Etter å ha brutt mine 2 (eneste) prinsipper rundt klokkekjøp og samling denne uken kunne det vært litt interessant å hørt hvordan andre (og kanskje mer erfarne "klokketradere") tenker om dette.
Prinsippene jeg har brutt:
- Solgt en klokke
- Kjøpt en brukt klokke
(Egentlig har jeg byttet, men det går ut på det samme)
I utgangspunktet er "samlingen" min ganske beskjeden (3 ur, + noen før jeg ble "frelst"), men den har bestått/består utelukkende av klokker jeg virkelig synes er flotte og som jeg har kjøpt fordi det er klokker jeg vil ha uoverskuelig lenge.
Utgangspunktet for at jeg i utgangspunktet ikke ønsker å selge klokker er rett og slett bare at når jeg kjøper en klokke jeg virkelig ønsker meg er den heller ikke tilsalgs. Den er kjøpt fordi jeg liker den og det kommer ikke til å endre seg. Jeg skjønner at jeg ville hatt råd til en ny raskere om jeg solgte den, men da er jeg jo én short...
Grunnen til at jeg ikke vil kjøpe brukt er egentlig det samme - når den heller ikke skal selges er verditap uinteressant og jeg vil heller ha en helt ny.
Skulle jeg komme over et ur veldig billig (nytt eller brukt) som kan selges kjapt med fortjeneste kan det vurderes, men det har forsåvidt ingenting med mine bruksur å gjøre og stiller på lik linje med bil, eiendom eller andre handler.
På tross av dette finner jeg meg selv stadig søkende på finn.no eller andre steder etter ur av interesse. I kontakt med aktuelle kjøpere eller selgere (ja, jeg vet det er selvmotsigende) og her på forumet får jeg stadig inntrykket av at mange kjøper og selger oftere enn jeg kjøper lunsj.
Hva er grunnen til dette? Når hardbarkede Paneristis får klokken de har ventet i måneder på og selger den i løpet av et par uker klarer jeg ikke å skjønne motivasjonen. Er det gleden over å ha eid? Er det noen lettjente tusenlapper? For meg ligger gleden i å kjøpe et ur jeg synes er flott og deretter definere neste familiemedlem før det kjøpes.
Prinsippene jeg har brutt:
- Solgt en klokke
- Kjøpt en brukt klokke
(Egentlig har jeg byttet, men det går ut på det samme)
I utgangspunktet er "samlingen" min ganske beskjeden (3 ur, + noen før jeg ble "frelst"), men den har bestått/består utelukkende av klokker jeg virkelig synes er flotte og som jeg har kjøpt fordi det er klokker jeg vil ha uoverskuelig lenge.
Utgangspunktet for at jeg i utgangspunktet ikke ønsker å selge klokker er rett og slett bare at når jeg kjøper en klokke jeg virkelig ønsker meg er den heller ikke tilsalgs. Den er kjøpt fordi jeg liker den og det kommer ikke til å endre seg. Jeg skjønner at jeg ville hatt råd til en ny raskere om jeg solgte den, men da er jeg jo én short...
Grunnen til at jeg ikke vil kjøpe brukt er egentlig det samme - når den heller ikke skal selges er verditap uinteressant og jeg vil heller ha en helt ny.
Skulle jeg komme over et ur veldig billig (nytt eller brukt) som kan selges kjapt med fortjeneste kan det vurderes, men det har forsåvidt ingenting med mine bruksur å gjøre og stiller på lik linje med bil, eiendom eller andre handler.
På tross av dette finner jeg meg selv stadig søkende på finn.no eller andre steder etter ur av interesse. I kontakt med aktuelle kjøpere eller selgere (ja, jeg vet det er selvmotsigende) og her på forumet får jeg stadig inntrykket av at mange kjøper og selger oftere enn jeg kjøper lunsj.
Hva er grunnen til dette? Når hardbarkede Paneristis får klokken de har ventet i måneder på og selger den i løpet av et par uker klarer jeg ikke å skjønne motivasjonen. Er det gleden over å ha eid? Er det noen lettjente tusenlapper? For meg ligger gleden i å kjøpe et ur jeg synes er flott og deretter definere neste familiemedlem før det kjøpes.