Det er på tide med en oppdatering her.
Siste uken har det skjedd en del. Først og framst bestemte jeg meg fort for at det vare n 16760, fat lady, jeg virkelig kunne tenke meg. Nå gjaldt det bare å finne passende eksemplar av arten fra 1988.
Heldigvis, for meg, har det siste uken vært et skred av 1988 Fat Ladyer for salg. Jeg har vært nære ved å kjøpe flere av dem. Det var alltid en noe som stod mellom meg og handel. I går, skjedd det store ting.
Jeg fant ut at jeg like gjerne kunne legge Seamaster GMTen min for salg. Den du ser på bildet under.
Jeg tok noen salgsbilder, postet den oppe for bytte i signaturen min og var gla og fornøyd. Timene gikk, og jeg fikk en dårlig følelse. :-?
Tok tak i hunden og gikk en tur, turer hjelper som kjent mot alt.
Omtrent halveis slo det meg.. Jeg kan ikke selge GMTen min...
Jeg fant ut jeg måtte sove på dette.. Når jeg våknet var jeg sikker i min sak.
Det ser ut til at jeg alt eier uret som skal være i samlingen min i lang tid.. Omegaen var ikke det første "skikkelige" uret jeg kjøpte, men det var det første uret jeg så og umiddelbart viste at "DEN, den bare MÅ jeg ha!". Det tok meg 2 år, men til slutt snublet jeg over den som nå er min. Av og til er det kanskje lett å glemme hva det en alt har betyr?
Nå skal jeg ikke påstå at jeg har funnet fasiten min, men det føles riktig nå å beholde Omegaen for øyeblikket. Tror jeg ville angret på et salg, og den har potensiale for å bli et ur med affeksjonsverdi. Det er nok mye på grunn av den modellen at jeg ble så til de grader fanget av urhobbyen. Dette betyr jo bare en ting, jeg har en del kroner til overs, så nå må jeg finne meg en ny klokke eller to! Fikk prøve en vintage Tudor Snowflake med blå, bleknet, bezel på GTG Bergen. Noe slikt hadde kanskje gjort seg?!