- Medlem
- 6. des. 2013
- Innlegg
- 11.508
«Over skyene er himmelen alltid blå»
På et svensk klokkeforum ble det opprettet en tråd for en stund tilbake der godt over 100 brukere skulle forsøke å bruke kun én klokke i 31 dager. Det vil i korthet si OWG (One Watch Guy) utfordring i kalendermåneden mars 2020. For noen av oss er jo en slik utfordring nesten for masochistisk å gidde og tenke på. For andre er det piece of cake og skjønner ikke problemet. Men, de aller fleste lurer nok innimellom om man er for hekta på klokkebytter, så en slik utfordring er for noen av oss en kjærkommen utfordring.
Jakten på et dressur og Oslo Watch Fair
La meg først spole tiden tilbake til høsten 2019. På den tiden hadde jeg da allerede begynt å lete etter et såkalt dressur og etter en researchperiode så endte jeg egentlig på A. Lange & Söhne (ALS) sin Up/Down-modell i 1815-kolleksjonen. Den var av rett størrelse, riktig design og tilgjengelighet. Når Oslo Watch Fair dukket opp på radaren, så fikk jeg et sporadisk innfall om å reise til Oslo Watch Fair i begynnelsen av november for å se om det var mulig å ta denne modellen i øyesyn. Bestilte fly og hotell og reiste over for å få muligheten til å se ALS-favoritten og selvsagt mulighet til å se andre klokker også.
Fikk som planlagt prøvd ALS på Oslo Watch Fair. Det eneste som irriterte meg med modellen jeg egentlig ville ha, var at jeg synes lengden på timeviser og minuttviser var innbyrdes uproporsjonale og at de to nesten fremsto som en twin-blade propell, fremfor to balanserte visere med ulik lengde. Alt annet med modellen var spot-on, ja til og med de avkuttede 5 og 7 tallene gjorde meg ingenting. Reiste hjem litt klokere – og innså at jeg ikke var i mål med tanke på et dressur allikevel. Søken etter ett måtte fortsette.
Helt propell:
«Vi har klokka du ville se på i bestilling. Forventes til Norge i februar»
I fjorårets siste kalendermåned, så hadde man litt ekstratid – og når man har noen dager fri, så leder det ofte til at man kaster bort tid på å lese om ulike tema man interesserer seg for. Jeg leste litt om Grand Seiko (GS) og ulike modeller – og synes egentlig hele greia med GS var et eneste langt gedigent gjesp. Helt til jeg så en bestemt modell. Den var laget i stål. Den hadde ikke hvit urskive. Den hadde ikke en dominerende utformet urkasse med store polerte flater og flanker. Den hadde ikke en metallenke med manglende mikrojusteringer. Den var derimot i GS sin Elegancekolleksjon og det var mer spesifikt modellen SBGA407G (kallenavn «Skyflake»).
Etter å ha lest om modellen, sett en mengde YouTube-videoer og bilder av den – så bestemte jeg meg å stikke innom en AD av GS for å se om de hadde denne modellen tilgjengelig. Håpet var der, men etter å ha søkt litt rundt så innså man at denne eksakte modellen ikke skulle bli veldig lett å få tak i. Og realiteten og frykten overskygget det lille naive håpet man hadde en stakket stund. AD hadde ikke modellen på lager, men hadde akkurat før jeg stakk innom bestilt en «Skyflake» inn til butikken uten at den var tagget til noen kunder, men kun til utstilling og forhåpentlig et salg deretter. Jeg flagget der og da at jeg var seriøst interessert i denne modellen og ut ifra bestillingsystemet så ble levering fra GS indikert to måneder senere. Det var med andre ord bare å ta frem den store tuben med tålmodighetskrem.
«Da fikk vi akkurat inn denne: SBGA407»
Tekstmeldingen lød eksakt slik og den plinget inn på mobilen min 28. februar kl. 11:01. Så langt etter romjulen, så hadde lysten på klokken stilnet litte gran, men ikke helt. Når meldingen kom, så svarte jeg nøkternt at jeg kom innom dagen etterpå for å ta den i nærmere øyesyn. Etter en næringsrik frokost og en god kopp kaffe, kjørte jeg mot AD og parkerte bilen et stykke fra. Tok frem paraplyen fra bagasjerommet (obligatorisk ekstrautstyr) og gikk mot forhandleren med kledelig fremoverbøyd knekk i ryggen pga. all regnet og motvinden.
Vel inne i butikklokalet var det den gang lite plakater om Corona og overtydelige skrevne advarsler på laminerte A4-ark om å holde avstand til andre i butikken. Det var de dager alt var normalt og Corona var noe man hørte om i nyhetene av og til og noe de sleit med i Kina i en eller annen by.
Forhandleren hentet klokken og sa at noen allerede hadde vært innom for å sjekke den ut. Når jeg fikk se den live i butikken og ha den på håndleddet og sett den i ett av de store vinduene med dagslys – så var jeg solgt, og det var klokken også. Jeg slo til der og da. Etter et hyggelig drøs i butikken, betaling av klokken og paraplyen igjen slått opp etter å ha passert dørstokken ved utgangsdøra og høre ding-donget når døra lukker – var det bare å rette nesen og bilpanseret hjemover og få nyvinningen på armen. I gamle dager laget man jo tråder der man unbokset nykjøp, men det siste året er alle her på forumet blitt så blaserte at man ikke lenger gidder. Snodig egentlig, å kutte ut en slik kjekk sak egentlig. Kanskje man burde tatt opp den tradisjonen igjen? Ikke det? Neivel.
«Oj- den var fin! Hva er det?»
Det hender av og til at lunsjdrøsen blant kolleger på jobben tar en avstikker i armbåndsurenes vidunderlige verden. Det vil si et kjekt avbrekk fra bomstasjoner, oljepriser, klima, vin og gamle vitser. Det inntreffer ikke ofte at man diskuterer klokker, da det er så mange andre tema man løser over en god lunsj – men av og til skjer det. Ofte fra uventet hold. En dame brøt ut og sa «Oj – den var fin!» og pekte på klokka på håndleddet mitt. Siden de rundt meg er vant til at jeg rolig sier «en Rolex», så måtte jeg si noe annet denne dagen; «En Grand Seiko» og gi et kort resymé av hva GS er. Trenger ikke forklare spesielt mye når jeg har en Rolex. Go figure.
Det var noen ting med GS-en som pirret nysgjerrigheten til de rundt lunsjbordet, og det var i hovedsak den lyseblå urskiven med struktur og alligatorreima med spennen. Hun som fattet interesse for GS-en hadde en DateJust (DJ) og var ute etter en lignende reim til den, men lokal autorisert Rolexforhandler hadde sagt til henne at det ikke gikk og at hun nok bare måtte bære DJ-en på jubileelenka. Etter lunsjen var over, viste jeg henne noen andre muligheter via tredjepart, så da forstod hun at man ikke er låst til det en autorisert forhandler forteller. Hun ble glad å lære at det er en verden utenfor de formelle forhandlerne.
«UTMANING - OWG 1 månad 2020»
Tilbake til ingressen. «Skyflake» ankom rett før utfordringen med å benytte bare ett armbåndsur i hele mars ble aktiv. Så, hva passet da bedre enn å legge Rolex til side og ta på den boksferske GS-en på håndleddet og bli med på utfordringen. Som tenkt så gjort. Nå, etter over 20 dager har det ikke vært stress en eneste dag. Jeg er ikke rent lite forbløffet over det faktum, og om ikke annet så er det litt kjekt å kjenne på - faktisk.
Rolex; quō vādis?
Det er noe med designet til sportsurene til Rolex som har tiltalt meg i noen år. De er no-nonsense og lett lesbare og forutsigbare. Det med lesbarheten på «Skyflake» var jeg ganske spent på live, siden den har polerte time- og minuttviser og relativt lys urskive og ingen lume. Etter tre uker så kan jeg med hånden på hjerte si at den initielle skeptisismen opp mot lesbarhet er ubegrunnet. Eneste unntaket er i stummende mørke, da ser man ingenting. Men, så lenge det er bittelitt lys, så får alle de vanvittig godt polerte flatene på viserne og timemarkørene litt lys å leke med og øynene dine kan observere den leken nok til at man ser hva klokken er.
Jeg har flere ganger gjennom årene prøvd Rolexsportsur på annet enn originallenken, men ender alltid opp med å bruke dem på lenken – selv om det er kjekt med en eller annen gummireimvariant av og til. Det som forundrer meg er at «Skyflaken» kler alligatorreima så vanvittig bra, at jeg savner ikke metallenke. Nå er det jo slik at denne reimen vil slite i vann, selv om «Skyflake» ikke gjør det. Den har stemplet «Water Resistant 10bar» på urkassen bak, og det holder lenge for meg. Når det blir litt varmere i været, så vil jeg nok bestille en gummireim slik at jeg kan bruke den som «sportsur» også. Oj - nei, tenke du muligens nå. Men – ja, hvorfor ikke?
Så til overskriften; hva skal man da med Rolex? Vet ikke- ennå.
Tre uker gjør ingen sommer, som det ikke heter. Det eneste som jeg kunne tenke meg var annerledes var at GS-en tok 20mm reimer og ikke 19mm. Det er imidlertid mer en teoretisk problemstilling enn praktisk, for de aller, aller fleste med litt erfaring vet at 20mm skinnreimer ikke er 20mm etter noen bytter – og faktisk kanskje mer 19mm. Uansett, så kan man fint holde reimene til «Skyflake» helt intakte, da urkassen har såkalte lugholes. Sånn som Rolex Submariner hadde før i tiden, vet du. Gud så praktisk å ha lugholes. For en ironi, at enkelte moderne GS har dette, mens moderne Submariner ikke. Vel, nok om det.
Noen tanker om veien videre for «Skyflake»
For de som bytter klokke hver dag eller annenhver dag, betyr nøyaktigheten på urverket ikke så mye – utover litt fremskreden OCD. Men, når man bruker en klokke i lengre tidsrom, så er det kjekt at klokken går relativt nøyaktig – og hvis den avviker, så skal i alle fall avviket være at den går litt for fort fremfor å gå litt for sakte. Å justere en klokke som går noen sekunder for fort over noen dager justeres lett ved å dra ut krona og trykke den inn igjen på rette sekundet.
Det gir en god indre følelse å bruke en klokke som ser fin ut, bærer flott og går nøyaktig. Det er også besnærende å reflektere over at særdeles få i Norge (om noen p.t.) bærer SBGA407 på armen, og man kommer aldri til å få spørsmålene «Er den ekte?» og «Hva koster den?». Man slipper trusselen med super-replica som andre merker virkelig sliter med i dag. Man slipper også mye annet tull som diskuteres side opp og side ned på ulike fora for andre merker.
Når det gjelder «Skyflake», så har urverket 9R65 vært mer nøyaktig disse tre ukene enn jeg noensinne kunne forestilt meg når jeg ser spesifikasjonene. Nøyaktigheten er oppgitt av GS selv til å være innenfor ±1 sekund pr. dag eller bedre enn ±15 sekunder pr. måned. Vel, etter over tre ukers sammenhengende bruk på håndleddet, «tikker» og går SBGA407 innenfor ±0 sekund. Nå er det jo slik at den tikker jo ikke, den glir – helt jevnt. Det er ganske artig å se på den ultrajevne bevegelsen den blå sekundviseren sklir rundt over urkiva. Den går, nei sklir, med andre ord spot-on sett i forhold til www.time.is, som den ble kalibrert mot 28. februar når jeg mottok den. En slik nøyaktighet er ikke påkrevd for å like en klokke, men jeg ville løyet hvis jeg ikke innrømmet at det gir meg en viss form for ro i sjelen.
«GS - dagen er ikke helt den samme uten»
Verdens Gang (VG) sitt slagord for en del år tilbake gir mening også i dag, men i en annen kontekst, så når jeg avslutter med «GS - dagen er ikke helt den samme uten», så mener jeg det – virkelig.
Takk for oppmerksomheten - og håper solen skinner på deg og dine i disse snodige tider.
På et svensk klokkeforum ble det opprettet en tråd for en stund tilbake der godt over 100 brukere skulle forsøke å bruke kun én klokke i 31 dager. Det vil i korthet si OWG (One Watch Guy) utfordring i kalendermåneden mars 2020. For noen av oss er jo en slik utfordring nesten for masochistisk å gidde og tenke på. For andre er det piece of cake og skjønner ikke problemet. Men, de aller fleste lurer nok innimellom om man er for hekta på klokkebytter, så en slik utfordring er for noen av oss en kjærkommen utfordring.
Jakten på et dressur og Oslo Watch Fair
La meg først spole tiden tilbake til høsten 2019. På den tiden hadde jeg da allerede begynt å lete etter et såkalt dressur og etter en researchperiode så endte jeg egentlig på A. Lange & Söhne (ALS) sin Up/Down-modell i 1815-kolleksjonen. Den var av rett størrelse, riktig design og tilgjengelighet. Når Oslo Watch Fair dukket opp på radaren, så fikk jeg et sporadisk innfall om å reise til Oslo Watch Fair i begynnelsen av november for å se om det var mulig å ta denne modellen i øyesyn. Bestilte fly og hotell og reiste over for å få muligheten til å se ALS-favoritten og selvsagt mulighet til å se andre klokker også.
Fikk som planlagt prøvd ALS på Oslo Watch Fair. Det eneste som irriterte meg med modellen jeg egentlig ville ha, var at jeg synes lengden på timeviser og minuttviser var innbyrdes uproporsjonale og at de to nesten fremsto som en twin-blade propell, fremfor to balanserte visere med ulik lengde. Alt annet med modellen var spot-on, ja til og med de avkuttede 5 og 7 tallene gjorde meg ingenting. Reiste hjem litt klokere – og innså at jeg ikke var i mål med tanke på et dressur allikevel. Søken etter ett måtte fortsette.
Helt propell:
«Vi har klokka du ville se på i bestilling. Forventes til Norge i februar»
I fjorårets siste kalendermåned, så hadde man litt ekstratid – og når man har noen dager fri, så leder det ofte til at man kaster bort tid på å lese om ulike tema man interesserer seg for. Jeg leste litt om Grand Seiko (GS) og ulike modeller – og synes egentlig hele greia med GS var et eneste langt gedigent gjesp. Helt til jeg så en bestemt modell. Den var laget i stål. Den hadde ikke hvit urskive. Den hadde ikke en dominerende utformet urkasse med store polerte flater og flanker. Den hadde ikke en metallenke med manglende mikrojusteringer. Den var derimot i GS sin Elegancekolleksjon og det var mer spesifikt modellen SBGA407G (kallenavn «Skyflake»).
Etter å ha lest om modellen, sett en mengde YouTube-videoer og bilder av den – så bestemte jeg meg å stikke innom en AD av GS for å se om de hadde denne modellen tilgjengelig. Håpet var der, men etter å ha søkt litt rundt så innså man at denne eksakte modellen ikke skulle bli veldig lett å få tak i. Og realiteten og frykten overskygget det lille naive håpet man hadde en stakket stund. AD hadde ikke modellen på lager, men hadde akkurat før jeg stakk innom bestilt en «Skyflake» inn til butikken uten at den var tagget til noen kunder, men kun til utstilling og forhåpentlig et salg deretter. Jeg flagget der og da at jeg var seriøst interessert i denne modellen og ut ifra bestillingsystemet så ble levering fra GS indikert to måneder senere. Det var med andre ord bare å ta frem den store tuben med tålmodighetskrem.
«Da fikk vi akkurat inn denne: SBGA407»
Tekstmeldingen lød eksakt slik og den plinget inn på mobilen min 28. februar kl. 11:01. Så langt etter romjulen, så hadde lysten på klokken stilnet litte gran, men ikke helt. Når meldingen kom, så svarte jeg nøkternt at jeg kom innom dagen etterpå for å ta den i nærmere øyesyn. Etter en næringsrik frokost og en god kopp kaffe, kjørte jeg mot AD og parkerte bilen et stykke fra. Tok frem paraplyen fra bagasjerommet (obligatorisk ekstrautstyr) og gikk mot forhandleren med kledelig fremoverbøyd knekk i ryggen pga. all regnet og motvinden.
Vel inne i butikklokalet var det den gang lite plakater om Corona og overtydelige skrevne advarsler på laminerte A4-ark om å holde avstand til andre i butikken. Det var de dager alt var normalt og Corona var noe man hørte om i nyhetene av og til og noe de sleit med i Kina i en eller annen by.
Forhandleren hentet klokken og sa at noen allerede hadde vært innom for å sjekke den ut. Når jeg fikk se den live i butikken og ha den på håndleddet og sett den i ett av de store vinduene med dagslys – så var jeg solgt, og det var klokken også. Jeg slo til der og da. Etter et hyggelig drøs i butikken, betaling av klokken og paraplyen igjen slått opp etter å ha passert dørstokken ved utgangsdøra og høre ding-donget når døra lukker – var det bare å rette nesen og bilpanseret hjemover og få nyvinningen på armen. I gamle dager laget man jo tråder der man unbokset nykjøp, men det siste året er alle her på forumet blitt så blaserte at man ikke lenger gidder. Snodig egentlig, å kutte ut en slik kjekk sak egentlig. Kanskje man burde tatt opp den tradisjonen igjen? Ikke det? Neivel.
«Oj- den var fin! Hva er det?»
Det hender av og til at lunsjdrøsen blant kolleger på jobben tar en avstikker i armbåndsurenes vidunderlige verden. Det vil si et kjekt avbrekk fra bomstasjoner, oljepriser, klima, vin og gamle vitser. Det inntreffer ikke ofte at man diskuterer klokker, da det er så mange andre tema man løser over en god lunsj – men av og til skjer det. Ofte fra uventet hold. En dame brøt ut og sa «Oj – den var fin!» og pekte på klokka på håndleddet mitt. Siden de rundt meg er vant til at jeg rolig sier «en Rolex», så måtte jeg si noe annet denne dagen; «En Grand Seiko» og gi et kort resymé av hva GS er. Trenger ikke forklare spesielt mye når jeg har en Rolex. Go figure.
Det var noen ting med GS-en som pirret nysgjerrigheten til de rundt lunsjbordet, og det var i hovedsak den lyseblå urskiven med struktur og alligatorreima med spennen. Hun som fattet interesse for GS-en hadde en DateJust (DJ) og var ute etter en lignende reim til den, men lokal autorisert Rolexforhandler hadde sagt til henne at det ikke gikk og at hun nok bare måtte bære DJ-en på jubileelenka. Etter lunsjen var over, viste jeg henne noen andre muligheter via tredjepart, så da forstod hun at man ikke er låst til det en autorisert forhandler forteller. Hun ble glad å lære at det er en verden utenfor de formelle forhandlerne.
«UTMANING - OWG 1 månad 2020»
Tilbake til ingressen. «Skyflake» ankom rett før utfordringen med å benytte bare ett armbåndsur i hele mars ble aktiv. Så, hva passet da bedre enn å legge Rolex til side og ta på den boksferske GS-en på håndleddet og bli med på utfordringen. Som tenkt så gjort. Nå, etter over 20 dager har det ikke vært stress en eneste dag. Jeg er ikke rent lite forbløffet over det faktum, og om ikke annet så er det litt kjekt å kjenne på - faktisk.
Rolex; quō vādis?
Det er noe med designet til sportsurene til Rolex som har tiltalt meg i noen år. De er no-nonsense og lett lesbare og forutsigbare. Det med lesbarheten på «Skyflake» var jeg ganske spent på live, siden den har polerte time- og minuttviser og relativt lys urskive og ingen lume. Etter tre uker så kan jeg med hånden på hjerte si at den initielle skeptisismen opp mot lesbarhet er ubegrunnet. Eneste unntaket er i stummende mørke, da ser man ingenting. Men, så lenge det er bittelitt lys, så får alle de vanvittig godt polerte flatene på viserne og timemarkørene litt lys å leke med og øynene dine kan observere den leken nok til at man ser hva klokken er.
Jeg har flere ganger gjennom årene prøvd Rolexsportsur på annet enn originallenken, men ender alltid opp med å bruke dem på lenken – selv om det er kjekt med en eller annen gummireimvariant av og til. Det som forundrer meg er at «Skyflaken» kler alligatorreima så vanvittig bra, at jeg savner ikke metallenke. Nå er det jo slik at denne reimen vil slite i vann, selv om «Skyflake» ikke gjør det. Den har stemplet «Water Resistant 10bar» på urkassen bak, og det holder lenge for meg. Når det blir litt varmere i været, så vil jeg nok bestille en gummireim slik at jeg kan bruke den som «sportsur» også. Oj - nei, tenke du muligens nå. Men – ja, hvorfor ikke?
Så til overskriften; hva skal man da med Rolex? Vet ikke- ennå.
Tre uker gjør ingen sommer, som det ikke heter. Det eneste som jeg kunne tenke meg var annerledes var at GS-en tok 20mm reimer og ikke 19mm. Det er imidlertid mer en teoretisk problemstilling enn praktisk, for de aller, aller fleste med litt erfaring vet at 20mm skinnreimer ikke er 20mm etter noen bytter – og faktisk kanskje mer 19mm. Uansett, så kan man fint holde reimene til «Skyflake» helt intakte, da urkassen har såkalte lugholes. Sånn som Rolex Submariner hadde før i tiden, vet du. Gud så praktisk å ha lugholes. For en ironi, at enkelte moderne GS har dette, mens moderne Submariner ikke. Vel, nok om det.
Noen tanker om veien videre for «Skyflake»
For de som bytter klokke hver dag eller annenhver dag, betyr nøyaktigheten på urverket ikke så mye – utover litt fremskreden OCD. Men, når man bruker en klokke i lengre tidsrom, så er det kjekt at klokken går relativt nøyaktig – og hvis den avviker, så skal i alle fall avviket være at den går litt for fort fremfor å gå litt for sakte. Å justere en klokke som går noen sekunder for fort over noen dager justeres lett ved å dra ut krona og trykke den inn igjen på rette sekundet.
Det gir en god indre følelse å bruke en klokke som ser fin ut, bærer flott og går nøyaktig. Det er også besnærende å reflektere over at særdeles få i Norge (om noen p.t.) bærer SBGA407 på armen, og man kommer aldri til å få spørsmålene «Er den ekte?» og «Hva koster den?». Man slipper trusselen med super-replica som andre merker virkelig sliter med i dag. Man slipper også mye annet tull som diskuteres side opp og side ned på ulike fora for andre merker.
Når det gjelder «Skyflake», så har urverket 9R65 vært mer nøyaktig disse tre ukene enn jeg noensinne kunne forestilt meg når jeg ser spesifikasjonene. Nøyaktigheten er oppgitt av GS selv til å være innenfor ±1 sekund pr. dag eller bedre enn ±15 sekunder pr. måned. Vel, etter over tre ukers sammenhengende bruk på håndleddet, «tikker» og går SBGA407 innenfor ±0 sekund. Nå er det jo slik at den tikker jo ikke, den glir – helt jevnt. Det er ganske artig å se på den ultrajevne bevegelsen den blå sekundviseren sklir rundt over urkiva. Den går, nei sklir, med andre ord spot-on sett i forhold til www.time.is, som den ble kalibrert mot 28. februar når jeg mottok den. En slik nøyaktighet er ikke påkrevd for å like en klokke, men jeg ville løyet hvis jeg ikke innrømmet at det gir meg en viss form for ro i sjelen.
«GS - dagen er ikke helt den samme uten»
Verdens Gang (VG) sitt slagord for en del år tilbake gir mening også i dag, men i en annen kontekst, så når jeg avslutter med «GS - dagen er ikke helt den samme uten», så mener jeg det – virkelig.
Takk for oppmerksomheten - og håper solen skinner på deg og dine i disse snodige tider.
Redigert:
