Først vil jeg bare takke for at du tar deg tid til å kikke i min horologiske reise. For å ikke skuffe noen vil jeg bare si at klokkereisen min er en motpol til haute horlogerie. På den andre siden er den en flott opplevelse for meg. Dette til tross for at ingen virvelvinder, evighetskalendere eller månefaser har sneiet innom boksen.
I det første blogginnlegget til Arne Rasmussen her på TS, skrev han kort om mennesket bak klokkene. Da ikke produsent, men forbrukeren. Av en eller annen grunn synes jeg dette er interessant. Jeg har ikke en god forklaring på dette, men det er kanskje for å gi et slags svar på hvorfor folk har de klokkene de har. Anywho, for å kanskje gi en grunn til at jeg har kjøpt det jeg har kjøpt, tenkte jeg å ta en kort presentasjon av meg selv.
Mann, 21, Mo i Rana. Jobber litt nå, NTNU til høsten. Nettopp avtjent verneplikten. Sånn, kort og brutalt. Noe som kanskje er mer interessant er smaken. Som kjent er smaken nokså delt. Der andre liker grasiøse gullklumper, heller jeg mot det minimalistiske. En smak som går igjen i alt. Og med alt, mener jeg alt utenom basilikaer, gitarsoloer og hamburgere, men det sier vel seg selv. For å ikke miste den litt diffuse røde tråden, er dette en smak som også går igjen i mine valg av håndleddspryd.
Som mange andre her, har far i huset hatt en rolle i valg av hobby. Han har virkelig vært en "enklokkemann", og det med sin Certina DS Quartz i titan. Absolutt en fin sak, med safirglass og rolige gulldetaljer på bezel og lenke. Som 12- 13åring fant jeg jo ut at jeg måtte ha meg et ur. Valget falt den gang på en Citizen Promaster. Etter heftig lobbyvirksomhet fra min far måtte jo kassen være i titan. Absolutt en fin klokke, men med omlag 10^4 komplikasjoner forstår du sikkert etter avsnittet over at den ikke helt var etter min smak. Men er det noe som går igjen like ofte som o store flippesyken her inne, så er det jo den store kjærligheten for den første klokken.
Etter år uten å kunne finne tiden ved å myse på min venstre lanke, dukket fantastiske Tidssonen opp. I all sin prakt ga den meg en grundig innføring i det grunnleggende, og staket med det veien mot mitt første ordentlige (les: mekaniske) ur. La meg presentere, Tissot Visodate.
Bang for the buck, et uttrykk jeg lar forbli engelsk, egner seg godt i denne kontekst. Makan til flott og anvendelig klokke til prisen tror jeg man skal lete lenge etter. Det jeg liker best med den er nok den enkle skiven.(Nå skal det sies at jeg er klar over at f.eks Nomos og Junghans lager langt enklere layouts, men IMO mangler ofte disse litt særpreg.) Av detaljer er sekundviseren en favoritt. Den er rett og slett elegant. Jeg liker hvordan den snor seg rundt skiven, og blir avbøyd av den forhøyede safirkrystallen. Men det jeg liker best med den er den motsatte enden, som er formet som en butt spydspiss. Baksiden er jo også en favoritt, og da særlig den gullfargede rotoren. Okei, jeg liker grasiøse klokkebaksider også..
Før min tid i grønt jobbet jeg en stund i barnehage. For de uinnvidde er dette et ordentlig beatermiljø. Den utkårede her ble en Steinhart Ocean One Black. Det kan diskuteres opp og ned og i mente om likheten på denne og Submariner. For meg var/er dette en uinteressant diskusjon av praktisk karakter, da jeg aldri har hatt råd til en Sub. Hva som er etisk riktig er noe annet. I ettertid synes jeg den er alt for lik Sub, men trøster meg med at jeg en gang skal kjøpe en. Grublingen lagt til side, er dette en morroklump som får være med på alt, og er som regel kledd med NATO.
G- shocken ble kjøpt inn før førstegangstjenesten. Den trenger vel egentlig ikke videre forklaring enn at den er til for å brukes/misbrukes.
I september 2014 fikk jeg innmari lyst på en Breitling SOH 42. Etter en særs hyggelig handel med en medsoner var jeg en lykkelig eier. Siden jeg enda var ikledd grønt ble det dessverre ikke mye armtid, og sterke bånd mellom klokke og eier uteble. Jeg var på ingen måte misfornøyd, men godfølelsen var ikke tilstedeværende. Det jeg likte best med denne var nok viserene, klikkene i bezelen, motstanden når jeg trekte den og fargespillet i lenken (Forøvrig et annet nivå av behagelig. Mesh for alltid.). Nevnte jeg den gullfargede B'en?
Etter et hyggelig salg av Breitlingen, kom det nyeste tilskuddet til boksen. Vi har nå beveget oss fra Citizen(2006ish), via Tissot og Steinhart(begge 2013), innom Casioen(2014), via SOH'en(2014), og til skrivende stunds klokke, Omega Seamaster(2015). Sistnevnte kom sigende etter at ovennevnte salg etterlot seg et hull i boksen. Urmaker Monsen i Mo i Rana var meget behjelpelig med å fylle dette. Etter den beste kundeopplevelsen jeg har opplevd endte jeg opp med en frisk 55åring med et 285- verk. Denne ser jeg fram til å bruke tid med.
Til slutt vil jeg takke Fyrsten for et fantastisk forum, og for fyldige artikler. Jeg vil også rette en takk til alle forumets brukere. Mengden kunnskap her inne er enorm. Entusiasmen, mangfoldet og den smått ironiske undertonen er noe jeg setter pris på. Keep up the good work!
I det første blogginnlegget til Arne Rasmussen her på TS, skrev han kort om mennesket bak klokkene. Da ikke produsent, men forbrukeren. Av en eller annen grunn synes jeg dette er interessant. Jeg har ikke en god forklaring på dette, men det er kanskje for å gi et slags svar på hvorfor folk har de klokkene de har. Anywho, for å kanskje gi en grunn til at jeg har kjøpt det jeg har kjøpt, tenkte jeg å ta en kort presentasjon av meg selv.
Mann, 21, Mo i Rana. Jobber litt nå, NTNU til høsten. Nettopp avtjent verneplikten. Sånn, kort og brutalt. Noe som kanskje er mer interessant er smaken. Som kjent er smaken nokså delt. Der andre liker grasiøse gullklumper, heller jeg mot det minimalistiske. En smak som går igjen i alt. Og med alt, mener jeg alt utenom basilikaer, gitarsoloer og hamburgere, men det sier vel seg selv. For å ikke miste den litt diffuse røde tråden, er dette en smak som også går igjen i mine valg av håndleddspryd.
Som mange andre her, har far i huset hatt en rolle i valg av hobby. Han har virkelig vært en "enklokkemann", og det med sin Certina DS Quartz i titan. Absolutt en fin sak, med safirglass og rolige gulldetaljer på bezel og lenke. Som 12- 13åring fant jeg jo ut at jeg måtte ha meg et ur. Valget falt den gang på en Citizen Promaster. Etter heftig lobbyvirksomhet fra min far måtte jo kassen være i titan. Absolutt en fin klokke, men med omlag 10^4 komplikasjoner forstår du sikkert etter avsnittet over at den ikke helt var etter min smak. Men er det noe som går igjen like ofte som o store flippesyken her inne, så er det jo den store kjærligheten for den første klokken.
Etter år uten å kunne finne tiden ved å myse på min venstre lanke, dukket fantastiske Tidssonen opp. I all sin prakt ga den meg en grundig innføring i det grunnleggende, og staket med det veien mot mitt første ordentlige (les: mekaniske) ur. La meg presentere, Tissot Visodate.
Bang for the buck, et uttrykk jeg lar forbli engelsk, egner seg godt i denne kontekst. Makan til flott og anvendelig klokke til prisen tror jeg man skal lete lenge etter. Det jeg liker best med den er nok den enkle skiven.(Nå skal det sies at jeg er klar over at f.eks Nomos og Junghans lager langt enklere layouts, men IMO mangler ofte disse litt særpreg.) Av detaljer er sekundviseren en favoritt. Den er rett og slett elegant. Jeg liker hvordan den snor seg rundt skiven, og blir avbøyd av den forhøyede safirkrystallen. Men det jeg liker best med den er den motsatte enden, som er formet som en butt spydspiss. Baksiden er jo også en favoritt, og da særlig den gullfargede rotoren. Okei, jeg liker grasiøse klokkebaksider også..
Før min tid i grønt jobbet jeg en stund i barnehage. For de uinnvidde er dette et ordentlig beatermiljø. Den utkårede her ble en Steinhart Ocean One Black. Det kan diskuteres opp og ned og i mente om likheten på denne og Submariner. For meg var/er dette en uinteressant diskusjon av praktisk karakter, da jeg aldri har hatt råd til en Sub. Hva som er etisk riktig er noe annet. I ettertid synes jeg den er alt for lik Sub, men trøster meg med at jeg en gang skal kjøpe en. Grublingen lagt til side, er dette en morroklump som får være med på alt, og er som regel kledd med NATO.
G- shocken ble kjøpt inn før førstegangstjenesten. Den trenger vel egentlig ikke videre forklaring enn at den er til for å brukes/misbrukes.
I september 2014 fikk jeg innmari lyst på en Breitling SOH 42. Etter en særs hyggelig handel med en medsoner var jeg en lykkelig eier. Siden jeg enda var ikledd grønt ble det dessverre ikke mye armtid, og sterke bånd mellom klokke og eier uteble. Jeg var på ingen måte misfornøyd, men godfølelsen var ikke tilstedeværende. Det jeg likte best med denne var nok viserene, klikkene i bezelen, motstanden når jeg trekte den og fargespillet i lenken (Forøvrig et annet nivå av behagelig. Mesh for alltid.). Nevnte jeg den gullfargede B'en?
Etter et hyggelig salg av Breitlingen, kom det nyeste tilskuddet til boksen. Vi har nå beveget oss fra Citizen(2006ish), via Tissot og Steinhart(begge 2013), innom Casioen(2014), via SOH'en(2014), og til skrivende stunds klokke, Omega Seamaster(2015). Sistnevnte kom sigende etter at ovennevnte salg etterlot seg et hull i boksen. Urmaker Monsen i Mo i Rana var meget behjelpelig med å fylle dette. Etter den beste kundeopplevelsen jeg har opplevd endte jeg opp med en frisk 55åring med et 285- verk. Denne ser jeg fram til å bruke tid med.
Til slutt vil jeg takke Fyrsten for et fantastisk forum, og for fyldige artikler. Jeg vil også rette en takk til alle forumets brukere. Mengden kunnskap her inne er enorm. Entusiasmen, mangfoldet og den smått ironiske undertonen er noe jeg setter pris på. Keep up the good work!
