Ja jo, det ballet jo litt på seg, det der.
Patroner er jeg nå ferdig med, annet enn til min Kaweco Brass Sport, fordi den er bitteliten og derfor ikke kan fylle noe særlig med en converter.
Vis vedlegg 344522
Bleu Océan er hovedblekket, og det fungerer utmerket! En fenomenalt fin mørk blåfarge, med litt glitter - det høres nesten skrullete ut å skrive det som en voksen mann, men effekten er veldig tiltalende. Blekkhuset har jeg døpt Cecilia.
Rouge Grenat skriver blodrødt. Kjempefin farge, godt fornøyd med den.
Vert Amazone har jeg ikke fått prøvd ennå, men jeg har troen på det òg.
Blekkene er "våte" og flyter godt ut av pennen, og tørker også rimelig fort. Noe "feathering" (linjer blir litt fuzzy når blekket trekker inn i papiret) og "ghosting" (skriften er synlig gjennom papiret) forekommer når jeg skriver på alminnelig papir. Løsningen er såklart bedre papir! Notatboken fra Leuchtturm 1917 har helt kurant papir, og jeg har nettopp kjøpt en pakke Crown Mill A4-ark med lagt (laid) struktur og en herlig kremfarge jeg skal bruke til julebrevene.
Vis vedlegg 344536
Kawecoen har jeg stort sett alltid med meg siden den er i en såpass hendig størrelse, men den er forjævlig å skrive med i mine klossete pølsefingrede never.
Kulepenn og blyant må man også ha, så det ble ikoniske Rotring 600. Godt grep, skriver greit. Nesten litt vanskelig å fatte stor begeistring for en kulepenn når man har en hel verden av splitter og blekk og hva nå enn ikke der ute.
Videre ser jeg at det kan bli et dyrt kaninhull å falle ned i, dette.
Jeg så et bilde av Namiki Yukari Chinkin Bamboo and Sparrow og ble hellig overbevisst om at jeg måtte ha den, helt til jeg så prislappen på hyggelige tyve tusen pluss moms.
Det er visst maki-e, som er noen form for malingsteknikk de bruker for å håndmale og -polere pennene, som driver prisen. Foreløpig virket prisen som en kalddusj - Jeg har klokker og har hatt biler som har kostet mindre enn det, og synes ikke jeg skriver pent nok til å "fortjene" en så fet penn. Gi det et par år, så ombestemmer jeg meg sikkert.
Leonardo har også noen kjempefine penner, og deres Momento Magico kan fås med gullsplitt og ebonittmater til omtrent en femtusenlapp, og det begynner å se farlig fristende ut.
Ellers ser engelske Onoto også veldig fristende ut. Winston Churchill skal visst ha brukt pennene deres. Med priser fra fire løk opp til "Denne? Ny? Neida, jeg har hatt den lenge, kjøpte den på salg for ti år siden"
Veien videre vet jeg overhodet ikke hvorhen går, men jeg må ihvertfall ha en penn til for å ha grønt blekk på, og har hatt lyst på en penn med en Stub-splitt, så får vi se hvordan det går. Galskapen lenge leve.