Tilbake til januar 2020 satt jeg og hygget meg i en av sigar-loungene til Dr. Maximilian Herzog i Berlin.
Jeg og to kamerater nyter hver vår sigar, når Herzog kommer til oss og spør om det er greit om vi får selskap. Selvfølgelig er det dèt, og to eldre herremenn slår seg ned med oss.
En av disse herrene er øverste leder på et sykehus i nærheten, og tar alltid lunsjpausen sin i denne sigar-loungen. Kompanjongen hans er langt over pensjonistalder, og det er denne herren denne historien dreier seg om.
To ting slår meg først ved dette; Her i Tyskland er det helt normalt å ta lunsjpausen sin i en sigar-lounge, og man setter seg da ikke alene. Er det andre i loungen blir man pent spurt om selskap, også sitter man der og nyter av livets goder sammen, og snakker. For en flott kultur!
Tilbake til denne eldre herremannen, jeg ser fort at det skimter noe gull rundt håndleddet hans, og det tar meg ikke mange sekundene å fastslå merket.
"Excuse me sir, I see you have a very special timepice on your wrist" sier jeg til herren i all ærbødighet.
"Oh this old thing?" sier han og hever armen:
Forhistorien til klokken var at han var på bilferie i Napoli, hvor han ble frastjålet en Rolex Daydate mens han satt i bilkø med "ærmen i kærmen". Raneren kom løpende opp til bilvinduet og slet av han klokka til blods, rett fra armen hans.
Han anmeldte ikke hendelsen, og fikk heller ikke noe på forsikring.
I stedet for å ta den kampen så hadde han bare tenk at, "No screw this shit, Im going to buy myself a REALLY nice watch now."
Hjemme igjen så gikk han da inn på en klokkeforhandler her i Berlin, og så denne Langen. "That is my watch."
30.000€ syns han var en ok pris, "it was a little bit expensive experience, but it was very much fun!"
For ei type
Han kjøpte også nylig det han mente ble sin siste bil, en SL500. Denne stod parkert utenfor loungen mens vi snakket.
"I dont need 450 horsepower, but it is fucking funny!"