Siden jeg fremstår som en fullstendig tufs som solgte Defenderen, føler jeg behov for å gi litt bakgrunnsinformasjon:
Det hele begynte med at vi skulle ta bilen inn i firmaet. Fordelsbeskatningen jeg fikk beregnet for den ni år gamle Defenderen var nesten 20% av markedsverdien og dersom jeg satte inn bakseter (som jeg «avgiftsfritt» kunne gjøre etter ti år) ville jeg måttet skatte nesten dobbelt så mye. Menneskebilen (X5) endte enda lenger opp – langt oppe i de komiske summer.
Jeg begynte derfor å se litt rundt etter alternativer. Man skal ikke beskjeftige seg lenge med denne problemstillingen før man finner ut at det er to veier til gunstig firmabilhold:
1. Kullkraftdrevet bruk og kast bil med forventet levetid som en iPad
2. Gammelt ræl med historisk lav nypris
Klarer man å holde seg til disse alternativene, er det så gunstig at jeg kjørte full Ole Brumm "ja, takk begge deler" strategi. Alternativ 1 gir symbolpolitikktilpasset uengasjert hverdagstransport, men ikke grunnlag for våkennetter med våte bildrømmer, så der ble det en uninterressant Bærums-Passat med halvparten av markedsført effekt. Innenfor alternativ 2 finnes det imidlertid muligheter for moro. Problemet er at de fleste biler med så lav nypris at det blir interessant, er så gamle at de knapt er å vurdere til helårsbruk - enten fordi de er for raklete eller fordi de er så fine at det hadde vært respektløst å eksponere dem for østlandske vintre. Løsningen er å finne en bilmodell som har vært lik i evige tider hvor noen har brukt masse penger på å gradvis oppgradere en veteranbil til omtrent moderne stand. Dette fungerer best på primitive rammebiler som Defender, Range Rover, Geländewagen, etc.
Jeg innså snart at sjansen for å finne en nærmere 30 år gammel Defender eller Range Rover som jeg ville satt min lit til i minus 40 på fjellet var små, men etter en stund kom jeg over en tysk (rettere sagt Østerisk) håndlaget Bundespanzer fra 1981 som var oppgradert til ca 1999 modell. Masse luksus, stressless-stoler og femliters V8 med 350 hester som brøler ut av AMG-sidepipes til langt under halvparten av skatten for Defenderen, ble for fristende for sekstenåringen i meg. Problemet er at jeg endte i identitetskrise. Defenderen kunne jeg identifisere meg med. Nå kjører jeg med mørke solbriller og vurderer falsknese og bart. Det krever sin mann å gå fra den mest sjarmerende bilen på veien til den mest harry. Der jeg før fikk et anerkjennende nikk fra sympatiske herrer og eventyrlystne kvinner, gir disse meg nå fingeren. Til gjengjeld får jeg tommelen opp fra polske snekkere og oppblåste dørvakter med tribal-tatoo.
Den eneste som klarer å ikke se ut som en albansk mafiaboss i en Geländewagen er vel denne karen:
https://goo.gl/images/6LWcZV
Mens jeg for Defenderen kunne skrive lange kjærlighetserklæringer som over, vil jeg neppe kunne skrive noe lignende om G500. Den mangler Defenderens klasseløse eleganse. Der en Defender er en godslig gammel gamp som selv tree-huggers lar seg sjarmere av, er Geländewagen selve symbolet på opulent ekstravaganse. Selv om dette er en 34 år gammel bil krever det litt bilkunnskap å skjelne den fra dagens G63 som trolig er den dyreste bilen MB har i sortimentet. Jeg kjører rundt og ser konstant ut som en mafiaboss eller en russisk oligark (eller rettere sagt læregutten deres siden bossene neppe kjører så gamle biler). Jeg har i tidlig alder bestemt meg for ikke å la slikt image-tull avgjøre bilvalg eller veivalg generelt i livet, men her er min standhaftighet alvorlig utfordret.
Jeg har nå hatt G500 i tre år - først på prøve for å finne ut om jeg taklet imagepresset - og jeg har virkelig lært å sette pris på dens kvaliteter. Det er en moderne klassiker, uendret siden 1979 og har en helt vanvittig byggekvalitet (i sterk kontrast til raklebilen Defender). Motoren og lyden er selvfølgelig en drøm, men også de særegne kjøreegenskapene, den store innvendige plassen (utvendig er den ikke større enn en Golf), trekkapasiteten (bilen skal fortrinnsvis være til tilhengerbruk), komforten, hvordan alt er laget i tre ganger så kraftig gods som nødvendig, at ingen tør å bølle med den i frykt for å bli tildelt betongtøfler midtfjords, dørlåsene som høres ut som sluttstykket på en 12,7, dørene som krever kraftinnsats for å lukkes, 5-åringen i baksetet som hviner av fryd når motoren startes, hvordan den er mer enn rask nok, men legger en kraftig og bestemt hånd på skulderen min og sier «nå holder det – dette er fort nok, gutt!» når jeg blir for ivrig.
Jeg trenger en slik hånd. Den er god for den utsatte prikkekontoen min. G500 skal kjøres til den går i oppløsning, for så å restaureres.
Men savnet etter Defender ble for stort. Det var da originalen kom i hus:
