Jeg kjøper sjelden klokker. Ikke i et "mannen i gata"-perspektiv, bevares, men her inne framstår jeg nok som ganske statisk. Dette har sammenheng med at jeg blir veldig glad i de få klokkene jeg eier, og nødig skiller meg ad med dem.
I vår måtte imidlertid en Rolex SD vike etter et års vennskap. Den ble rett og slett ikke brukt nok, og jeg hadde forelsket meg i en annen. Hun fantes i et par eksemplarer på sonen, men eierne var naturlig nok lite villige til å selge. Turen gikk til Tidemann, penger ble deponert, og så var det bare å begynne med ventingen. Dette var i mars. Månedene gikk, og jeg hadde nesten glemt hele klokken. Men her forleden tikket en sms inn om at den endelig hadde ankommet.
Jeg er stor fan av Jaeger-LeCoultre. Det er en av de produsentene som knapt klarer å lage et dårlig design, og som får selv de mest komplikasjonsfylte klokkene til å framstå som harmoniske og symmetriske. JLC er naturligvis også en produsent med en lang og stolt historie, full av ikoniske modeller og urverk.
Jeg har et godt øye til mange modeller, og trodde lenge at min første JLC skulle bli en Master Chronograph med lys skive. Jeg synes fortsatt at Chrono'en er en vanvittig fin klokke, men etter Oslo-GTG nå i januar fikk jeg meg en ny favoritt.
Master Ultra Thin Moon 39. Denne modellen ble lansert på SIHH i 2011, og det er fristende å sitere Hodinkee:
Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv, bortsett fra at jeg ikke driver så mye med "power moves" på jobb. Til å være en herlig, sober, passe tynn (10 mm) dressklokke synes jeg at den passer fint også til mer uformelt antrekk. Jeg gleder meg stort til å få testet den på brunt skinn.
Jeg er ikke mye opptatt av månens eventuelle påvirkning på oss mennesker, men månefase er en flott komplikasjon. Det passer veldig godt at det er fullmåne i dag
Det flotte Calibre 925 urverket hadde fortjent en pusseklut før forevigelse, ser jeg...
39 millimeter er en flott størrelse på denne klokken. Remmen er imidlertid en aning lang for meg (det mistenkte jeg på forhånd), det blir nok supplering med en kortere rem i mørkebrunt.
I vår måtte imidlertid en Rolex SD vike etter et års vennskap. Den ble rett og slett ikke brukt nok, og jeg hadde forelsket meg i en annen. Hun fantes i et par eksemplarer på sonen, men eierne var naturlig nok lite villige til å selge. Turen gikk til Tidemann, penger ble deponert, og så var det bare å begynne med ventingen. Dette var i mars. Månedene gikk, og jeg hadde nesten glemt hele klokken. Men her forleden tikket en sms inn om at den endelig hadde ankommet.
Jeg er stor fan av Jaeger-LeCoultre. Det er en av de produsentene som knapt klarer å lage et dårlig design, og som får selv de mest komplikasjonsfylte klokkene til å framstå som harmoniske og symmetriske. JLC er naturligvis også en produsent med en lang og stolt historie, full av ikoniske modeller og urverk.
Jeg har et godt øye til mange modeller, og trodde lenge at min første JLC skulle bli en Master Chronograph med lys skive. Jeg synes fortsatt at Chrono'en er en vanvittig fin klokke, men etter Oslo-GTG nå i januar fikk jeg meg en ny favoritt.
Master Ultra Thin Moon 39. Denne modellen ble lansert på SIHH i 2011, og det er fristende å sitere Hodinkee:
Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv, bortsett fra at jeg ikke driver så mye med "power moves" på jobb. Til å være en herlig, sober, passe tynn (10 mm) dressklokke synes jeg at den passer fint også til mer uformelt antrekk. Jeg gleder meg stort til å få testet den på brunt skinn.
Jeg er ikke mye opptatt av månens eventuelle påvirkning på oss mennesker, men månefase er en flott komplikasjon. Det passer veldig godt at det er fullmåne i dag
Det flotte Calibre 925 urverket hadde fortjent en pusseklut før forevigelse, ser jeg...
39 millimeter er en flott størrelse på denne klokken. Remmen er imidlertid en aning lang for meg (det mistenkte jeg på forhånd), det blir nok supplering med en kortere rem i mørkebrunt.
