kan jeg skrive litt om Superbia Humanitatis (som jeg har fulgt utviklingen av hos Paul siden 2003).
chrbir
Støttemedlem
I hele den perioden jeg har kjent Paul Gerber, har et av våre tilbakevendende samtaleemner vært klokka som ifølge Guinness Rekordbok er verdens mest kompliserte. Og la oss ta det med verdens mest kompliserte først:
Ja, det finnes like kompliserte eller enda mer avanserte lomme- og armbåndsur i verden, fra flere av de store merkene, men denne klokka skiller seg fra alle de andre ved at den ikke er konstruert fra bunnen av. Når Patek Philippe, IWC eller JLC konstruerte sine kronograf/perpetualkalender/minuttrepeter/tourbillion verk, kunne de med hjelp av avanserte dataprogram konstruere, simulere og modulere et hyperkomplisert verk hvor alt kunne endres og tilpasses underveis og komponenter og moduler forandres og justeres til alt passet sammen og fungerte som en homogen enhet.
Så ikke med denne klokka. Her er nye funksjoner lagt til innenfor et eksisterende urverk, uten å forandre ytre mål og slik at klokka passer inn i den originale kassa. Men mer om det om litt.
Utgangspunktet er et av tre repeterverk, minuttslag og grande et petit sonnerie laget av Louis Elysée Piguet i det 19. århundre som lommeur for damer. Verket er 32mm i diameter og 8 mm høyt. Det betyr mer enn 460 deler – alt laget for hånd – herunder et slagverksystem som slår timer, kvarter etter timen, og minutter etter kvarteret i et verk som i volum ikke er mer enn seks og en halv kubikk centimeter. I seg selv er dette et verk som få produsenter kan lage i dag, tenk da på Piguet i Les Brassus som laget dette – for hånd – uten annet enn håndverktøy.
To av de tre verkene har gått tapt, men en den gangen ukjent ung urmaker, Franck Mueller kjøpe det tredje verket på en auksjon i 1989. Han ønsket å videreutvikle det, men var avhengig av en sponsor for å kunne gjennomføre arbeidet. Flere av de store merkene var interessert, men kun under forutsetning av at de fikk sette sitt eget navn på tallskiva. Mueller så imidlertid muligheten for å promotere sitt eget navn, og søkte en privat sponsor som han fant i Willi Ernst Sturzenegger.
(verket, fra begynnelse til i dag).
Frank Mueller la til perpetualkalender (årkalender med kompensasjon for skuddår), med visning av dato, ukedag, retrograd visning av måned, månefase (rett nok opp ned) indikasjon av fire-års syklusen for skuddår, avviket mot sann soltid og termometer (!) som viser temperaturen inni verket.
I tillegg laget Mueller en kasse i platina og en hånd-guillochert skive. Klokka ble vist frem på Basel-messa i 1992 og ble den gangen betraktet som verdens mest kompliserte med sine mer enn 650 deler. Den fikk da betegnelsen «kaliber 92» etter årstallet.
Willi Sturzenegger var ikke fornøyd, han ville ha mere, det vil si – flere visere og flere funksjoner. Samtidig var den uttrykkelige forutsetningen av verkets ytre mål ikke måtte forandres og den opprinnelige skiva og kassa skulle ikke forandres.
Mueller kastet kortene og etter en tid kom Sturzenegger til den allerede da respekterte urmakeren Paul Gerber i Zürich.
Gerbers første oppdrag var å lage en tourbillion-gange (svevende, det vil si lagret bare på den ene siden), og ikke nok med det, han måtte bruke den opprinnelige balansen. Det første problemet var mangel på plass inni verket, han kunne ikke øke høyden, det var ikke mulig å flytte noen komponenter – da gjensto bare å utnytte den plassen som kunne frigis rundt balansen. Resultatet ble verdens minste frittsvingende tourbillion – og en konstruksjon som er mistenkelig lik en tourbillion som noe senere dukket opp hos minst et annet kjent merke.
Tourbillionen som Gerber konstruerte består av 121 deler og den ble første gang vist på AHCIs stand på Baselmessa i 1995.
Men Sturzenegger hadde fått blod på tann og ville ha kronograf og gangreserve inn i det samme verket – fortsatt uten å endre dets ytre mål.
Nå sto Paul overfor et enormt problem. For det første var det allerede 772 deler klemt inn i en sylinder på 32 x 8 mm. Dessuten fantes det ingen dokumentasjon eller tegning over det opprinnelige, håndlagde Piguet-verket.
Skulle Paul få plass til kronografen – og vi snakker her ikke om en hvilket som helst stoppeklokkemekanisme, men en flyback kronograf med slepeviser – måtte hele mekanismen plasseres der det fantes plass – det vil si der metall kunne fjernes fra det opprinnelige verket.
En feil ville ødelegge for alltid et uerstattelig verk.
Gerber målte opp alle deler, dokumenterte funksjon og avhengigheter mellom de forskjellige komponenter og planla hvor nye tannhjul, kolonnehjul, hevarmer og så videre kunne plasseres. Å konstruere en slik kronograf er i seg selv en oppgave som bare kan løses av de aller beste, her skulle den samtidig plasseres i et eksisterende verk hvor en enkelt feil ville ha katastrofale konsekvenser.
Det ble bygget mange prøvemodeller og prototyper for de enkelte komponenter slik at når det ble frest bort metall for å frigi plass til et nytt hjul eller en ny overføringsarm, var det med en rimelig grad av sikkerhet han kunne vite at dette kom til å gå bra.
Tre eksempler på hvordan utradisjonelle virkemidler måtte tas i bruk:
Minuttelleren måtte legges over sekundviseren. Det medførte at det måtte dreies et nytt langsgående hull med 0,3mm i diameter gjennom aksen til sekundviseren for å få en gjennomføring til aksen til minuttelleren.
Det var ikke plass til et overføringshjul til minuttelleren, her konstruerte Gerber et sett overføringsarmer til erstatning for det tannhjulet det var umulig å finne rom for.
Slepevisermekanismen krever et ekstra kolonnehjul for stopp og start (for å kunne stoppe den ene sekundviseren mens den andre går videre – for deretter å frigi slepeviseren slik at den «tar igjen» og løper videre sammen med sekundviseren). Plassmangelen var så stor at dette løste han med et åtte-kantet skruehode.
I tillegg kom det til to gangreserver, en for gang- og en for slagverket. Uret hadde nå fått ytterligere 265 deler og totalen var dermed oppe i 1116.
(Dr Magnus Bosse innleder til panelsamtale om verdens mest kompliserte ur).
Underveis i arbeidet rettet også Paul noen gamle feil i verket.
I mellomtiden hadde Sturzenegger forlatt Sveits, mens forsiktingsselskapet ikke tillot at den forlot landet.
(fra høyre Ralph Graf, eier - Dr. Magnus Bosse, forfatter av boken om klokka - Peter Braun, redaktør Armbanduhren)
Klokka ble solgt til Ralph Graf, og Gerber fikk et nytt oppdrag; finishering av alle deler. Arbeidet hittil hadde vært preget av å få plass til fungerende ekstremt kompliserte mekanismer, nå ville den nye eieren av klokka at den også skulle ha en finishering som sto i stil med det fantastiske arbeidet som lå bak. I tillegg skulle den ha et navn, «Piguet-Mueller-Gerber» som den var kjent som, ble erstattet av det latinske Superbia Humanitatis – «menneskehetens stolthet».
Under et arrangement på grensen mellom Sveits og Tyskland ble klokka presentert for en gruppe inviterte gjester høsten 2018 – 29 år etter at Frank Mueller kjøpe verket og 26 år etter at Paul Gerber første gang tok av baklokket for å se om det var mulig å finne plass til en tourbillion.
(I midten, fra venstre Paul og Ruth Gerber, Ralph Graf).
Jeg spurte Paul etter middagen da klokka ble presentert for offentligheten om han kom til å savne den. Han svarte: «nå er jeg endelig blitt pensjonist og barnet har flyttet hjemmefra».
Ja, det finnes like kompliserte eller enda mer avanserte lomme- og armbåndsur i verden, fra flere av de store merkene, men denne klokka skiller seg fra alle de andre ved at den ikke er konstruert fra bunnen av. Når Patek Philippe, IWC eller JLC konstruerte sine kronograf/perpetualkalender/minuttrepeter/tourbillion verk, kunne de med hjelp av avanserte dataprogram konstruere, simulere og modulere et hyperkomplisert verk hvor alt kunne endres og tilpasses underveis og komponenter og moduler forandres og justeres til alt passet sammen og fungerte som en homogen enhet.
Så ikke med denne klokka. Her er nye funksjoner lagt til innenfor et eksisterende urverk, uten å forandre ytre mål og slik at klokka passer inn i den originale kassa. Men mer om det om litt.
Utgangspunktet er et av tre repeterverk, minuttslag og grande et petit sonnerie laget av Louis Elysée Piguet i det 19. århundre som lommeur for damer. Verket er 32mm i diameter og 8 mm høyt. Det betyr mer enn 460 deler – alt laget for hånd – herunder et slagverksystem som slår timer, kvarter etter timen, og minutter etter kvarteret i et verk som i volum ikke er mer enn seks og en halv kubikk centimeter. I seg selv er dette et verk som få produsenter kan lage i dag, tenk da på Piguet i Les Brassus som laget dette – for hånd – uten annet enn håndverktøy.
To av de tre verkene har gått tapt, men en den gangen ukjent ung urmaker, Franck Mueller kjøpe det tredje verket på en auksjon i 1989. Han ønsket å videreutvikle det, men var avhengig av en sponsor for å kunne gjennomføre arbeidet. Flere av de store merkene var interessert, men kun under forutsetning av at de fikk sette sitt eget navn på tallskiva. Mueller så imidlertid muligheten for å promotere sitt eget navn, og søkte en privat sponsor som han fant i Willi Ernst Sturzenegger.
(verket, fra begynnelse til i dag).
Frank Mueller la til perpetualkalender (årkalender med kompensasjon for skuddår), med visning av dato, ukedag, retrograd visning av måned, månefase (rett nok opp ned) indikasjon av fire-års syklusen for skuddår, avviket mot sann soltid og termometer (!) som viser temperaturen inni verket.
I tillegg laget Mueller en kasse i platina og en hånd-guillochert skive. Klokka ble vist frem på Basel-messa i 1992 og ble den gangen betraktet som verdens mest kompliserte med sine mer enn 650 deler. Den fikk da betegnelsen «kaliber 92» etter årstallet.
Willi Sturzenegger var ikke fornøyd, han ville ha mere, det vil si – flere visere og flere funksjoner. Samtidig var den uttrykkelige forutsetningen av verkets ytre mål ikke måtte forandres og den opprinnelige skiva og kassa skulle ikke forandres.
Mueller kastet kortene og etter en tid kom Sturzenegger til den allerede da respekterte urmakeren Paul Gerber i Zürich.
Gerbers første oppdrag var å lage en tourbillion-gange (svevende, det vil si lagret bare på den ene siden), og ikke nok med det, han måtte bruke den opprinnelige balansen. Det første problemet var mangel på plass inni verket, han kunne ikke øke høyden, det var ikke mulig å flytte noen komponenter – da gjensto bare å utnytte den plassen som kunne frigis rundt balansen. Resultatet ble verdens minste frittsvingende tourbillion – og en konstruksjon som er mistenkelig lik en tourbillion som noe senere dukket opp hos minst et annet kjent merke.
Tourbillionen som Gerber konstruerte består av 121 deler og den ble første gang vist på AHCIs stand på Baselmessa i 1995.
Men Sturzenegger hadde fått blod på tann og ville ha kronograf og gangreserve inn i det samme verket – fortsatt uten å endre dets ytre mål.
Nå sto Paul overfor et enormt problem. For det første var det allerede 772 deler klemt inn i en sylinder på 32 x 8 mm. Dessuten fantes det ingen dokumentasjon eller tegning over det opprinnelige, håndlagde Piguet-verket.
Skulle Paul få plass til kronografen – og vi snakker her ikke om en hvilket som helst stoppeklokkemekanisme, men en flyback kronograf med slepeviser – måtte hele mekanismen plasseres der det fantes plass – det vil si der metall kunne fjernes fra det opprinnelige verket.
En feil ville ødelegge for alltid et uerstattelig verk.
Gerber målte opp alle deler, dokumenterte funksjon og avhengigheter mellom de forskjellige komponenter og planla hvor nye tannhjul, kolonnehjul, hevarmer og så videre kunne plasseres. Å konstruere en slik kronograf er i seg selv en oppgave som bare kan løses av de aller beste, her skulle den samtidig plasseres i et eksisterende verk hvor en enkelt feil ville ha katastrofale konsekvenser.
Det ble bygget mange prøvemodeller og prototyper for de enkelte komponenter slik at når det ble frest bort metall for å frigi plass til et nytt hjul eller en ny overføringsarm, var det med en rimelig grad av sikkerhet han kunne vite at dette kom til å gå bra.
Tre eksempler på hvordan utradisjonelle virkemidler måtte tas i bruk:
Minuttelleren måtte legges over sekundviseren. Det medførte at det måtte dreies et nytt langsgående hull med 0,3mm i diameter gjennom aksen til sekundviseren for å få en gjennomføring til aksen til minuttelleren.
Det var ikke plass til et overføringshjul til minuttelleren, her konstruerte Gerber et sett overføringsarmer til erstatning for det tannhjulet det var umulig å finne rom for.
Slepevisermekanismen krever et ekstra kolonnehjul for stopp og start (for å kunne stoppe den ene sekundviseren mens den andre går videre – for deretter å frigi slepeviseren slik at den «tar igjen» og løper videre sammen med sekundviseren). Plassmangelen var så stor at dette løste han med et åtte-kantet skruehode.
I tillegg kom det til to gangreserver, en for gang- og en for slagverket. Uret hadde nå fått ytterligere 265 deler og totalen var dermed oppe i 1116.
(Dr Magnus Bosse innleder til panelsamtale om verdens mest kompliserte ur).
Underveis i arbeidet rettet også Paul noen gamle feil i verket.
I mellomtiden hadde Sturzenegger forlatt Sveits, mens forsiktingsselskapet ikke tillot at den forlot landet.
(fra høyre Ralph Graf, eier - Dr. Magnus Bosse, forfatter av boken om klokka - Peter Braun, redaktør Armbanduhren)
Klokka ble solgt til Ralph Graf, og Gerber fikk et nytt oppdrag; finishering av alle deler. Arbeidet hittil hadde vært preget av å få plass til fungerende ekstremt kompliserte mekanismer, nå ville den nye eieren av klokka at den også skulle ha en finishering som sto i stil med det fantastiske arbeidet som lå bak. I tillegg skulle den ha et navn, «Piguet-Mueller-Gerber» som den var kjent som, ble erstattet av det latinske Superbia Humanitatis – «menneskehetens stolthet».
Under et arrangement på grensen mellom Sveits og Tyskland ble klokka presentert for en gruppe inviterte gjester høsten 2018 – 29 år etter at Frank Mueller kjøpe verket og 26 år etter at Paul Gerber første gang tok av baklokket for å se om det var mulig å finne plass til en tourbillion.
(I midten, fra venstre Paul og Ruth Gerber, Ralph Graf).
Jeg spurte Paul etter middagen da klokka ble presentert for offentligheten om han kom til å savne den. Han svarte: «nå er jeg endelig blitt pensjonist og barnet har flyttet hjemmefra».
Redigert av en moderator:
Takk @Kjell Jørgensen , fantastisk interessant lesing om hvordan et slikt klenodium ble til. Boken til Dr Magus Bosse kunne være en bok å få tak i...
Hvalrossen
Støttemedlem
Veldig interessant, og bra skrevet også. Tusen takk! Og "wow" til Paul Gerber; litt av en jobb, tydeligvis. Ligger kanskje i kortene at klokken ikke vil bli lagt ut på finn.no for en billig penge ...
Jeg mener å ha fått med meg at den var forsikret for 30 millioner.
Hvalrossen
Støttemedlem
Hvis Gerber nå stolt går av med pensjon, hvem skal da reparere mesterverket når den første skruen innerst i mesterverket løsner?
Denne klokka blir ikke brukt - her snakker vi trygg oppbevaring.
Erik_SG
Støttemedlem
Phenix
Støttemedlem
Nesten så man tror dette er teknologi skapt utenfor vår galakse 
Fantastisk og lese, samt prøve og forstå noe av det ordene forteller om denne lange reisen
Her må man lese seg opp i påska.
Frykter 5GB blir knapt her på hytta
Fantastisk og lese, samt prøve og forstå noe av det ordene forteller om denne lange reisen
Her må man lese seg opp i påska.
Frykter 5GB blir knapt her på hytta
Nesten så man tror dette er teknologi skapt utenfor vår galakse
Fantastisk og lese, samt prøve og forstå noe av det ordene forteller om denne lange reisen
Her må man lese seg opp i påska.
Frykter 5GB blir knapt her på hytta
og mye er laget i denne solide men helt manuelle dreibenken: (jeg har ikke spurt Paul om tillatelse til å publisere bilde han, så dette er bare meg)
Redigert av en moderator:
