- Medlem
- 10. sep. 2009
- Innlegg
- 707
Jeg har kjøpt en upålitelig gammeldags skranglekasse med 60 år gammel teknikk, kjøreegenskaper og komfort som en middelaldersk strekkbenk, hårreisende sikkerhet og det hele er skrudd sammen av bakfulle engelske bygdeoriginaler med to venstrehender og begrenset finmotorikk. Og jeg er henrykt:
Jeg har kjørt mye Defender på jakt og reiser i inn og utland. Jeg snur meg alltid etter dem og sjekker jevnlig finn.no for tilbudet av brukte Defendere. Men jeg har aldri eid en selv. Inntil nå. Logikken var at konebilen (Mini Cooper) brukes så lite at den kan selges, hverdagsbilen (BMW X3 – jeg vet; eiendomsmeglerkonebil) degraderes til konebil og jeg koser meg med Defenderen til jakt, hundekjøring, båttrekking, skogsturer etc. Som vanlig en etterrasjonalisering bare jeg selv forstår.
Det eneste bilen virkelig kan og som den til gjengjeld er best i klassen på er å komme frem nesten overalt, slik at du kan kjøre deg fast på helt utilgjengelige steder. Terrengegenskapene på min Defender kommer nok til å bli omtrent like utfordret som heliumsventilen på Seamasteren min, men det er rett og slett en usedvanlig sjarmerende bil som man må kjøre med hele kroppen.
Etter over 20 år med flere gamle italienske motorsykler og biler enn jeg liker å innrømme (alle omtrent like gamle som meg), har jeg opparbeidet en lidelseskapasitet og evne til å se det humoristiske i kjøretøy som har egne meninger om hva som skal fungere når. Jeg regner derfor med at jeg har de rette forutsetningene for å la meg sjarmere av en bil som er umulig å eie uten å være lidenskapelig opptatt av den. Og skulle jeg over tid gå lei av å fryse, bli døv av støy eller få varige mén av en kjørestilling designet av noen som har blandet sammen ergonomi med origami, holder de seg forbausende godt i pris. Den viser en forfriskende finger i den generelle retningen av tannløse og mykvaskede eurobokser blottet for identitet.
I tillegg gjør den at enhver kjøretur blir en liten hverdagsekspedisjon. Man føler alltid at man kjapt kunne svippet opp på Kilimanjaro, krysset Grønland, eller bare fortsette ned veien for å hente melk i butikken. Eller som Car Magazine avslutter sin langtidstest:
“……..And for the driver, the Defender brings an element of adventure, romance even, into your journeys, by feeling unstoppable, dependable, heroic. Imagine a dark night, it’s lashing with rain outside, the wind howling; you strap on your boots and put on your Goretex, grab the Defender keys and open your front door, allowing the storm to briefly rage in your hallway. You turn to your family (who have gathered to wish you luck) and you say ‘I’m going to get a Chinese takeaway now’, and your youngest son looks up at you with an anxious tear in his eye. ‘Don’t worry son,’ you add with a reassuring smile. ‘I’m taking the Defender.’
That’s what it’s like being a Defender driver. I’m going to miss it.”
Jeg har kjørt mye Defender på jakt og reiser i inn og utland. Jeg snur meg alltid etter dem og sjekker jevnlig finn.no for tilbudet av brukte Defendere. Men jeg har aldri eid en selv. Inntil nå. Logikken var at konebilen (Mini Cooper) brukes så lite at den kan selges, hverdagsbilen (BMW X3 – jeg vet; eiendomsmeglerkonebil) degraderes til konebil og jeg koser meg med Defenderen til jakt, hundekjøring, båttrekking, skogsturer etc. Som vanlig en etterrasjonalisering bare jeg selv forstår.
Det eneste bilen virkelig kan og som den til gjengjeld er best i klassen på er å komme frem nesten overalt, slik at du kan kjøre deg fast på helt utilgjengelige steder. Terrengegenskapene på min Defender kommer nok til å bli omtrent like utfordret som heliumsventilen på Seamasteren min, men det er rett og slett en usedvanlig sjarmerende bil som man må kjøre med hele kroppen.
Etter over 20 år med flere gamle italienske motorsykler og biler enn jeg liker å innrømme (alle omtrent like gamle som meg), har jeg opparbeidet en lidelseskapasitet og evne til å se det humoristiske i kjøretøy som har egne meninger om hva som skal fungere når. Jeg regner derfor med at jeg har de rette forutsetningene for å la meg sjarmere av en bil som er umulig å eie uten å være lidenskapelig opptatt av den. Og skulle jeg over tid gå lei av å fryse, bli døv av støy eller få varige mén av en kjørestilling designet av noen som har blandet sammen ergonomi med origami, holder de seg forbausende godt i pris. Den viser en forfriskende finger i den generelle retningen av tannløse og mykvaskede eurobokser blottet for identitet.
I tillegg gjør den at enhver kjøretur blir en liten hverdagsekspedisjon. Man føler alltid at man kjapt kunne svippet opp på Kilimanjaro, krysset Grønland, eller bare fortsette ned veien for å hente melk i butikken. Eller som Car Magazine avslutter sin langtidstest:
“……..And for the driver, the Defender brings an element of adventure, romance even, into your journeys, by feeling unstoppable, dependable, heroic. Imagine a dark night, it’s lashing with rain outside, the wind howling; you strap on your boots and put on your Goretex, grab the Defender keys and open your front door, allowing the storm to briefly rage in your hallway. You turn to your family (who have gathered to wish you luck) and you say ‘I’m going to get a Chinese takeaway now’, and your youngest son looks up at you with an anxious tear in his eye. ‘Don’t worry son,’ you add with a reassuring smile. ‘I’m taking the Defender.’
That’s what it’s like being a Defender driver. I’m going to miss it.”
