Det er høsten 2007, unge lovende Robbiedeluxe på 21 år skal til New York på konferanse. Spent, stolt og nervøs over å reise på sin første langtur dekket av jobben, gleder han seg aller mest til å kjøpe sin første skikkelige klokke i bursdagsgave til seg selv; en Rolex GMT Master II, aka 16710, aka Pepsi.
Jeg hadde lenge ønsket meg en Rolex, men det var først da jeg leste på nettet at Pepsien kom til å bli erstattet at jeg virkelig begynte å spare. Jeg har alltid hatt en fascinasjon for flyfart, reise og 50-tallet – så Pepsien var et naturlig valg for meg. En Submariner – uansett hvor tidløs og fin – ble aldri vurdert engang.
Jeg skulle ha en Pepsi.
Før reisen hadde jeg på forhånd forsikret meg at de hadde klokken på lager hos Tourneau. Flyturen med SAS over ble en eneste lang ventetid. Fikk absolutt ingen søvn. Landet on-time på Newark, raskt gjennom immigration og toll, lite trafikk i Lincoln Tunnel — hele universet spilte på lag. Jeg sjekket inn på hotellet, byttet sko og løp kvartalene fra Sheraton og til Tourneau på Madison avenue. Utstyrt kun med et bankkort samt et ønske om å realisere en drøm.
Minutter senere var den unge gutten plutselig blitt til en mann med Rolex-klokke på armen. Jeg var så utrolig stolt. Jeg er sikker på at dette var dagen jeg fikk skjeggvekst. Jeg husker DNB ringte meg for å bekrefte at jeg var i New York og nettopp handlet noe til et større beløp. "Ja, det stemmer", sa jeg stolt.
Det er høsten 2016. Ganske nøyaktig 9 år har passert siden jeg kjøpte Pepsien. Det har vært min eneste klokke gjennom nesten et tiår (med unntak av en Apple Watch som brukes til trening). I mellomtiden har både kjærester og jobber kommet og gått. Men Rolexen har vært med meg, i tykt og tynt.
Natt til 8. september skjer det. Noen bryter seg inn i vårt hjem i Marbella, og tømmer huset for verdisaker mens vi sover. Sannsynligvis er min samboer og jeg blitt gasset ned, for vi merker absolutt ingenting før våkner klokken seks. Alt er borte. Klokken min er borte fra nattbordet. Alt av vesker, smykker, elektronikk. Alt.
Ukene går mens vi forsøker å leve normalt igjen, krangle med forsikringselskapet, leve normalt — og krangle med forsikringselskapet litt til. Det første jeg sa til min samboer, var at jeg ikke kom til å kjøpe en ny klokke, selv om jeg skulle få erstattet hele beløpet (noe jeg heller ikke fikk). Det forstod hun godt. Det var liksom den klokken, som var meg.
Uker er blitt til måneder, og savnet etter klokken min er bare blitt større. Det er vel som å miste en hund; til slutt ender man opp en ny valp.
Da er det på sin plass å introdusere min nye valp; Rolex GMT Master II 116710LN.
Jeg skal ikke si savnet er over, men jeg føler på en måte at min gamle klokke lever gjennom den nye. Både bokstavelig talt, da dette tross alt er den nye GMT modellen — men kanskje viktigst av alt, lever den videre "in spirit".
Takk for at du leste. Jeg innser nå at dette har vært en form for terapi.
Jeg hadde lenge ønsket meg en Rolex, men det var først da jeg leste på nettet at Pepsien kom til å bli erstattet at jeg virkelig begynte å spare. Jeg har alltid hatt en fascinasjon for flyfart, reise og 50-tallet – så Pepsien var et naturlig valg for meg. En Submariner – uansett hvor tidløs og fin – ble aldri vurdert engang.
Jeg skulle ha en Pepsi.
Før reisen hadde jeg på forhånd forsikret meg at de hadde klokken på lager hos Tourneau. Flyturen med SAS over ble en eneste lang ventetid. Fikk absolutt ingen søvn. Landet on-time på Newark, raskt gjennom immigration og toll, lite trafikk i Lincoln Tunnel — hele universet spilte på lag. Jeg sjekket inn på hotellet, byttet sko og løp kvartalene fra Sheraton og til Tourneau på Madison avenue. Utstyrt kun med et bankkort samt et ønske om å realisere en drøm.
Minutter senere var den unge gutten plutselig blitt til en mann med Rolex-klokke på armen. Jeg var så utrolig stolt. Jeg er sikker på at dette var dagen jeg fikk skjeggvekst. Jeg husker DNB ringte meg for å bekrefte at jeg var i New York og nettopp handlet noe til et større beløp. "Ja, det stemmer", sa jeg stolt.
Det er høsten 2016. Ganske nøyaktig 9 år har passert siden jeg kjøpte Pepsien. Det har vært min eneste klokke gjennom nesten et tiår (med unntak av en Apple Watch som brukes til trening). I mellomtiden har både kjærester og jobber kommet og gått. Men Rolexen har vært med meg, i tykt og tynt.
Natt til 8. september skjer det. Noen bryter seg inn i vårt hjem i Marbella, og tømmer huset for verdisaker mens vi sover. Sannsynligvis er min samboer og jeg blitt gasset ned, for vi merker absolutt ingenting før våkner klokken seks. Alt er borte. Klokken min er borte fra nattbordet. Alt av vesker, smykker, elektronikk. Alt.
Ukene går mens vi forsøker å leve normalt igjen, krangle med forsikringselskapet, leve normalt — og krangle med forsikringselskapet litt til. Det første jeg sa til min samboer, var at jeg ikke kom til å kjøpe en ny klokke, selv om jeg skulle få erstattet hele beløpet (noe jeg heller ikke fikk). Det forstod hun godt. Det var liksom den klokken, som var meg.
Uker er blitt til måneder, og savnet etter klokken min er bare blitt større. Det er vel som å miste en hund; til slutt ender man opp en ny valp.
Da er det på sin plass å introdusere min nye valp; Rolex GMT Master II 116710LN.
Jeg skal ikke si savnet er over, men jeg føler på en måte at min gamle klokke lever gjennom den nye. Både bokstavelig talt, da dette tross alt er den nye GMT modellen — men kanskje viktigst av alt, lever den videre "in spirit".
Takk for at du leste. Jeg innser nå at dette har vært en form for terapi.
Redigert:
