Santos-Dumonts julekalendergalleri
- Trådstarter Santos-Dumont
- Opprettet
Her leveres varene, dag etter dag, i denne tråden!
Dette bidrar også til at mitt forhold til Zenith generelt og min egen Grande Chronomaster GT (som du også nevner i dagens luke) når nye høyder.
Virkelig interessant å kunne ta del i din utsøkte kalender; - både i form og innhold!
Dette bidrar også til at mitt forhold til Zenith generelt og min egen Grande Chronomaster GT (som du også nevner i dagens luke) når nye høyder.
Virkelig interessant å kunne ta del i din utsøkte kalender; - både i form og innhold!
16. luke - 8 dager igjen til jul
Dagens klokke er den eneste av sitt slag i årets julekalender. Det er nemlig en…
…klokke som går på batteri.
En Zenith Time Command fra tidlig 70-tall, med Zeniths eneste egne forsøk på et eget kvartsurverk. Kaliber 47.0. (det finnes også et kaliber 47.1., men forskjellene på disse er mikroskopiske)
Analog minutter og time. Digitalt viste sekunder og dato når en av to knapper trykkes ned.
Ikke mye tvil om hva dette er, nei.
Viserne er elektriske, det vil si at de beveger seg en gang i minuttet, og flyter ikke underveis. En fascinerende detalj og en fin avveksling fra ”normale” klokker. Det føles også litt rart å trykke på timesjusteringsknappen…
…og se klokken stille seg nøyaktig en time fremover.
Men hva skjedde egentlig da kvartsklokkene kom?
Jeg skjønner at det måtte føles overveldende for både forbrukere og bransjen.
Mitt første møte med klokker, var min oldefars lommeur. Han hadde flere av dem, og jeg var fascinert av alle de små delene og tannhjulene. Mitt andre møte med klokker var min brors Casio. Lite visste jeg da at den lille digitale saken holdt på å utradere en hel næring.
Og du og du så fascinerende det var. Med hundredels sekunder var underholdningen reddet. Det gjaldt å trykke start og stopp på kronografen og få så kort tidsintervall som mulig. Det raskeste som var mulig var 6 hundredeler. En hadde klart 4 hundredeler, men det involverte lite fingre, men fast grep rundt hele klokken og et hardt trykk mot bordkanten.
For de som lurer på hvor sulteforet vi var på interaktiv underholdning på begynnelsen av 80-tallet, så kan jeg fortelle at DISSE var en revolusjon da de kom.
Du og du så mange timer jeg har tilbrakt med den der. Her er flere spill, men husk at ingen hadde to Game and Watch spill i 1981 (jo, kanskje hvis du var veldig bortskjemt), så for ekte tidlig 80-talls underholdning: Velg deg et spill til jul, så får du ikke spille noe nytt før kanskje til bursdagen din.
Men tilbake til kvarts-ur som man har på armen.
Det mest imponerende med min brors Casio-klokke var at den ikke gikk tom for batteri. Mener det var nesten 10 år før han byttet. Eller så har han lurt meg. Det har skjedd før.
Denne bruker der i mot batteri så det holder. Med LED display (hvor tallene lyser opp) bruker mye mer batteri enn klokker med kvarts-display. Batteriene i denne holder ca. et halvt år.
Zenith laget bare dette kaliberet, og sluttet samtidig å lage automatiske klokker. For mot hundredeler og lang batteritid kjempet selv de beste forgjeves, og Zenith hadde fått med seg en tv-produsent på laget. Altså Zenith USA. Som lager TV’er. Og med et ben solid i elektronikkens verden var det ikke rart at Zenith på 70-tallet gikk over til kvartsurverk.
Men litt av gløden var altså borte. Hvorfor lage egne urverk når alle var tilnærmet like nøyaktige? Veldig nøyaktige.
Zenith begynte å kjøpe inn urverk fra andre, som ”tuning fork” urverket til Allegro, caliber 50.0, basert på et kaliber fra Bulova, og etter hvert mange kvartsurverk fra ETA.
Noen kaller denne tiden for kvartskrisen, andre kaller det kvartsrevolusjonen. Kommer vel litt an på hvilken side av bordet man sitter på…
Det var ingen tvil om hvilken side av bordet Sveitserne satt på. Fra 1970 til 1988 falt antallet ansatte i den sveitsiske klokkeindustrien fra 90.000 til 28.000.
I 1983 var det 600 ulike urmerker igjen i Sveits. Det høres mange ut, men i 1970 hadde det vært 1600.
Så bransjen tok grep og dannet et lite selskap som etter hvert skulle bli hetendet Swatch. I 1983 lanserte de sine første klokker. I løpet av to år solgte de mer enn 2,5 millioner klokker, og dannet grunnlaget for det som skulle bli: Swatch Group. Et selskap som reddet mange av de store, men etter hvert fallerte urmakerhusene som Blancpain, Breguet og Glashütte Original.
Skylden for kvartskrisen har Seiko og andre japanske klokkeprodusenter fått, da de etter sigende skal ha oversvømmet markedet med billige kvartsur. Men enkelte er uenige. Det er kanskje ikke er alle de etablerte sannhetene i klokkeverdenen er sanne.
Uansett så endte det godt for Zenith. Og Time Command ble ikke fremtiden.
Det ble en liten, sjarmerende omvei.
Dagens klokke er den eneste av sitt slag i årets julekalender. Det er nemlig en…
…klokke som går på batteri.
En Zenith Time Command fra tidlig 70-tall, med Zeniths eneste egne forsøk på et eget kvartsurverk. Kaliber 47.0. (det finnes også et kaliber 47.1., men forskjellene på disse er mikroskopiske)
Analog minutter og time. Digitalt viste sekunder og dato når en av to knapper trykkes ned.
Ikke mye tvil om hva dette er, nei.
Viserne er elektriske, det vil si at de beveger seg en gang i minuttet, og flyter ikke underveis. En fascinerende detalj og en fin avveksling fra ”normale” klokker. Det føles også litt rart å trykke på timesjusteringsknappen…
…og se klokken stille seg nøyaktig en time fremover.
Men hva skjedde egentlig da kvartsklokkene kom?
Jeg skjønner at det måtte føles overveldende for både forbrukere og bransjen.
Mitt første møte med klokker, var min oldefars lommeur. Han hadde flere av dem, og jeg var fascinert av alle de små delene og tannhjulene. Mitt andre møte med klokker var min brors Casio. Lite visste jeg da at den lille digitale saken holdt på å utradere en hel næring.
Og du og du så fascinerende det var. Med hundredels sekunder var underholdningen reddet. Det gjaldt å trykke start og stopp på kronografen og få så kort tidsintervall som mulig. Det raskeste som var mulig var 6 hundredeler. En hadde klart 4 hundredeler, men det involverte lite fingre, men fast grep rundt hele klokken og et hardt trykk mot bordkanten.
For de som lurer på hvor sulteforet vi var på interaktiv underholdning på begynnelsen av 80-tallet, så kan jeg fortelle at DISSE var en revolusjon da de kom.
Du og du så mange timer jeg har tilbrakt med den der. Her er flere spill, men husk at ingen hadde to Game and Watch spill i 1981 (jo, kanskje hvis du var veldig bortskjemt), så for ekte tidlig 80-talls underholdning: Velg deg et spill til jul, så får du ikke spille noe nytt før kanskje til bursdagen din.
Men tilbake til kvarts-ur som man har på armen.
Det mest imponerende med min brors Casio-klokke var at den ikke gikk tom for batteri. Mener det var nesten 10 år før han byttet. Eller så har han lurt meg. Det har skjedd før.
Denne bruker der i mot batteri så det holder. Med LED display (hvor tallene lyser opp) bruker mye mer batteri enn klokker med kvarts-display. Batteriene i denne holder ca. et halvt år.
Zenith laget bare dette kaliberet, og sluttet samtidig å lage automatiske klokker. For mot hundredeler og lang batteritid kjempet selv de beste forgjeves, og Zenith hadde fått med seg en tv-produsent på laget. Altså Zenith USA. Som lager TV’er. Og med et ben solid i elektronikkens verden var det ikke rart at Zenith på 70-tallet gikk over til kvartsurverk.
Men litt av gløden var altså borte. Hvorfor lage egne urverk når alle var tilnærmet like nøyaktige? Veldig nøyaktige.
Zenith begynte å kjøpe inn urverk fra andre, som ”tuning fork” urverket til Allegro, caliber 50.0, basert på et kaliber fra Bulova, og etter hvert mange kvartsurverk fra ETA.
Noen kaller denne tiden for kvartskrisen, andre kaller det kvartsrevolusjonen. Kommer vel litt an på hvilken side av bordet man sitter på…
Det var ingen tvil om hvilken side av bordet Sveitserne satt på. Fra 1970 til 1988 falt antallet ansatte i den sveitsiske klokkeindustrien fra 90.000 til 28.000.
I 1983 var det 600 ulike urmerker igjen i Sveits. Det høres mange ut, men i 1970 hadde det vært 1600.
Så bransjen tok grep og dannet et lite selskap som etter hvert skulle bli hetendet Swatch. I 1983 lanserte de sine første klokker. I løpet av to år solgte de mer enn 2,5 millioner klokker, og dannet grunnlaget for det som skulle bli: Swatch Group. Et selskap som reddet mange av de store, men etter hvert fallerte urmakerhusene som Blancpain, Breguet og Glashütte Original.
Skylden for kvartskrisen har Seiko og andre japanske klokkeprodusenter fått, da de etter sigende skal ha oversvømmet markedet med billige kvartsur. Men enkelte er uenige. Det er kanskje ikke er alle de etablerte sannhetene i klokkeverdenen er sanne.
Uansett så endte det godt for Zenith. Og Time Command ble ikke fremtiden.
Det ble en liten, sjarmerende omvei.
Har ikke vært inne og takket ordentlig på noen dager (selv om jeg leser til øyet blir stort og vått, gjerne få minutter etter publisering). Dette innlegget var en ny liten høydare, både med tanke på form og innhold. Og når en først skal ha quartz må jeg si at dette var et kult eksemplar av arten
17. luke - 7 dager igjen til jul
I dagens kalender er nok en gang en dobbel.
Men i motsetning til tidligere presentasjoner, så ligner de ikke så mye på hverandre. Det er riktignok to El Primero Defy kronografer…
En fra 89…
Og en fra 90...
Dette er noen av de første kronografene Zenith laget etter kvartskrisen på 70-tallet, og det virket som de strevet med å finne formen – finne imaget, finne stilen. Så la oss starte med klokken fra 89. Nei, for svarte. La oss starte med 1989.
I 1989 var jeg en gymnaselev som brukte tiden på å tegne i timen og bekymre for fremtiden; Bekymre meg for om jeg skulle klare å få sertifikat, kjæreste, studieplass.
På makronivå var jeg bekymret for verden. Jeg var bekymret for hva som ville skje med Østblokken. Var virkelig Glasnost noe vi kunne tro på?
Så… I 1990 var jeg blitt student. Visste jeg hvor jeg skulle, hva jeg skulle studere. Og Berlinmuren hadde falt.
Jeg husker en Augustdag i 1990 da jeg satt meg min Peugot 205 (jepp, jeg hadde fått sertifikat) og kjørte over 40 mil over fjell og tok ferje over fjorder, og ankom tilslutt storbyen der jeg skulle studere.
Og jeg husker at jeg tenkte: Nå begynner det - Jeg vet ikke hva, men dette er starten på noe, på masse. Og den følelsen: Følelsen av at alt er mulig, at du skal dra til et sted der ingen kjenner deg og ingen har noen forventninger til deg og at du egentlig kan være hvem du vil… Ikke en ny person. Men alt det du ikke har våget å definere…
…alt det kan du ta til overflaten. Du kan bli nyere enn noe ukeblad noen gang kan gjøre deg. Du kan vise hvem du virkelig er.
Så var det bare å finne ut hvem det er. Noe flott og oppgradert. Flere detaljer. Mer gull.
Og man merker at man er på vei mot noe. Men noe skurrer. Det er så mange omveier, så mange ting, så mange detaljer å holde orden på. Så mange hendelser at mange du burde ha husket, er blitt borte. Uviktige ting der i mot: Som en flørtende samtale fra et nachspiel med for høy musikk.
Men så er det kanskje ikke uviktig likevel, for i etterkant skjønner du at summen av det pretensiøse du prøvde å være...
…ikke nødvendigvis var så mye bedre eller så mye annerledes, enn det du var.
Det du virkelig er...
...eller potensialet ditt: Det du kan bli.
For hva hadde 90-studenten sagt til 89-eleven?
Han hadde sagt: Ta det med ro, det ordner seg. Kanskje ikke med en gang, men det går bra til slutt.
Og hva har jeg å si til 90-studenten. Noe av det samme. Men også: ”Det går fremover. Hele tiden. Mot noe." ”
"Fra noe."
"Til noe."
Og du kan alltid se tilbake.
For noen ting forandrer seg aldri. En klisje, ja – men det er sant: Det er det indre som teller:
I dagens kalender er nok en gang en dobbel.
Men i motsetning til tidligere presentasjoner, så ligner de ikke så mye på hverandre. Det er riktignok to El Primero Defy kronografer…
En fra 89…
Og en fra 90...
Dette er noen av de første kronografene Zenith laget etter kvartskrisen på 70-tallet, og det virket som de strevet med å finne formen – finne imaget, finne stilen. Så la oss starte med klokken fra 89. Nei, for svarte. La oss starte med 1989.
I 1989 var jeg en gymnaselev som brukte tiden på å tegne i timen og bekymre for fremtiden; Bekymre meg for om jeg skulle klare å få sertifikat, kjæreste, studieplass.
På makronivå var jeg bekymret for verden. Jeg var bekymret for hva som ville skje med Østblokken. Var virkelig Glasnost noe vi kunne tro på?
Så… I 1990 var jeg blitt student. Visste jeg hvor jeg skulle, hva jeg skulle studere. Og Berlinmuren hadde falt.
Jeg husker en Augustdag i 1990 da jeg satt meg min Peugot 205 (jepp, jeg hadde fått sertifikat) og kjørte over 40 mil over fjell og tok ferje over fjorder, og ankom tilslutt storbyen der jeg skulle studere.
Og jeg husker at jeg tenkte: Nå begynner det - Jeg vet ikke hva, men dette er starten på noe, på masse. Og den følelsen: Følelsen av at alt er mulig, at du skal dra til et sted der ingen kjenner deg og ingen har noen forventninger til deg og at du egentlig kan være hvem du vil… Ikke en ny person. Men alt det du ikke har våget å definere…
…alt det kan du ta til overflaten. Du kan bli nyere enn noe ukeblad noen gang kan gjøre deg. Du kan vise hvem du virkelig er.
Så var det bare å finne ut hvem det er. Noe flott og oppgradert. Flere detaljer. Mer gull.
Og man merker at man er på vei mot noe. Men noe skurrer. Det er så mange omveier, så mange ting, så mange detaljer å holde orden på. Så mange hendelser at mange du burde ha husket, er blitt borte. Uviktige ting der i mot: Som en flørtende samtale fra et nachspiel med for høy musikk.
Men så er det kanskje ikke uviktig likevel, for i etterkant skjønner du at summen av det pretensiøse du prøvde å være...
…ikke nødvendigvis var så mye bedre eller så mye annerledes, enn det du var.
Det du virkelig er...
...eller potensialet ditt: Det du kan bli.
For hva hadde 90-studenten sagt til 89-eleven?
Han hadde sagt: Ta det med ro, det ordner seg. Kanskje ikke med en gang, men det går bra til slutt.
Og hva har jeg å si til 90-studenten. Noe av det samme. Men også: ”Det går fremover. Hele tiden. Mot noe." ”
"Fra noe."
"Til noe."
Og du kan alltid se tilbake.
For noen ting forandrer seg aldri. En klisje, ja – men det er sant: Det er det indre som teller:
18. Luke - 6 dager igjen til jul
I dagens luke skjuler det seg en liten lekkerbisken… Nei, vent litt. Som et medlem påpekte, så begynner litt vel mange av lukene på den måten. Så la meg ta det fra begynnelsen:
I dagens luke skjuler det seg en STOR lekkerbisken.
Zenith New Vintage 1955.
Hvis alle dressur hadde hatt en mor, så hadde moren vært gift med dette uret. En fantastisk dressklokke. En stor, fantastisk dressklokke. På 42mm er den nesten i overkant. Da jeg kjøpte den gikk jeg som regel med BlancPain Fifty Fathoms på 45 mm, så denne virket ikke så svær da.
For meg så markerer New Vintage 1955 nye tider for Zenith. Den ble lansert med hvit skive i 2008.
Den er også flott, men jeg føler at den svarte er hakket vassere. Det handler vel om smak og behag. Da jeg kjøpte denne, hadde jeg bestemt meg for en rosegull klokke med svart skive. Og på den tiden var jeg heller ikke Zenith-fanboy.
New Vintage 1955 kom som en følge av oppmerksomheten Zenith fikk med Zenith New Vintage 1965.
Jeg har nevnt New Vintage 1965 tidligere i kalenderen, og kommet litt nærmere sannheten siden den gang. New Vintage ble lansert rundt midten av 2000-tallet som en tribute til en Zenith-klokke fra 1965 – nemlig en såkalt Kennedy Watch. Den het det fordi det var bilde av JFK på manualen som fulgte med klokken.
Opprinnelig kom New Vintage 1965 i et begrenset opplag på 250 eksemplarer, men i vanlig Zenith-ånd, ble den etter at den ble en suksess plutselig en del av det vanlige sortimentet. Det ble aldri New Vintage 1955.
Det har kommet altså kommet tre New Vintageserier fra Zenith: 1965, 1955 og 1969 (en tribute til de første automatiske kronografene – nevnt og avbildet i luke 1 i denne kalenderen). Dette var starten på en reformasjon av Zeniths urkolleksjon. Bort med de store og blingete klokkene, og tilbake til klassikerne og Zenith historien.
http://i1106.photobucket.com/albums/h361/Santos-Dumont/Advent1/01-5-Wristshot-NewVintage.jpg
Den svarte modellen New Vintage 1955 ble lansert i 2009, året etter kom også en brun versjon. Alle tre modellene er limiterte. 250 i serie for de to første, og 100 i den siste brune, som var en spesialversjon til ære for Charles Vermont, som reddet Zeniths urfabrikk i 1975, en dåd som ble beskrevet i luke 2 i denne kalenderen.
Zenith har fått en del kritikk for praksisen med å lansere en ”Limited Edition” og så komme med avarter av den samme klokken år etter år, i stadig nye begrensede opplag, sånn at den opprinnelige begrensede serien blir utvannet. For meg så virker dette som en praksis de fleste klokkeprodusenter holder på med, og er en del av gamet.
Jeg er samtidig fornøyd med at Zenith har begrenset seg for til 600 eksemplarer av denne. De dukker heller ikke så ofte opp på bruktmarkedet, og prisene de tilbys til da er ikke særlig lavere enn det de ble solgt for i utgangspunktet.
I 2010 kom imidlertid også en klokke som ligner veldig: Zenith Ultra Thin i en serie som nå kalles Heritage.
Den er flott, men jeg liker veldig godt at New Vintage 1955 har liten sekundviser klokken 6 i stedet for klokken ni. Det gir klokken et mer symetrisk og klassisk preg.
At sekundene er klokken seks er heller ikke tilfeldig. De fleste Zenithklokker i 1955 hadde denne plasseringen av sekundviseren, og svært ofte også den ”nedsunkne” plasseringen i skiven.
Men mens Zenith New Vintage 1965 ble laget for å hedre en ganske lik modell fra 1965, og Zenith New Vintage 1969 ble laget for hedre den originale kronografen fra 1969, så er det ingen klokker som er helt lik New Vintage 1955 fra 1955. Den er rett og slett for stor selv om altså visere og timesmarkører er tidsriktige for perioden.
Klokken ble laget for å hedre en periode i Zeniths historie som var svært fremgangsrik. I 1955 hadde nemlig Zenith vunnet den viktigste Chronometer-konkuransen i verden for femte år på rad. En prestasjon ingen andre urprodusenter har klart å kopiere.
At det ikke har kommet flere enn de tre limiterte modellene i denne serien, betyr også at det er bare 600 klokker med dette unike kaliberet:
Elite Caliber 689. En av svært mange variasjoner over Zeniths nåværende automatiske kaliber, altså kalt Elite.
I 1994 ble kaliberet lansert, om ikke med brask, så i hvert fall med bram. Da Zenith begynte å produsere klokker igjen etter kvartskrisen trengte de et automatisk kaliber ved siden av kronografmodellen El Primero. De hadde brukt mye ETA-kaliber, men det riktige for Zenith var å ha et eget kaliber hvor de tok seg av hele produksjonen på egenhånd. Altså et ekte ”inhouse” kaliber.
Fra 1991 til 94 utviklet Zeniths ingeniører kaliberet med to forutsetninger. Det skulle være tynt, og det skulle være lett å putte på andre komplikasjoner.
En frekvens på 36.000 ble forkastet tidlig, mest fordi det ikke var noen logisk begrunnelse for å ha et så raskt kaliber på en klokke som ikke var kronograf. Derfor er kaliberet 28.800 bph.
Urverket ble av fagpressen jeg hadde nær sagt naturligvis kåret til årets urverk i 1994, og opp gjennom årene har det kommet stadig nye versjoner. For eksempel: (I en på langt nær komplett liste):
Elite 655 – Hand wind (blant annet 1000 Chronometere i paltina)
Elite 670 – Sentrale sekunder (med dato) (den vanligste)
Elite 679 – Sentrale sekunder (uten dato)
Elite 680SC – Defy
Elite 681 – Ultra thin
Elite 682 – Dual time (GMT)
Elite 683 – Dual time (med power reserve)
Elite 684 – Port Royal (firkantet)
Elite 685 – Power Reserve
Elite 685SC – Power reserve
Elite 687 – World Timer
Elite 689 – Chronometre
Elite 691 – Moonphase
Det gikk til og med rykter om at Zenith forsøkte å utvikle en kronograf-komplikasjon til kaliberet, men det skjønte til og med Zenith var en dårlig ide.
Alle Zenithur som blir produsert i dag har enten utgangspunkt i El Primero- eller Elite-urverket.
(Greit smartass - det finnes unntak)
Utseendemessig er kanskje Zenith New Vintage 1955 den flotteste Zenithen jeg har, og når den er på: Da er det fest. Stilig fest.
I dagens luke skjuler det seg en liten lekkerbisken… Nei, vent litt. Som et medlem påpekte, så begynner litt vel mange av lukene på den måten. Så la meg ta det fra begynnelsen:
I dagens luke skjuler det seg en STOR lekkerbisken.
Zenith New Vintage 1955.
Hvis alle dressur hadde hatt en mor, så hadde moren vært gift med dette uret. En fantastisk dressklokke. En stor, fantastisk dressklokke. På 42mm er den nesten i overkant. Da jeg kjøpte den gikk jeg som regel med BlancPain Fifty Fathoms på 45 mm, så denne virket ikke så svær da.
For meg så markerer New Vintage 1955 nye tider for Zenith. Den ble lansert med hvit skive i 2008.
Den er også flott, men jeg føler at den svarte er hakket vassere. Det handler vel om smak og behag. Da jeg kjøpte denne, hadde jeg bestemt meg for en rosegull klokke med svart skive. Og på den tiden var jeg heller ikke Zenith-fanboy.
New Vintage 1955 kom som en følge av oppmerksomheten Zenith fikk med Zenith New Vintage 1965.
Jeg har nevnt New Vintage 1965 tidligere i kalenderen, og kommet litt nærmere sannheten siden den gang. New Vintage ble lansert rundt midten av 2000-tallet som en tribute til en Zenith-klokke fra 1965 – nemlig en såkalt Kennedy Watch. Den het det fordi det var bilde av JFK på manualen som fulgte med klokken.
Opprinnelig kom New Vintage 1965 i et begrenset opplag på 250 eksemplarer, men i vanlig Zenith-ånd, ble den etter at den ble en suksess plutselig en del av det vanlige sortimentet. Det ble aldri New Vintage 1955.
Det har kommet altså kommet tre New Vintageserier fra Zenith: 1965, 1955 og 1969 (en tribute til de første automatiske kronografene – nevnt og avbildet i luke 1 i denne kalenderen). Dette var starten på en reformasjon av Zeniths urkolleksjon. Bort med de store og blingete klokkene, og tilbake til klassikerne og Zenith historien.
http://i1106.photobucket.com/albums/h361/Santos-Dumont/Advent1/01-5-Wristshot-NewVintage.jpg
Den svarte modellen New Vintage 1955 ble lansert i 2009, året etter kom også en brun versjon. Alle tre modellene er limiterte. 250 i serie for de to første, og 100 i den siste brune, som var en spesialversjon til ære for Charles Vermont, som reddet Zeniths urfabrikk i 1975, en dåd som ble beskrevet i luke 2 i denne kalenderen.
Zenith har fått en del kritikk for praksisen med å lansere en ”Limited Edition” og så komme med avarter av den samme klokken år etter år, i stadig nye begrensede opplag, sånn at den opprinnelige begrensede serien blir utvannet. For meg så virker dette som en praksis de fleste klokkeprodusenter holder på med, og er en del av gamet.
Jeg er samtidig fornøyd med at Zenith har begrenset seg for til 600 eksemplarer av denne. De dukker heller ikke så ofte opp på bruktmarkedet, og prisene de tilbys til da er ikke særlig lavere enn det de ble solgt for i utgangspunktet.
I 2010 kom imidlertid også en klokke som ligner veldig: Zenith Ultra Thin i en serie som nå kalles Heritage.
Den er flott, men jeg liker veldig godt at New Vintage 1955 har liten sekundviser klokken 6 i stedet for klokken ni. Det gir klokken et mer symetrisk og klassisk preg.
At sekundene er klokken seks er heller ikke tilfeldig. De fleste Zenithklokker i 1955 hadde denne plasseringen av sekundviseren, og svært ofte også den ”nedsunkne” plasseringen i skiven.
Men mens Zenith New Vintage 1965 ble laget for å hedre en ganske lik modell fra 1965, og Zenith New Vintage 1969 ble laget for hedre den originale kronografen fra 1969, så er det ingen klokker som er helt lik New Vintage 1955 fra 1955. Den er rett og slett for stor selv om altså visere og timesmarkører er tidsriktige for perioden.
Klokken ble laget for å hedre en periode i Zeniths historie som var svært fremgangsrik. I 1955 hadde nemlig Zenith vunnet den viktigste Chronometer-konkuransen i verden for femte år på rad. En prestasjon ingen andre urprodusenter har klart å kopiere.
At det ikke har kommet flere enn de tre limiterte modellene i denne serien, betyr også at det er bare 600 klokker med dette unike kaliberet:
Elite Caliber 689. En av svært mange variasjoner over Zeniths nåværende automatiske kaliber, altså kalt Elite.
I 1994 ble kaliberet lansert, om ikke med brask, så i hvert fall med bram. Da Zenith begynte å produsere klokker igjen etter kvartskrisen trengte de et automatisk kaliber ved siden av kronografmodellen El Primero. De hadde brukt mye ETA-kaliber, men det riktige for Zenith var å ha et eget kaliber hvor de tok seg av hele produksjonen på egenhånd. Altså et ekte ”inhouse” kaliber.
Fra 1991 til 94 utviklet Zeniths ingeniører kaliberet med to forutsetninger. Det skulle være tynt, og det skulle være lett å putte på andre komplikasjoner.
En frekvens på 36.000 ble forkastet tidlig, mest fordi det ikke var noen logisk begrunnelse for å ha et så raskt kaliber på en klokke som ikke var kronograf. Derfor er kaliberet 28.800 bph.
Urverket ble av fagpressen jeg hadde nær sagt naturligvis kåret til årets urverk i 1994, og opp gjennom årene har det kommet stadig nye versjoner. For eksempel: (I en på langt nær komplett liste):
Elite 655 – Hand wind (blant annet 1000 Chronometere i paltina)
Elite 670 – Sentrale sekunder (med dato) (den vanligste)
Elite 679 – Sentrale sekunder (uten dato)
Elite 680SC – Defy
Elite 681 – Ultra thin
Elite 682 – Dual time (GMT)
Elite 683 – Dual time (med power reserve)
Elite 684 – Port Royal (firkantet)
Elite 685 – Power Reserve
Elite 685SC – Power reserve
Elite 687 – World Timer
Elite 689 – Chronometre
Elite 691 – Moonphase
Det gikk til og med rykter om at Zenith forsøkte å utvikle en kronograf-komplikasjon til kaliberet, men det skjønte til og med Zenith var en dårlig ide.
Alle Zenithur som blir produsert i dag har enten utgangspunkt i El Primero- eller Elite-urverket.
(Greit smartass - det finnes unntak)
Utseendemessig er kanskje Zenith New Vintage 1955 den flotteste Zenithen jeg har, og når den er på: Da er det fest. Stilig fest.
Nydelig dress lokke og fascinerende skriving-igjen! Bøyer meg i støvet for kunnskap, dedikasjon og fortellerevne
Phenix
Støttemedlem
Hei.
Det at du landet på sort,kontra hvit skive på denne utgjør faktisk enormt.....
Kontrasten sort/gull er fantastisk,samt at den forteller noe udefinerbart som avsluttes med en signatur svært få er unt.
Tusen takk for presentasjonen så langt.
Mvh
Timebandit
Det at du landet på sort,kontra hvit skive på denne utgjør faktisk enormt.....
Kontrasten sort/gull er fantastisk,samt at den forteller noe udefinerbart som avsluttes med en signatur svært få er unt.
Tusen takk for presentasjonen så langt.
Mvh
Timebandit
Nok en gang en flott presentasjon av en absolutt nydelig klokke, SD! Helt herlig!!!
En digresjon - jeg husker du, i et sinnsvakt øyeblikk, la dagens klokke/luke ut for salg. Tipper du er glad du trakk klokken fra markedet. Festene hadde ikke blitt de samme uten NV 1955
En digresjon - jeg husker du, i et sinnsvakt øyeblikk, la dagens klokke/luke ut for salg. Tipper du er glad du trakk klokken fra markedet. Festene hadde ikke blitt de samme uten NV 1955