No har @ragamuffin (broderen) masa på meg i årevis om at eg måtte legge ut litt her, så då er det vel på tide. Det er forresten også snart 20 år siden eg pådro meg kronisk klokkegalskap.
Lidelsen starta med forsiktig kikking på Timezone. En ting blei tidlig klart: Eg skulle IKKJE ha Rolex. På denne tida budde eg i statane, og samtlige juggel-og-klokke-butikker der borte hadde svære skap der Rolex gikk tretten på dusinet. Dessuten var det kun gubbar som gikk med slikt. Nei, det som var på moten den gang var å ha STØRST mulig og barskest mulig klokke. Alt under 45mm var for pingler.
Etter mykje fundering investerte eg i en Breitling Colt GMT. Lite visste eg at dette var berre ei ventepølse, ein gateway-drug.
Forresten har eg alltid vore opptatta av det eg kaller «ikoniske produkt». Altså definerande basismodellar med høgast mulig kvalitet og minst mulig dill og dall.
Eg satt altså med ei fletta ny og blank sportsklokke på armen. Men samtidig kunne eg ikkje glømme at alle tidsskrifta eg las på nitti-talet alltid hadde reklamer for Jaeger-LeCoultre Reverso. Dei rektangulære og superelegante klokkene hadde brent seg fast i minnet. For eg har også alltid vore opptatt av Art Deco og klassisk mote.
Gleden var derfor enorm då eg kunne opne boksen med min egen fletta nye Reverso, i stål slik som originalen. For den svimlande summen 3700 dollar. (Her må det nevnast at dollarkursen den gang var 5 kroner og lommerusk. Då er det litt rart å tenke på kva Bjerke skal ha for et bortimot identisk ur i dag, Q2438522)
På Timezone gikk det nemlig rykter om ein heilt legendarisk bra Seiko: SBGW001. Som kunne konkurrere både Jaeger og Patek. Og – tru det eller ei – manuelt opptrekk, faktisk den første manuelle seikoen på mange tiår. Rosinen i pølsa var at at glaset SÅG vintage ut, men var av ekte og moderne safir. Dei fleste andre hadde paddeflatt glas. I tilfelle du lurer, har eg alltid holdt meg litt unna vintage på grunn av service og slikt.
Men eg elskar ting som er vintage ut. (Her skal det også nevnast at dette var mange år før orda «vintage inspired» og «fauxtina» vart funne opp.)
Tilbake til den mytiske Seikoen. Den var så rein og pen og klassisk, minimalt med dill og dall. Så fekk det heller gå med den litt pompøse teksten «Seiko Grand Seiko» på skiva. Men denne var kun mulig å oppdrive i Japan, og svindyr. Gikk derfor i glømmeboka.
Dette var ikkje den einaste klokka som blåste meg av banen den gongen. Gubbe-merket über alles – Breguet – lanserte ei klokke der det BÅDE gikk an å sjå urverket og urskiva. Heilt uhørt på den tida, men veldig stilig. Eg såg den ved eit par anledninger og har fortsatt katalogen. Andre produsenter kasta seg rundt og lanserte tilsvarande modellar, men det vart liksom ikkje det samme å skjære eit lite gloryhole i urskiva. Breguet hadde forresten også ein ultrafin ultratynn modell UTEN sekundviser, også det heilt uhørt på den tida. I alle tilfeller snakka vi veldig, veldig utanfor mi prisklasse. Rett i glømmeboka med dei og.
MEN. Eg har jo alltid følt meg litt gubbete, sjølv fra ung alder.
Tilbake i gamlelandet blei derfor Breitlingen erstatta med en superstrøken no-date Submariner 14060. Måtte riktignok cashe ut heile 20.000 kroner til Johnny Rolex, men til gjengjeld fikk eg et fantastisk flott ur. Desverre blei eg aldri venn med lenka fordi eg fikk smertefulle klyp i huda stadig vekk. Ut med Sub og inn med Datejust 116200, også den fra Johnny. Himmel og hav i forskjell. FOR ei lenke! Som den reinaste silke. Og attpåtil med hurtigjustering for sommertemperaturer. Det burde nesten vært forbudt å selge lenker UTEN denne funksjonen. Men det motsatte virker å vere tilfelle.
Kalenderen viste no 2010, og med tillegg av en billig Seiko diver i boksen konkluderte eg: NO har eg nådd End Game.
Slik gjekk dagane og åra.
Men så begynte det å gnure igjen. Klokkesamling blei mainstream. Rolex var igjen blitt poppis – med stjernesmell. Alle forretningstidsskrift med respekt for seg sjøl hadde egne klokkespalter. Fristelsen steig, økonomien kom seg.
Når eg seier SKX007–SRPA21–SPB151– SPB171–SLA021 så vil NORMALE folk tenke på låsekoder til mobilen eller slikt. Klokkegalne med japansk dragning derimot, blir varme om hjerterota og tenker på kjente og kjære modellar. På et tidspunkt hadde eg alle disse. Eg hadde en fullt utvikla fetish for Seiko, til tross for lenker laga av papp.
Alle Seikoane hadde til felles at dei såg UTRULIG bra ut på bilder. Desverre hadde dei også til felles at dei var unødvendig store og klumpete, og elendige til å holde tida.
Realiteten beit meg til slutt i ræva: Eg er kontor-rotte, ikkje nordsjødykker. Rekorden min i fridykking er omtrent 2 meter.
No til dags tenker eg fortsatt at eg har nådd End Game.
MEN funderer jo likevel litt kvar dag. Likevel, eg gleder meg kvar dag over det eg har oppnådd å få i klokkeboksen.
Kva har eg så lært på alle disse åra?
ØKONOMI
For å ta det åpenbare først: Eg er en vanlig mann med vanlig inntekt. Men eg setter meg mål, og spinker og sparer for å nå dei. Dessuten har eg prioritert vekk hytte, båt, MC og andre klassiske midlivskriser. Ingen vits å ha dyr bil når kona bulker den uansett. Likevel prøver eg å ikkje eige fleire klokker enn eg har råd til å ha service på, for jommen har DET blitt dyrt.
Eg tenker også litt på re-salgsverdi – men lar det ikkje styre heile showet. Ellers ville det blitt en kjedelig verden der alle hadde dei samme to merka. Eg vurderer også om merket er overprisa eller underprisa. Brukt skal ikkje koste meir enn nytt, enkelt og greit.
PLAN
For å unngå samlemani prøver eg å ha en viss plan bak galskapen. Det er et minstemål at klokka må gi meg «hjertebank» når eg ser den. Den slags utvikler seg over tid og er umulig å sette fingeren på. Eg unngår også klokker som ikkje går inn i et skjorteerme. En annen, litt sær ting, er at eg går etter klokker som var tilgjengelig den gongen eg starta. Nostalgi kanskje?
Av samme grunn kjøper eg aldri på impuls. Har brent meg på det fleire gonger.
PRAT
Eg slår gjerne av en prat med artsfrender. Desverre bur eg i gokk, så det blir cirka en gang i måneden. Standarden no til dags er jo enten smart-plast eller bar arm. Alle med mekanisk klokke har derfor gjort eit bevisst valg om det. Unntaket er Rolex, der det er jo umulig å vite om eigaren er en entusiast eller «bare» en riking.
STIL
Eg tenker litt på klesstil. For alle andre enn oss klokkomane blir klokka tolka som en del av den totale påkledninga. Flott, dyr klokke sammen med slitne billige sko er teit. Gullklokke med "varme" tekstiltoner er kult. Sjølv har eg meldt meg ut av luksus-sport-kategorien. Dei ser utrulig kule ut, men er ikkje for meg. Eg er som nevnt verken astronaut, racerbilsjåfør eller tindebestiger.
HAIRLINES
Eg bruker klokkene mine så ofte eg kan. Normale bruksmerker plager meg ikkje. Når det er sagt: Polering skyr eg som pesten. Kjøper heller ei upolert klokke med litt ærlige småriper, enn ei som ser ut som den har vore i smelteovnen.
Men eg tar ikkje unødig risiko. Bytt til beater før hagearbeid. Og gå aldri ut på isen med tøfler og kostbar armpryd. Just sayin’.
Det var det eg kom på i farten. Legger ved en liten SOTC i bilderekka. Takk for at du las så langt!
Referansetall for spesielt interesserte:
SKX007 mod
SRPA21
SBGW001 JDM
116200BLSO
270.8.62 SS
270.3.63 WG
7027BA
Lidelsen starta med forsiktig kikking på Timezone. En ting blei tidlig klart: Eg skulle IKKJE ha Rolex. På denne tida budde eg i statane, og samtlige juggel-og-klokke-butikker der borte hadde svære skap der Rolex gikk tretten på dusinet. Dessuten var det kun gubbar som gikk med slikt. Nei, det som var på moten den gang var å ha STØRST mulig og barskest mulig klokke. Alt under 45mm var for pingler.
Etter mykje fundering investerte eg i en Breitling Colt GMT. Lite visste eg at dette var berre ei ventepølse, ein gateway-drug.
Forresten har eg alltid vore opptatta av det eg kaller «ikoniske produkt». Altså definerande basismodellar med høgast mulig kvalitet og minst mulig dill og dall.
Eg satt altså med ei fletta ny og blank sportsklokke på armen. Men samtidig kunne eg ikkje glømme at alle tidsskrifta eg las på nitti-talet alltid hadde reklamer for Jaeger-LeCoultre Reverso. Dei rektangulære og superelegante klokkene hadde brent seg fast i minnet. For eg har også alltid vore opptatt av Art Deco og klassisk mote.
Gleden var derfor enorm då eg kunne opne boksen med min egen fletta nye Reverso, i stål slik som originalen. For den svimlande summen 3700 dollar. (Her må det nevnast at dollarkursen den gang var 5 kroner og lommerusk. Då er det litt rart å tenke på kva Bjerke skal ha for et bortimot identisk ur i dag, Q2438522)
På Timezone gikk det nemlig rykter om ein heilt legendarisk bra Seiko: SBGW001. Som kunne konkurrere både Jaeger og Patek. Og – tru det eller ei – manuelt opptrekk, faktisk den første manuelle seikoen på mange tiår. Rosinen i pølsa var at at glaset SÅG vintage ut, men var av ekte og moderne safir. Dei fleste andre hadde paddeflatt glas. I tilfelle du lurer, har eg alltid holdt meg litt unna vintage på grunn av service og slikt.
Men eg elskar ting som er vintage ut. (Her skal det også nevnast at dette var mange år før orda «vintage inspired» og «fauxtina» vart funne opp.)
Tilbake til den mytiske Seikoen. Den var så rein og pen og klassisk, minimalt med dill og dall. Så fekk det heller gå med den litt pompøse teksten «Seiko Grand Seiko» på skiva. Men denne var kun mulig å oppdrive i Japan, og svindyr. Gikk derfor i glømmeboka.
Dette var ikkje den einaste klokka som blåste meg av banen den gongen. Gubbe-merket über alles – Breguet – lanserte ei klokke der det BÅDE gikk an å sjå urverket og urskiva. Heilt uhørt på den tida, men veldig stilig. Eg såg den ved eit par anledninger og har fortsatt katalogen. Andre produsenter kasta seg rundt og lanserte tilsvarande modellar, men det vart liksom ikkje det samme å skjære eit lite gloryhole i urskiva. Breguet hadde forresten også ein ultrafin ultratynn modell UTEN sekundviser, også det heilt uhørt på den tida. I alle tilfeller snakka vi veldig, veldig utanfor mi prisklasse. Rett i glømmeboka med dei og.
MEN. Eg har jo alltid følt meg litt gubbete, sjølv fra ung alder.
Tilbake i gamlelandet blei derfor Breitlingen erstatta med en superstrøken no-date Submariner 14060. Måtte riktignok cashe ut heile 20.000 kroner til Johnny Rolex, men til gjengjeld fikk eg et fantastisk flott ur. Desverre blei eg aldri venn med lenka fordi eg fikk smertefulle klyp i huda stadig vekk. Ut med Sub og inn med Datejust 116200, også den fra Johnny. Himmel og hav i forskjell. FOR ei lenke! Som den reinaste silke. Og attpåtil med hurtigjustering for sommertemperaturer. Det burde nesten vært forbudt å selge lenker UTEN denne funksjonen. Men det motsatte virker å vere tilfelle.
Kalenderen viste no 2010, og med tillegg av en billig Seiko diver i boksen konkluderte eg: NO har eg nådd End Game.
Slik gjekk dagane og åra.
Men så begynte det å gnure igjen. Klokkesamling blei mainstream. Rolex var igjen blitt poppis – med stjernesmell. Alle forretningstidsskrift med respekt for seg sjøl hadde egne klokkespalter. Fristelsen steig, økonomien kom seg.
Når eg seier SKX007–SRPA21–SPB151– SPB171–SLA021 så vil NORMALE folk tenke på låsekoder til mobilen eller slikt. Klokkegalne med japansk dragning derimot, blir varme om hjerterota og tenker på kjente og kjære modellar. På et tidspunkt hadde eg alle disse. Eg hadde en fullt utvikla fetish for Seiko, til tross for lenker laga av papp.
Alle Seikoane hadde til felles at dei såg UTRULIG bra ut på bilder. Desverre hadde dei også til felles at dei var unødvendig store og klumpete, og elendige til å holde tida.
Realiteten beit meg til slutt i ræva: Eg er kontor-rotte, ikkje nordsjødykker. Rekorden min i fridykking er omtrent 2 meter.
No til dags tenker eg fortsatt at eg har nådd End Game.
MEN funderer jo likevel litt kvar dag. Likevel, eg gleder meg kvar dag over det eg har oppnådd å få i klokkeboksen.
Kva har eg så lært på alle disse åra?
ØKONOMI
For å ta det åpenbare først: Eg er en vanlig mann med vanlig inntekt. Men eg setter meg mål, og spinker og sparer for å nå dei. Dessuten har eg prioritert vekk hytte, båt, MC og andre klassiske midlivskriser. Ingen vits å ha dyr bil når kona bulker den uansett. Likevel prøver eg å ikkje eige fleire klokker enn eg har råd til å ha service på, for jommen har DET blitt dyrt.
Eg tenker også litt på re-salgsverdi – men lar det ikkje styre heile showet. Ellers ville det blitt en kjedelig verden der alle hadde dei samme to merka. Eg vurderer også om merket er overprisa eller underprisa. Brukt skal ikkje koste meir enn nytt, enkelt og greit.
PLAN
For å unngå samlemani prøver eg å ha en viss plan bak galskapen. Det er et minstemål at klokka må gi meg «hjertebank» når eg ser den. Den slags utvikler seg over tid og er umulig å sette fingeren på. Eg unngår også klokker som ikkje går inn i et skjorteerme. En annen, litt sær ting, er at eg går etter klokker som var tilgjengelig den gongen eg starta. Nostalgi kanskje?
Av samme grunn kjøper eg aldri på impuls. Har brent meg på det fleire gonger.
PRAT
Eg slår gjerne av en prat med artsfrender. Desverre bur eg i gokk, så det blir cirka en gang i måneden. Standarden no til dags er jo enten smart-plast eller bar arm. Alle med mekanisk klokke har derfor gjort eit bevisst valg om det. Unntaket er Rolex, der det er jo umulig å vite om eigaren er en entusiast eller «bare» en riking.
STIL
Eg tenker litt på klesstil. For alle andre enn oss klokkomane blir klokka tolka som en del av den totale påkledninga. Flott, dyr klokke sammen med slitne billige sko er teit. Gullklokke med "varme" tekstiltoner er kult. Sjølv har eg meldt meg ut av luksus-sport-kategorien. Dei ser utrulig kule ut, men er ikkje for meg. Eg er som nevnt verken astronaut, racerbilsjåfør eller tindebestiger.
HAIRLINES
Eg bruker klokkene mine så ofte eg kan. Normale bruksmerker plager meg ikkje. Når det er sagt: Polering skyr eg som pesten. Kjøper heller ei upolert klokke med litt ærlige småriper, enn ei som ser ut som den har vore i smelteovnen.
Men eg tar ikkje unødig risiko. Bytt til beater før hagearbeid. Og gå aldri ut på isen med tøfler og kostbar armpryd. Just sayin’.
Det var det eg kom på i farten. Legger ved en liten SOTC i bilderekka. Takk for at du las så langt!
Referansetall for spesielt interesserte:
SKX007 mod
SRPA21
SBGW001 JDM
116200BLSO
270.8.62 SS
270.3.63 WG
7027BA
Vedlegg
Redigert:
