Femte etappe: Komplikasjonsjakten
Det siste året hadde jeg kikket en del på klokker med komplikasjoner i den «vanskelige mellomklassen». GMT-klokker var lenge høyt oppe på ønskelisten, spesielt våren 2022. Et skifte kom gradvis i løpet av sommeren, ettersom en fasinasjon for kronografer meldte seg. Jeg fordypet meg litt i det, og så på både Omega Speedmaster, Sinn sine mange ulike varianter, Junghans, Tudor, Longines Spirit, Tag Heuer Monaco og Breitling Top Time. Utfordringen ble å finne balansen mellom et godt urverk med et gjennomført design på skiven og urkassen. Jeg liker spesielt godt designet til Breitling Top Time «Zorro», Longines Spirit Chrono, Sinn 910 SRS og ikke minst den klassiske Speedmasteren. Bortsett fra sistnevnte så renner ikke bruktmarkedet over av slike kronografer.
Det ble mange timer med søk på nettet og tråling av finn.
Spørsmål om selve verkene dukket også opp. Etter å ha fulgt en annonse i flere uker, så tok jeg mot til meg og sendte en melding på finn. Jeg tenkte at det kan da ikke være så farlig, og ikke er det forpliktende heller. Men så var det dette med snøballen som begynner å rulle. Noen timer senere ble mitt bud godtatt, og jeg endte opp med en Seiko-kronograf: Presage Prestige Line med referansenummer SRQ023J1.
Designet talte til meg med en nydelig hvit emaljert skive, romertall og passende blå løv-visere i en pent polert kasse. Den var riktignok ikke så sportslig som noen av de tidligere nevnte kronografer, og jeg ville egentlig ikke ha romertall. Men prisen var grei og det var
noe med klokken, en slags X-faktor.
Siden har designet vokst på meg og jeg mener nå den kler romertall bedre enn
arabiske tall. I kategorien "Mindre sportslige kronografer" mener jeg den står seg veldig godt – i alle fall om man tar prisen med i betraktningen. Designet gir en lettlest klokke, og en nesten like lettlest kronograf. Viserne og skiven er uten lume, men det plager meg ikke. Det som er en hake, eller kanskje et sjarmerende trekk ved disse emaljerte skivene til Seiko, er små ujevnheter rundt hullene i skiven.
Den er det mange vil kalle tricompax, men som jeg forstår kanskje mer korrekt er en bicompax. Øyet for de løpende sekundene telles visst ikke
egentlig med, ifølge enkelte hos Fratello. Øyet klokken ni teller fra 0 til 30 minutter og øyet klokken seks teller opp til 12 timer. Urverket er et automatisk Seiko 8R48 med søylehjul*. Verket har en fin og tydelig taktil respons ved start, stopp og nullstilling av kronografen. Den har ingen takymeterskala, men med et verk som har 4 Hz og markeringer for hvert ¼ sekund er det en fryd å se kronografen gli av gårde og stanse presist over et merke hver gang jeg stopper den.
*Forsøk på oversettelse av column wheel.
Tillegg: Riktig betegnelse er kolonnehjul.
Baksiden gir innsyn til verket, som er vakkert, men ikke eksepsjonelt. Den er relativt stor med sine 42 mm i diameter, 49,5 mm fra horn til horn og 14,9 mm høyde. Men jeg liker den godt på armen. Med reimbredde 20 mm er det lett å finne passende reimer, og favoritten nå er en blå lærreim. Den får mye armtid, og har foreløpig en sikker plass i klokkeboksen. Jeg kan avsløre at den i skrivende stund ikke lenger er den eneste kronografen i boksen, men mer om det siden.
En liten oppdatering av klokkeboksen:
Selv om jeg etter kjøpet av Presage'n hadde en fin kronograf i samlingen, så stoppet jeg ikke å se på andre kronografer. Jeg var innom Thune i Oslo en tur, og kom der over det som foreløpig er en favoritt blant kronografer: Zenith Chronomaster Original. Herreminhatt for et verk og design. Denne kroner nå på toppen av kronograflista.