Nå har jeg fulgt med, og tidvis deltatt, på dette forumet lenge nok til at det vel er på tide å introdusere seg.
Jeg er 33 år gammel, med kone og tre barn, som er like gamle. Trillinger, spør dere. Korrekt, de er 10 måneder gamle, svarer jeg.
Og med det blir det lite tid til annet enn jobb, barn og kone, hus og hage. Men en særdeles hyggelig distraksjon i hverdagen er klokker. Derfor sveiper jeg selvfølgelig innom Tidssonen mange ganger om dagen.
Min klokkefetisj startet tidlig. Allerede i en alder av 13 år ble jeg presentert for en Rolex Gmt-Master, som min fars kollega hadde kjøpt. Selv om jeg da først og fremst synes klokken var tøff, var dette en åpenbaring og en introduksjon inn i de mekaniske urs verden. I årene som kom brukte jeg mye tid på å kikke på Rolex ur når familien var på ferie, London, Paris, you name it.
15 år. I en bil på en bensinstasjon. Jeg, min far og Jonny L med en koffert full av klokker. Penger bytter hender, og jeg kjøper min første ordentlige klokke – en Rolex Gmt Master 1675. Stolt som en hane, og med kamerater som ikke skjønte hva i granskauen jeg tenkte på.
Klokken var et funn, og jeg eide den i mer enn 15 år. Den var bare helt sinnsyk rå. Men etter en service på Bjerke, med mye sikling på andre modeller, tok jeg et valg. Jeg måtte ha en klokke til.
Ny klokke hadde jeg allerede plukket ut. Rolex Submariner LV. Tilfeldigvis annonserte Briljant Ur og Gull en tilnærmet ubrukt Kermit noen dager før jeg hadde planlagt besøk hos Bjerke. Ching-ching - klokken var i boks. Hver gang den får wrist time kjenner jeg blodet bruse. En definitiv keeper.
Som nevnt hadde jeg hatt 1675-en på service, da ble også plexiglasset byttet ut. Dessverre ble det latterlig fort ripet opp. Lei av å måtte være så ekstremt forsiktig med min ”første kjærlighet” la jeg den ut på finn, og landet på et bytte med en GMT Master II pluss et par tusenlapper i min favør.
I etterkant innrømmer jeg at det var noe av det dummeste jeg har gjort.. En klassiker som 1675 skal ikke selges!
Uansett tenkte jeg da at det var på tide med et dressur. I forbindelse med Bjerkes årlige salg kom jeg over en Michel Herbelin, et merke nesten helt ukjent for meg, men som hadde en appellerende effekt. Kortet ble selvfølgelig dratt, og jeg var dødsfornøyd. Skiven var flott, det samme var de blå viserne.
For tre år siden var fruen og jeg i Barcelona. På flyplassen var vi innom en klokkebutikk, og jeg fikk prøve en Breitling Chronomat Evolution. Der ble en ny klokke satt i hode på meg. Jeg klarte ikke å sove når vi var vel hjemme, lå bare og tenkte på denne klokken. Det ble selvfølgelig kjøp noen dager senere.
Et kjøp avler et nytt. I forbindelse med en konferanse i Monaco en tid senere ble jeg introdusert for en Rolex Daytona i gull med hvit skive. På casinoet forteller franskmannen på bordet mitt at han vurderer å selge klokken, og jeg sa dette virkelig måtte vurderes. Tilbake i Norge bestemte jeg meg for at dette var et ur man bare måtte ha hatt (jada, gull kan være harry, men pokker så kult det kan være også – ref diskusjonen som går her).
Penger ble overført og klokken sendt fra Le Havre. Og hva skjer, klokken blir stjålet i posten. Det franske postvesen er ikke til å stole på. Forsendelsen var naturligvis forsikret og pengene mine kom i retur.
For et par år siden var jeg innom Bjerke i forbindelse med en hyggelig bytur på en lørdag. Ærlig talt er dette et sted man bør unngå som lett påvirkelig. Jeg måtte jo prøve noen klokker, og skjønte kjapt at den nye Gmt-master var lekker. En annen klokke jeg prøvde følte jeg derimot var enda finere; Rolex Yacht-Master SS.
Dermed ble GMT Master II lagt ut for salg, det samme ble Michel Herbelin-en. Begge gikk og Yacht-Master ble kjøpt. Jeg angrer ikke et sekund. Den er ekstremt fet IMHO og en klokke man ser sjeldent.
I 2009 ble en IWC portofino kjøpt. Tilbake til dressklokke-fokuset. Men da jeg sjelden går med dress på jobb, og klokken ble lite brukt, fant jeg ut at klokken skulle selges. Den gikk til Hopalong, som nylig solgte den videre.
I stedet kjøpte jeg en den nyeste versjonen av Corum Admirals Cup via Finn. Klokken hadde en latterlig fet skive, men var så utrolig tykk. Jeg fant aldri helt tonen med klokken, og en uke senere var den solgt – til min fars kollega. Det må vel her nevnes at han har noen ur og at han først gang ble introdusert for Corum i 1982 på en vernissasje hos Alf Lie. Siden har han stilltiende drømt om et slikt ur. Det tok nesten 20 år før han sikret seg en, og to måneder senere hadde han solgt det..
Mitt siste krumspring skulle være en PAM. I utgangspunktet var jeg redd for at størrelsen var i overkant (44 mm), men når jeg fikk den på hånden var alle tvil glemt. Så var det valgets kvaler ift modell.
104 og 111 er klassikere, men da jeg fikk se PAM164 var jeg solgt. Den er ikke "like ren" som de mest klassiske PAM, men jeg synes den har et veldig moderne og tøft preg.
For dere som har orket å lese hele klokkehistorien – takk! For dere andre, som kun har skummet igjennom, på jakt etter en konklusjon, kan jeg nevne at samlingen på langt nær er der jeg ønsker at den skal være. I så fall måtte Moore og Jayeff sende over noen ur, pluss at Milsub-en til Frodo, skulle fått sin plass.
Det er så sinnsykt mange flotte ur dere ute.
Pt vurderer jeg å bytte ut Breitling Chr evolution i en Rolex Daytona SS. Vi får se hvor mye barna krever og hva høsten byr på
Apropos mine nærmeste kamerater som ikke skjønte noe da jeg kjøpte min første Rolex - de har alle fått opp øynene for mekaniske ur; fra et kostbart Raymond Weil til Tag heuer caliber 5 til Planet Ocean til breitling SOH til varianter av gammel og ny GMT Master II og portuguese 7 days
Jeg er 33 år gammel, med kone og tre barn, som er like gamle. Trillinger, spør dere. Korrekt, de er 10 måneder gamle, svarer jeg.
Og med det blir det lite tid til annet enn jobb, barn og kone, hus og hage. Men en særdeles hyggelig distraksjon i hverdagen er klokker. Derfor sveiper jeg selvfølgelig innom Tidssonen mange ganger om dagen.
Min klokkefetisj startet tidlig. Allerede i en alder av 13 år ble jeg presentert for en Rolex Gmt-Master, som min fars kollega hadde kjøpt. Selv om jeg da først og fremst synes klokken var tøff, var dette en åpenbaring og en introduksjon inn i de mekaniske urs verden. I årene som kom brukte jeg mye tid på å kikke på Rolex ur når familien var på ferie, London, Paris, you name it.
15 år. I en bil på en bensinstasjon. Jeg, min far og Jonny L med en koffert full av klokker. Penger bytter hender, og jeg kjøper min første ordentlige klokke – en Rolex Gmt Master 1675. Stolt som en hane, og med kamerater som ikke skjønte hva i granskauen jeg tenkte på.
Klokken var et funn, og jeg eide den i mer enn 15 år. Den var bare helt sinnsyk rå. Men etter en service på Bjerke, med mye sikling på andre modeller, tok jeg et valg. Jeg måtte ha en klokke til.
Ny klokke hadde jeg allerede plukket ut. Rolex Submariner LV. Tilfeldigvis annonserte Briljant Ur og Gull en tilnærmet ubrukt Kermit noen dager før jeg hadde planlagt besøk hos Bjerke. Ching-ching - klokken var i boks. Hver gang den får wrist time kjenner jeg blodet bruse. En definitiv keeper.
Som nevnt hadde jeg hatt 1675-en på service, da ble også plexiglasset byttet ut. Dessverre ble det latterlig fort ripet opp. Lei av å måtte være så ekstremt forsiktig med min ”første kjærlighet” la jeg den ut på finn, og landet på et bytte med en GMT Master II pluss et par tusenlapper i min favør.
I etterkant innrømmer jeg at det var noe av det dummeste jeg har gjort.. En klassiker som 1675 skal ikke selges!
Uansett tenkte jeg da at det var på tide med et dressur. I forbindelse med Bjerkes årlige salg kom jeg over en Michel Herbelin, et merke nesten helt ukjent for meg, men som hadde en appellerende effekt. Kortet ble selvfølgelig dratt, og jeg var dødsfornøyd. Skiven var flott, det samme var de blå viserne.
For tre år siden var fruen og jeg i Barcelona. På flyplassen var vi innom en klokkebutikk, og jeg fikk prøve en Breitling Chronomat Evolution. Der ble en ny klokke satt i hode på meg. Jeg klarte ikke å sove når vi var vel hjemme, lå bare og tenkte på denne klokken. Det ble selvfølgelig kjøp noen dager senere.
Et kjøp avler et nytt. I forbindelse med en konferanse i Monaco en tid senere ble jeg introdusert for en Rolex Daytona i gull med hvit skive. På casinoet forteller franskmannen på bordet mitt at han vurderer å selge klokken, og jeg sa dette virkelig måtte vurderes. Tilbake i Norge bestemte jeg meg for at dette var et ur man bare måtte ha hatt (jada, gull kan være harry, men pokker så kult det kan være også – ref diskusjonen som går her).
Penger ble overført og klokken sendt fra Le Havre. Og hva skjer, klokken blir stjålet i posten. Det franske postvesen er ikke til å stole på. Forsendelsen var naturligvis forsikret og pengene mine kom i retur.
For et par år siden var jeg innom Bjerke i forbindelse med en hyggelig bytur på en lørdag. Ærlig talt er dette et sted man bør unngå som lett påvirkelig. Jeg måtte jo prøve noen klokker, og skjønte kjapt at den nye Gmt-master var lekker. En annen klokke jeg prøvde følte jeg derimot var enda finere; Rolex Yacht-Master SS.
Dermed ble GMT Master II lagt ut for salg, det samme ble Michel Herbelin-en. Begge gikk og Yacht-Master ble kjøpt. Jeg angrer ikke et sekund. Den er ekstremt fet IMHO og en klokke man ser sjeldent.
I 2009 ble en IWC portofino kjøpt. Tilbake til dressklokke-fokuset. Men da jeg sjelden går med dress på jobb, og klokken ble lite brukt, fant jeg ut at klokken skulle selges. Den gikk til Hopalong, som nylig solgte den videre.
I stedet kjøpte jeg en den nyeste versjonen av Corum Admirals Cup via Finn. Klokken hadde en latterlig fet skive, men var så utrolig tykk. Jeg fant aldri helt tonen med klokken, og en uke senere var den solgt – til min fars kollega. Det må vel her nevnes at han har noen ur og at han først gang ble introdusert for Corum i 1982 på en vernissasje hos Alf Lie. Siden har han stilltiende drømt om et slikt ur. Det tok nesten 20 år før han sikret seg en, og to måneder senere hadde han solgt det..
Mitt siste krumspring skulle være en PAM. I utgangspunktet var jeg redd for at størrelsen var i overkant (44 mm), men når jeg fikk den på hånden var alle tvil glemt. Så var det valgets kvaler ift modell.
104 og 111 er klassikere, men da jeg fikk se PAM164 var jeg solgt. Den er ikke "like ren" som de mest klassiske PAM, men jeg synes den har et veldig moderne og tøft preg.
For dere som har orket å lese hele klokkehistorien – takk! For dere andre, som kun har skummet igjennom, på jakt etter en konklusjon, kan jeg nevne at samlingen på langt nær er der jeg ønsker at den skal være. I så fall måtte Moore og Jayeff sende over noen ur, pluss at Milsub-en til Frodo, skulle fått sin plass.
Det er så sinnsykt mange flotte ur dere ute.
Pt vurderer jeg å bytte ut Breitling Chr evolution i en Rolex Daytona SS. Vi får se hvor mye barna krever og hva høsten byr på
Apropos mine nærmeste kamerater som ikke skjønte noe da jeg kjøpte min første Rolex - de har alle fått opp øynene for mekaniske ur; fra et kostbart Raymond Weil til Tag heuer caliber 5 til Planet Ocean til breitling SOH til varianter av gammel og ny GMT Master II og portuguese 7 days
