskt i gang. Hver morgen etter at frokosten var unnagjort, startet vi generatoren og ruslet ned til anleggsplassen. Vi boret ned bolter i det gamle betongfundamentet og boltet fast svære bjelker som vi hadde med fra fastlandet. Våre to sagbruksfolk visste nøyaktig hvordan de ville ha det. Det var så nærdjupt at en kunne sette baugen rett i fjæra når tømmer skulle losses. Herfra bygde vi en tømmerrenne opp til saga. Ved øvre ende av renna, stod en kraftig vinsj med dieselmotor. Etter en måneds tid var det store øyeblikket inne. En diger sibirlerk skulle gå som første stokk gjennom fabrikken. Jeg hadde for anledningen tatt en tur over til Longyearbyen og skaffet en flaske til feiring av begivenheten.
Først gikk stokken opp tømmerrennen etter vinsjevaieren. Derfra ble den rullet over på sagbenken. Sagføreren kjørte så benken mot storbladet. Det hadde en diameter på 1.200 millimeter. En flisvifte sugde vekk sagflisen under bladet. Det ferdige materialet ble lagt på traller, som gikk på skinner og trillet ut til stableplassen. Det var stor stemning. Anlegget fungerte godt.
Markedsføring
Mens de siste arbeidene ble gjort, og den nye saghusbrakka ble bygd av eget materiale, begynte vi med markedsføring. Vi skrev brev til alle næringsdrivende på Svalbard om prosjektet: Kullkompaniet, franske og norske oljeselskaper, byggmestere med oppdrag på Svalbard, og private som planla hyttebygging. Vi sendte med fotografier og tegninger og så i fantasien millionene rulle inn. Ja, de kalkylene vi satte opp!
I farta hadde vi dessverre glemt å tenke på hvor vanvittig tungvint det hele var, selv om saga nå stod der ferdig til bruk. Først måtte vi ut med en skute og hente tømmer. Da måtte vi ha med traktor for effektivt å kunne samle tømmer på en nærdjup plass i fjæra. For å få en traktor i land og om bord, måtte vi ha med en lekter. Når vi omsider kom til Hiorthhamn, måtte vi selvfølgelig losse. Så var det saging og stabling av materialer. Da var endelig tiden inne for å lempe trelasta om bord og dra av gårde dit en kjøper fantes. Først etter lossing fikk vi forhåpentligvis penger. Vi snakket mye om at vi burde skaffet en gammel bilferge. Saga montert om bord, kjørelem for å få traktor rett opp i fjæra der tømmer fantes. Generator og boligkvarter om bord. Stable material på båtdekket.
Etter hvert flyttet vi inn i den nye sagbruksbrakka. Vi jobbet hele sommeren og høsten med å få alt klappet og klart. Midt i november syntes vi alt fungerte så godt at vi kunne slutte av. Jeg dro ned til fastlandet med en reketråler. Planen var nå å få tak i en skikkelig fraktbåt.
Men så var det disse pengene igjen. Fortjenesten fra siste fangstvinter var forlengst brukt opp. Jeg dro innom en skipsmegler i Bergen og fortalte om det gullkantete prosjektet i Hiorthhamn med alle mine talegaver. Jeg spurte om han kunne låne oss 50.000 kroner til det absolutt nødvendige båtkjøp. Han gikk bort til bokhylla hvor det sto et tibinds konversasjonsleksikon. Han bladde litt fram og tilbake, så sa han: «Unge mann, her står det at Svalbards største tre er ti centimeter høyt. Si meg, kan du ikke prøve å få penger et annet sted?».
Fra hans egen beretning i Svalbardposten i 2012:
Det ligger enorme mengder drivtømmer langs strendene på Svalbard. Det er ikke slik at det ligger en stokk her og der. Nei, i enkelte fjorder finnes tømmeret i tjukke lag. Flotte sagstokker, kappet i riktige lengder og klar for saga. Det er tømmer som har unnsluppet fra russiske sagbruk. Stokkene har så drevet ned til ishavskysten på en av de nordgående elvene: Mezen, Lena, Ob og Jenese.
Den videre transporten er så besørget av den nordvestgående polarstrømmen, den som i sin tid brakte «Fram» fra de ny-sibirske øyer til Svalbard. Det er stort sett sibirsk lerk, men også furu. Dette måtte være noe å prøve seg på! Det var som vanlig ikke langt fra tanke til handling. Søknad om konsesjon ble sendt Industridepartementet. Så snart det positive svaret forelå, lånte jeg en bil og dro oppover Østerdalen på leiting etter et passende sagbruk.
Vinteren med «Kassianne»
På Evenstad skogskole skulle de skifte ut gammelsaga. Det var en flott, robust konstruksjon av kanalstål med stålruller. Jeg betalte 3.000 kroner for det hele. Ved hjelp av skolens traktor, demonterte jeg utstyret, og fikk fraktet det til Tromsø med lastebil, tog og godsbåt.
Nå var tiden inne for å skaffe en egen fraktbåt. Både for å få sagbruket til Svalbard, og for å seile rundt i Svalbards fjorder og sanke drivtømmer. Min gode venn og svoger Karstein Lied, var nå blitt med på prosjektet. Da vi ikke hadde så mye å rutte med, falt valget på en gammel jakt som lå oppankret i Tromsdalen. Skuta het «Kassianne» og var utrustet med en én-sylindret 60 hestekrefters Wichmann. Et vanvittig beist av en motor, som i tillegg var utslitt. En venn med ishavsskute hjalp til med å heve de to stokkankrene og få «Kassianne» over til byen. Vi fikk kaiplass ved sildeoljefabrikken Nordolje som lå nord i Tromsø. Her lå jeg hele vinteren 1972 og reparerte båten. Motoren ble delvis demontert og fraktet til Tromsø maskinistskole for overhaling. Hydraulisk vinsj ble montert, og masser av trearbeid utført i bysse, messe, skrog og på dekk.
Nordover med sagbruk
Da våren kom, og skuta var klar, ble sagbruk, aggregat og traktor lastet om bord. Vi forlot Ishavsbyen og satte kursen nordover. Nå var vi seks mann om bord. Jeg hadde fått med meg to drevne sagbruksarbeidere fra Namdalen: Hans Oddvik og Kåre Guntvedt. De kunne alt som var verdt å vite om sagbruk-montering, tømmer og stell av sagblad. I Tromsø var jeg blitt kjent med Jan Erik Lagesen, en utrolig dyktig og praktisk skipselektriker og dekksreparatør. Han ble også med. Så var det Karstein Lied, hans bror Erik Lied og meg sjøl.
Det gikk bra, helt til vi nærmet oss Bjørnøya. Da gikk fremre rammelager varmt. Vi satte kjettingtalja rundt svinghjulet og avlastet underlageret. Det kunne da trekkes ut. Da vi fikk det svære underlageret på dekk, var det bare å sette i gang med å skrape bort overflødig lagermetall. Etter åtte timer hadde vi motoren klar igjen. Men da kom vinden, og havet begynte å piske seg opp. Det varte ikke lenge før skuta begynte å ta inn vann. Svinghjulet gikk i bunnvannet. Sjødrevet stod over hele maskinrommet. Dette kunne ikke gå. Vi fikk kontakt med kystvaktskipet «Nornen». De tilbød seg å slepe oss tilbake til kysten av Troms, og skjøt om bord en line. Trossa vi halte over, ble godt belagt på den nye vinsjen. Så satte vi full fart sørover. Det var noe for søkklekke, råtne, gamle «Kassianne». Litt av en retur.
«Nornen» slapp oss utenfor Vannøya. Vi harket for egen maskin inn til Burøysund, hvor vi ankret opp i en god havn. Mine kamerater ble om bord for å holde skuta lens, mens jeg dro inn til Tromsø med lokalbåten for å finne en løsning på våre problemer. Etter et mer eller mindre desperat møte med sjefen for Tromsø forretningsbank, fikk jeg utbetalt 10.000 kroner fra min overtrukne konto. For dette beløpet fikk jeg skipper Hokstad på gamle «Selis» til å tromme sammen mannskap og ta en sommertur til Svalbard. Vi gikk opp til Burøysund, lastet utstyret over fra «Kassianne» og la i vei nordover.
Hiorthhamn
Denne gang gikk overseilingen godt. Vi ankret opp rett utenfor det nedlagte gruveanlegget i Hiorthhamn. Så snart «Selis» var utlosset, dro de opp på nordsida for å jakte på storkobbe. De hadde også med seg seigarna hjemmefra. Det var kjent som godt utstyr for fangst av polarrøye. Bebyggelsen i Hiorthhamn besto av en rekke store, mørkebrune trebygninger. Det ble rundt forrige århundreskifte oppdaget store kullforekomster høyt oppe i fjellet. Selskapet A/S De norske kulfelter Spitzbergen, bygde ut anlegget her i årene 1916-21.
Noen av bygningene var fortsatt i brukbar stand, så vi flyttet straks inn i den gamle messa. Svære, kullfyrte komfyrer med doble steikeovner. Jo, her kunne vi leve godt mens vi bygde sagbruket. Generatoren vi hadde med fra Norge, monterte vi i det gamle materiallageret. Strømmen fikk vi ledet ned til fjæra ved hjelp av en 400 meter lang trefaset kabel som lå igjen fra krigens tid. I det gamle lageret stod kasse på kasse med muttere, skruer, firkantskiver og lange bolter i alle dimensjoner. Det kunne komme godt med til monteringen av saga.
Sagbruket
Vi bestemte oss for å montere sagbruket på et svært betongfundament nær stranda. Gruveselskapet hadde i sin tid planlagt en svær lastekran der, men var altså bare kommet til fundamentet. Vi kom raskt i gang. Hver morgen etter at frokosten var unnagjort, startet vi generatoren og ruslet ned til anleggsplassen. Vi boret ned bolter i det gamle betongfundamentet og boltet fast svære bjelker som vi hadde med fra fastlandet. Våre to sagbruksfolk visste nøyaktig hvordan de ville ha det. Det var så nærdjupt at en kunne sette baugen rett i fjæra når tømmer skulle losses. Herfra bygde vi en tømmerrenne opp til saga. Ved øvre ende av renna, stod en kraftig vinsj med dieselmotor. Etter en måneds tid var det store øyeblikket inne. En diger sibirlerk skulle gå som første stokk gjennom fabrikken. Jeg hadde for anledningen tatt en tur over til Longyearbyen og skaffet en flaske til feiring av begivenheten.
Først gikk stokken opp tømmerrennen etter vinsjevaieren. Derfra ble den rullet over på sagbenken. Sagføreren kjørte så benken mot storbladet. Det hadde en diameter på 1.200 millimeter. En flisvifte sugde vekk sagflisen under bladet. Det ferdige materialet ble lagt på traller, som gikk på skinner og trillet ut til stableplassen. Det var stor stemning. Anlegget fungerte godt.
Markedsføring
Mens de siste arbeidene ble gjort, og den nye saghusbrakka ble bygd av eget materiale, begynte vi med markedsføring. Vi skrev brev til alle næringsdrivende på Svalbard om prosjektet: Kullkompaniet, franske og norske oljeselskaper, byggmestere med oppdrag på Svalbard, og private som planla hyttebygging. Vi sendte med fotografier og tegninger og så i fantasien millionene rulle inn. Ja, de kalkylene vi satte opp!
I farta hadde vi dessverre glemt å tenke på hvor vanvittig tungvint det hele var, selv om saga nå stod der ferdig til bruk. Først måtte vi ut med en skute og hente tømmer. Da måtte vi ha med traktor for effektivt å kunne samle tømmer på en nærdjup plass i fjæra. For å få en traktor i land og om bord, måtte vi ha med en lekter. Når vi omsider kom til Hiorthhamn, måtte vi selvfølgelig losse. Så var det saging og stabling av materialer. Da var endelig tiden inne for å lempe trelasta om bord og dra av gårde dit en kjøper fantes. Først etter lossing fikk vi forhåpentligvis penger. Vi snakket mye om at vi burde skaffet en gammel bilferge. Saga montert om bord, kjørelem for å få traktor rett opp i fjæra der tømmer fantes. Generator og boligkvarter om bord. Stable material på båtdekket.
Etter hvert flyttet vi inn i den nye sagbruksbrakka. Vi jobbet hele sommeren og høsten med å få alt klappet og klart. Midt i november syntes vi alt fungerte så godt at vi kunne slutte av. Jeg dro ned til fastlandet med en reketråler. Planen var nå å få tak i en skikkelig fraktbåt.
Men så var det disse pengene igjen. Fortjenesten fra siste fangstvinter var forlengst brukt opp. Jeg dro innom en skipsmegler i Bergen og fortalte om det gullkantete prosjektet i Hiorthhamn med alle mine talegaver. Jeg spurte om han kunne låne oss 50.000 kroner til det absolutt nødvendige båtkjøp. Han gikk bort til bokhylla hvor det sto et tibinds konversasjonsleksikon. Han bladde litt fram og tilbake, så sa han: «Unge mann, her står det at Svalbards største tre er ti centimeter høyt. Si meg, kan du ikke prøve å få penger et annet sted?».
Redigert: