En vår tidlig i studietiden ble jeg alvorlig rammet av manflu. Det var kun en uke før eksamen, og høstens lettsindige prokrastinering gjorde hver lesedag avgjørende. Langt fra mor og med en kjæreste på en annen kant av landet, begge forøvrig sterkt preget av kjønnstypisk empatimangel, måtte jeg selv finne ut hvordan jeg kunne bli frisk snarest mulig, helst i løpet av noen timer.
En person jeg dengang regnet som venn ga meg følgende råd: Kok sterk kaffe, rør i noen spiseskjeer instant urtete, og bland med like deler brun rom. Rør inn honning, drikk mens det er rykende varmt. På denne tiden var jeg omtrent på alder med den yngre TS-garde, men langt fra like fordervet, så jeg syntes det hørtes ut som en god ide. Jeg pakket meg inn i alt jeg hadde av tøy og gikk på polet, hvor de under sterk tvil og antakelig i ren sympati solgte dette menneskevraket en Captain Morgans.
Vel hjemme kokte jeg sammen miksturen, og tvang ned et stort krus. Det virket kjempegodt - etter kort tid følte jeg meg mye bedre. Etter enda et krus var jeg nesten frisk, og med det fjerde i magen var jeg klar til lesesalen, for ikke å si eksamen. Jeg sluknet heldigvis før jeg kom meg ut.
Det var først da jeg våknet dagen etter, med alle skallebankers mor på toppen av en forsterket manflu, jeg oppdaget at brorparten av romflasken var borte. Det tok noen dager å bli frisk likevel. Siden dengang har jeg sverget til Paracet og kvinnelig omsorg istedet.
)
