Jeg har av og til fundert på hvordan det ville være å gå rundt med en klokke til 200 000-300 000kr på håndleddet. Jeg tror at det ikke ville føles riktig. jeg ville være så redd for å få riper i den at det ville ta bort mye av gleden. Jeg tror jeg har funnet min "komfortsone", hvor klokkene er så verdifulle for meg at de gir meg glede , men ikke så verdifulle at gleden blir borte. Jeg er interessert i å høre fra dere som har virkelig dyre klokker, og da mener jeg fra 100-200 000 og opp. Er det mulig å fullt ut nyte eierskapet, eller blir det for mye penger å ha på håndleddet? Og fra dere andre, hva er din "komfortsone"?
Hva er din "komfortsone"?
- Trådstarter Celter
- Opprettet
For min del er ikke prisen det som utgjør komfortsonen, det er heller hvor lett uret tar opp skade. Mine værste mareritt er full hoypolerte ur, de får hairlines bare man grer håret føler jeg 
mens ur med børstet kasse og gjerne gummirem tåler "det meste" som eksempel følte jeg meg ganske komfortabel med min zenith defy med gummi rem og børstet kasse og gull bezel(ca 85k) mens med breitling chrono galactic(ca 40k) gikk jeg rundt med angst pga hoypolert lenke å kasse:s
Sent from my HTC Desire using Tapatalk
mens ur med børstet kasse og gjerne gummirem tåler "det meste" som eksempel følte jeg meg ganske komfortabel med min zenith defy med gummi rem og børstet kasse og gull bezel(ca 85k) mens med breitling chrono galactic(ca 40k) gikk jeg rundt med angst pga hoypolert lenke å kasse:sSent from my HTC Desire using Tapatalk
Det er en veldig interessant observasjon. Jeg tror jeg er litt her jeg og. Men det kommer litt an på situasjonen også. Dersom jeg gikk på jobb, ville jeg ikke hatt noe problem med å hatt en kostbar klokke. Men på turer til det store utland, eller enda verre - til hovedstaden vår - ville jeg nok ikke valgt et alt for kostbart ur. Tror min smertegrense for å spankulere rundt i Oslo er 50k.
Men med tanke på riper, er jeg av den mening at en ikke bør kjøpe ting en er for redd for å bruke i det hele tatt.
For min del er ikke prisen det som utgjør komfortsonen, det er heller hvor lett uret tar opp skade. Mine værste mareritt er full hoypolerte ur, de får hairlines bare man grer håret føler jeg
Sent from my HTC Desire using Tapatalk
Synes dette er litt irrelevant angst. Hvorfor uroe seg over polert stål som er rimelig enkelt å polere opp vs. børstet stål som er vesentlig vanskeligere å shine tilbake til original finish?
Dessuten har det vel lite med trådstarters problemstilling. Poenget var jo hvor mye penger du er komfortabel å bære rundt på håndleddet...
Jeg tror dette er en grense som flytter seg like fort som samlingen utvider seg.
For meg tror jeg det også handler litt om hvilke miljø man skal i. F.eks en privat fest med flere klokkeinteresserte, null problem å gå med noe i det dyreste sjiktet (om jeg hadde hatt råd til det).
På konsert etc velger jeg noe rimelig. Man vet aldri hva som kan skje med hopping og dansing, knuffing i jakkekø osv.
En ting er å ripe opp klokken selv, en annen ting er om det er noen andres feil. Følelsen er litt mer bitter da.
På generalt grunnlag tror jeg mitt tak ligger ved 80k grensen. ønsker heller mange ur, enn ett til 200k feks.
På konsert etc velger jeg noe rimelig. Man vet aldri hva som kan skje med hopping og dansing, knuffing i jakkekø osv.
En ting er å ripe opp klokken selv, en annen ting er om det er noen andres feil. Følelsen er litt mer bitter da.
På generalt grunnlag tror jeg mitt tak ligger ved 80k grensen. ønsker heller mange ur, enn ett til 200k feks.
Jeg for min del synes det er mye lettere å oppnå fin finish på etter borsting i forhold til å etter polere. Av den årsak at poleringen har en tendens til å legge igjen mikroskopiske hairlines. Mens borstingen blir toppers så lenge man holder borstingen i samme retning.
Sent from my HTC Desire using Tapatalk
Trådstarter tar opp riper som argument, så da er det nok relevant i problemstillingen.
Jeg tror uansett komfortsonen har noe med hvor mye penger du har i sparegrisen før og etter et klokkekjøp. Er vel en smal sak å kjøpe, eie og være komfortabel med et ekstraordinært dyrt ur hvis kjøpet utgjør "desimaler" på sparekontoen
Enig med Mogens her. Er vel ikke redselen for å riper jeg tenker på. Mere at jeg innimellom tar meg i å ønske meg en klokke for så å komme på at dette tilsvarer tre års avdrag på boliglån, i mitt tilfellet. For andre kan det jo være at dette kunne vært en seilbåt istedefor klokke, egenkapital på et sommersted ungene kunne hatt glede av etc, etc. Hvor er punktet hvor dette slutter å være en hobby og begynner å bare bli dumt.
Trådstarter tar opp riper som argument, så da er det nok relevant i problemstillingen.
Jeg tror uansett komfortsonen har noe med hvor mye penger du har i sparegrisen før og etter et klokkekjøp. Er vel en smal sak å kjøpe, eie og være komfortabel med et ekstraordinært dyrt ur hvis kjøpet utgjør "desimaler" på sparekontoen
Enig dersom det utgjør desimaler av sparekontoen, men for mange er det vel sparekontoen
Det kan jeg skrive under på.
Jeg er i kategorien "dere andre".
I begynnelsen var jeg redd for å få riper i 2254.50, den var tilnærmet strøken da jeg fikk den. Låsen på lenken ble det småriper i nesten med en gang. Så fikk jeg en liten ripe i kassen. Tenkte en stund på å kjøpe meg en til, så kunne jeg bruke den ene av dem som tool watch. Den tanken har jeg forlengst lagt fra meg.
Spranget ble relativt stort da jeg kjøpte Aquatimer. Veiledende pris på den var vel omkring 46K. Den var jeg livredd for å få riper i og gikk i store sirkler rundt alt som stod i min vei. Den fikk også en liten ripe og jeg tenkte at nå ville jeg aldri få solgt den igjen. Dette var definitivt utenfor min komfortsone.
Nå har jeg imidlertid innsett at jeg ikke er en samler, men en bruker. AT'en skal ikke selges. Den skal brukes. Om det blir noen riper får det stå sin prøve. Den er imidlertid såpass "dressy" at jeg tenker å holde den unna de verste møkkajobbene.
Hva er vitsen med klokker hvis de ikke kan brukes uten frykt for noen riper eller småskader?
Jeg har tatt en viktig avgjørelse i dette spørsmålet. Min neste klokke koster kanskje bortimot 70K og den skal brukes i rotasjon med Orange Monster! Tool watch, med andre ord.
Nåværende smertegrense for daglig bruk er altså: 70.000,-
(dette blir jo teoretisk, da jeg ennå ikke har en så kostbar klokke i mitt eie)
Om den dagen kommer at jeg kjøper en reinspikka dressklokke fra ALS, JLC eller PP vil ikke denne bli brukt daglig og dermed er vel spørsmålet/svaret irrelevant.
Callahan
Støttemedlem
Min komfortsone endrer seg hele tiden. Slet med riper i bond Omegaen min til å begynne med, nå er den sjarmerende slitt etter 7år og dessuten gitt bort. Så ble jeg gal av mikroskopiske hairlines i rolexen min, nå er den blitt en beater. Føler at det handler om å komme over en hvis tid med klokken så verdien føles mindre ekstrem og riper ikke er noe problem lenger. De kan jo også lett poleres bort, så lenge det ikke er hakk/dings. Det betyr at min 'hakket dyrere' klokke sikkert går samme tralten. Tenker 300000k er min grense for hva jeg legger i en klokke som skal brukes. Føler at man må ha råd til de for å kunne bruke dem med god samvittighet. For meg er det viktig å kunne selge igjen uten stort tap. Så jeg føler full pris hos Bjerke gjør at komfortsonen er noe lavere.. Forsikring på veldig dyre ut er et must!
Tror egentlig at selve valget av klokke avgjør hvor komfortsonen går.
Jeg hadde ikke vært komfortabel med PO helgull - derimot svært komfortabel med en VC i samme prisklasse. Det ene skjønner alle er dyrt - VC'en vil du bare innimellom få noen smil og bekreftende nikk av.
Men i og med at spørsmålet er hvor grensen går - svarer jeg ca. 100'. Tror det er min grense. Tilfeldig grense? Selvsagt ikke.....med tanke på hva som kom inn i huset her om dagen
Hvis man får vondt av å tenke på at en klokke til 100' får riper eller hakk, så synes jeg rett og slett ikke skal kjøpe den. Er en stor tilhenger av at klokker skal brukes - de er ikke museumsgjenstander:-|
Jeg hadde ikke vært komfortabel med PO helgull - derimot svært komfortabel med en VC i samme prisklasse. Det ene skjønner alle er dyrt - VC'en vil du bare innimellom få noen smil og bekreftende nikk av.
Men i og med at spørsmålet er hvor grensen går - svarer jeg ca. 100'. Tror det er min grense. Tilfeldig grense? Selvsagt ikke.....med tanke på hva som kom inn i huset her om dagen
Hvis man får vondt av å tenke på at en klokke til 100' får riper eller hakk, så synes jeg rett og slett ikke skal kjøpe den. Er en stor tilhenger av at klokker skal brukes - de er ikke museumsgjenstander:-|
Enig i mye som blir sagt her.
Min grense går nok på rundt 150k sånn vurdert ut fra hva jeg sitter og glor på om dagen (gammelt spikerstål).
Av dyrere ur jeg har hatt er det rart å registrere at jeg var mer redd for å bruke min tidligere 1680 redsub enn 5167 Aquanaut, selv om sistnevnte kostet noen titalls tusen mer.
Player; gratulerer med deilig ur. Savner min allerede, og har ikke vært mange månedene uten...
Min grense går nok på rundt 150k sånn vurdert ut fra hva jeg sitter og glor på om dagen (gammelt spikerstål).
Av dyrere ur jeg har hatt er det rart å registrere at jeg var mer redd for å bruke min tidligere 1680 redsub enn 5167 Aquanaut, selv om sistnevnte kostet noen titalls tusen mer.
Player; gratulerer med deilig ur. Savner min allerede, og har ikke vært mange månedene uten...
Med noen ur i nevnte kategori har jeg noen ord til temaet.
Konklusjonen først:
Jeg er definitivt komfortabel med å bære mine ur. For har jeg først kjøpt et ur, så skal det brukes.
Men, jeg velger de dyreste bort i visse sammenhenger.
Når det gjelder riper, så er jeg veldig enig i din bekymring.
Det rir det meg nesten som en "mare" (men bare nesten) at jeg skulle risikere å få det jeg anser som "unødvendige riper og kutt" i urene. Det spiller ingen rolle om det er et ur til 300k eller om det er til 30k. Det er like ille hver gang. Heldigvis hører det med til sjeldenhetene at det skjer.
Ikke misforstå.
Ur er bruksgjenstander, og jeg er helt enig i hva som sies; - med sin logiske plassering på hånden må man regne med at uret utsettes for støt.
Men likevel; - gjør jeg noe jeg kan klandre meg selv for, hvor uret på helt unødvendig måte (les: min sløvskap/ uoppmerksomhet), og utsetter det for riper/støt, lar jeg meg irritere. Men det hindrer meg så definitivt ikke fra å bruke dem. Selvsagt ikke.
Sågar hevder enkelte det har sin egen sjarm at urene over lengre tids bruk får sin helt unike patina. Hvilket kan være minneverdig i seg selv.
Generelt dreier det meste seg om å ta sine forholdsregler. I alle settinger.
Hvilket (mer eller mindre tilfeldig) får meg til å tenke på scenen der Christian Bale's klassiske kommentar/advarsel faller til jenta i sengen: - "Don't touch the watch".....
Et helt forståelig fokus!
Veldig enig!
Litt utdyping av "miljø" fra mitt ståsted.
Med jobb og bosted for tiden i det mer sentrale Europa, er det nødvendig å være bevisst hvor og når man bærer ur. Forsiktighet er viktig.
Kulturer er forskjellige, og da skal man ikke flashe sine precious (til visse tider av døgnet/visse steder) - det være seg på metro, barer og/eller andre mer public områder. Misforstå meg rett, men i visse sammenhenger kan det være nok at du har en OMEGA eller Breitling.
Veien kan være kort til at du har et ur mindre i samlingen. Dette kan jo til en viss grad også gjelde moderlandet, men bevisstheten og henstillingene er tydeligere på kontinentet.
Slikt tar selvsagt tidvis bort noe av gleden ved å eie høykostur, men med tanke på alternativet er det helt greit.
Bottom line er nok uansett bare å ta sine forholdsregler ut fra den setting hver og en måtte befinne seg i.
Gjør man det, kan urene nytes til fulle og den store glede.
Uansett hvilket ur man eier.
Og hvor man bærer det.
Kohe321
Støttemedlem
- Medlem
- 19. okt. 2011
- Innlegg
- 5.367
Vel, for å si det slik: Da jeg våknet i morges så ventet jeg med å ta på submarineren til etter jeg hadde drukket den obligatoriske morgenkaffen. Vil ikke risikere å dunke klokken i skapdører og andre ting når jeg er helt "groggy". Men dette er omtrent så langt det går. Det morsomme er at dette ritualet gjelder alle klokkene mine, untatt g-shocken.
Til vanlige aktiviteter så føler jeg meg ikke mer nervøs med submarineren på armen enn med Seikoen, og jeg tror grunnen til dette er at jeg alltid har vært så forsiktig som jeg kan være med mine mekaniske ur. Husker jeg tenkte en del på dette temaet før jeg kjøpte min første skikkelig dyre klokke, og faktum viste seg å være at overgangen ikke ble noe særlig merkbar i det hele tatt. Klart, jeg er mye reddere for submarineren og den betyr utrolig mye mer for meg en seikoen, men i praksis kan jeg egentlig ikke bli mer forsiktig uten at det begynner å påvirke bruksgleden. Å være forsiktig har med andre ord blitt en god vane.
Tenker på det slik: jeg gjør mitt absolutt beste på å ta så godt vare på klokkene mine som mulig, og skulle det på tross av dette komme noen bruksmerker igjennom årenes løp, så er det helt greit. Det blir en del av historien og "sjelen" til klokken på en måte. Jeg er med andre ord så forsiktig som jeg kan klare å være til det punktet hvor det fremdeles føles naturlig.
Men...
Når jeg leser over dette så ser jeg at spørsmålet enda ikke er blitt besvart. Svaret blir vel dermed at foreløpig føler jeg at jeg klarer å nyte alle klokkene mine fullt ut, hvor den dyreste er suben til rundt 40k. Hvor grensen går før jeg begynner å bli ubekvem med å ha en klokke på armen vet jeg rett og slett ikke, og det hadde vært interessant å finne ut. Men jeg er nok, med min nåværende inntekt, nær grensen tror jeg.
Veldig bra tråd forresten!
Til vanlige aktiviteter så føler jeg meg ikke mer nervøs med submarineren på armen enn med Seikoen, og jeg tror grunnen til dette er at jeg alltid har vært så forsiktig som jeg kan være med mine mekaniske ur. Husker jeg tenkte en del på dette temaet før jeg kjøpte min første skikkelig dyre klokke, og faktum viste seg å være at overgangen ikke ble noe særlig merkbar i det hele tatt. Klart, jeg er mye reddere for submarineren og den betyr utrolig mye mer for meg en seikoen, men i praksis kan jeg egentlig ikke bli mer forsiktig uten at det begynner å påvirke bruksgleden. Å være forsiktig har med andre ord blitt en god vane.
Tenker på det slik: jeg gjør mitt absolutt beste på å ta så godt vare på klokkene mine som mulig, og skulle det på tross av dette komme noen bruksmerker igjennom årenes løp, så er det helt greit. Det blir en del av historien og "sjelen" til klokken på en måte. Jeg er med andre ord så forsiktig som jeg kan klare å være til det punktet hvor det fremdeles føles naturlig.
Men...
Når jeg leser over dette så ser jeg at spørsmålet enda ikke er blitt besvart. Svaret blir vel dermed at foreløpig føler jeg at jeg klarer å nyte alle klokkene mine fullt ut, hvor den dyreste er suben til rundt 40k. Hvor grensen går før jeg begynner å bli ubekvem med å ha en klokke på armen vet jeg rett og slett ikke, og det hadde vært interessant å finne ut. Men jeg er nok, med min nåværende inntekt, nær grensen tror jeg.
Veldig bra tråd forresten!
70 laken? HVa er de du har på gang, Minute?
Jeg har vel lagt på litt for kjentfolk, som vanlig. Tør ikke utbasunere merke og type nå, for det blir så forbasket dumt den dagen jeg møter meg selv i døra. Men det er nå et lite mål jeg har satt meg. Ikke på ïnnlegg nr 2000 kanskje, men på 3000 - da bør den være i boks.
Eg gjer merksam på at det kan komme ei ventepylse i mellomtida
- Medlem
- 15. juli 2009
- Innlegg
- 6.536
Mitt syn er at sportsklokker skal brukes. Jeg dykker aktivt med både PloProfen og Rolexer.
Dressur derimot behandles mer forsiktig.
Verdi påvirker ikke bruksområdet til klokken. Jeg behandler aldri en sportsklokke med silkehansker. Samtidig behandler jeg ikke et dressur som toolwatch.
Bruker forresten Sea-Dwelleren i nordsjøen nå. Det er litt risky, men den tåler det.
Nå ser det ikke ut til at jeg kommer til å kjøpe meg en klokke til 300k i nærmeste fremtid, men hadde jeg gjort det hadde jeg aldri valgt en sportsklokke (Nautilus etc). Sannsynligvis hadde det blitt et komplisert dressur fra ALS, Patek eller JLC. Den hadde blitt brukt, men med forsiktighet som skrevet over.
Dressur derimot behandles mer forsiktig.
Verdi påvirker ikke bruksområdet til klokken. Jeg behandler aldri en sportsklokke med silkehansker. Samtidig behandler jeg ikke et dressur som toolwatch.
Bruker forresten Sea-Dwelleren i nordsjøen nå. Det er litt risky, men den tåler det.
Nå ser det ikke ut til at jeg kommer til å kjøpe meg en klokke til 300k i nærmeste fremtid, men hadde jeg gjort det hadde jeg aldri valgt en sportsklokke (Nautilus etc). Sannsynligvis hadde det blitt et komplisert dressur fra ALS, Patek eller JLC. Den hadde blitt brukt, men med forsiktighet som skrevet over.