Denne tråden er kanskje litt absurd, men jeg prøver meg. Etter å ha prøvd endel forskjellig, merker jeg at jeg har fått en dreining mot det mer komfortable, kontra litt større, maskuline (og da gjerne tunge) klokker. Hva er deres erfaring i forhold til maksgrenser for hvor tung en klokke kan være for at det skal gå an å bruke den uten å utvikle karpalt tunnelsyndrom?
I motsatt ende, hvor lett kan en klokke være, uten at den føles "billig", eller lite solid laget?
Jeg er fullstendig klar over at hvis det står PP eller AP eller noe fra øverste hylle på skiven, så er vel sannsynligheten for at det "føles billig" veldig liten. Kvalitetsfølelse er dog ikke nødvendigvis totalt avhengig av pris.
Da jeg kjøpte min SuperOcean, hadde jeg også en Omega Seamaster Professional (SMP) "under lupen", men hos urmaker Lian sa jeg helt ærlig at "denne føles ikke like solid ut", den var ganske lett og lenken virket litt tynn. Låsen på Omegaen var dog flere hakk hvassere enn på Breitlingen. Men lenken på Breitling er fantastisk solid, med skrudde ledd og veldig fin finish. Nå er Breitlingen en god del tyngre, bare fordi den er utrolig solid laget pga at det er en 2000 meter diver, det må da være temmelig grove dimensjoner på baklogg og safirglass, for at dette skal holde. Omegaen er en 300 meter diver og trenger dermed ikke slike voldsomt solide deler. I tillegg hadde Breitlingen en fantasisk flott finish med en meget forsegjort skive og med ditto dobbel AR på glasset, ser dette meget pent ut.
Omegaen har bare single AR (eller er det noen AR i det hele tatt) og ser ikke like iøyenfallende ut. Den flotte bølgemønstrete skiven kommer på en måte ikke helt til sin rett. Det skal likevel sies at dette er et meget flott ur, den føltes bare ikke som den var verdt prisen (ca samme som Breitlingen kostet).
Vet at mange styrer unna Deep Sea-Dweller nettopp pga den høye vekten og det litt klumpete utseende. Selv om dette er et fantastisk flott og kvalitetsmessig suverent ur. Med glidelock-lenken har man også mulighet for å finstille på et øyeblikk for suveren konfort.
Dette er dog et ur som ikke er laget slik for å virke røft og maskulint, det er rett og slett nødvendig med denne størrelsen for å kunne lage et ur vanntett til nesten 4000 meter.
Til sammenligning veier en SuperAvenger ca det samme som en SPO, selv om den visuelt sett er mye større. Den veier ikke mye mer enn min SuperOcean, men er laget stor for å rette seg mot en kundegruppe som ønsker en slik design, og den er ikke utstyrt med supertykt safirglass eller supertykt bakdeksel, den føles derfor ikke like solid ut, til tross for vekten. Vekten står på en måte ikke i forhold til det visuelle, selv om mange nok synes at 250 gram + er mer enn nok vekt. Her drar nok lenken i vei med en hel del av vekten. Selve urkassen er ikke voldsomt tung, til tross for størrelsen.
Har i ettertid tittet og kjent på den siste generasjonen SPO (Seamaster Planet Ocean) og de er bare helt fantastiske. Kvalitetsfølelsen er skyhøy og det har endelig kommet en nydelig lenke med skrudde ledd. Med ypperlig dobbel AR på glasset, kommer også den flotte skiven til sin rett. Dog er prisen mange hakk over den eldre SPO. Men igjen, her har man fått et lass av ekstra vekt med på kjøpet. SPO er en 600 meter diver og i 45.5mm utgave er det et temmelig tungt ur, da snakker vi 200-250 gram (ca samme som min Breitling).
Styrer noen av dere unna ur dere egentlig synes ser fantastiske ut, fordi de blir for tunge, eller kjøper dere et tungt ur, fordi det er nettopp det som gir dere følelsen av at dette er kvalitet, det føles solid og kjennes på armen? Ser på Finn at det er en hel del SuperAvenger til salgs, tipper endel av disse blir solgt fordi eieren etterhvert fant ut at de ble for tunge, eller store. Man må jo nesten være litt "oversized" for å kunne kle et slikt ur, eventuelt hete Kristian Valen
I motsatt ende, hvor lett kan en klokke være, uten at den føles "billig", eller lite solid laget?
Jeg er fullstendig klar over at hvis det står PP eller AP eller noe fra øverste hylle på skiven, så er vel sannsynligheten for at det "føles billig" veldig liten. Kvalitetsfølelse er dog ikke nødvendigvis totalt avhengig av pris.
Da jeg kjøpte min SuperOcean, hadde jeg også en Omega Seamaster Professional (SMP) "under lupen", men hos urmaker Lian sa jeg helt ærlig at "denne føles ikke like solid ut", den var ganske lett og lenken virket litt tynn. Låsen på Omegaen var dog flere hakk hvassere enn på Breitlingen. Men lenken på Breitling er fantastisk solid, med skrudde ledd og veldig fin finish. Nå er Breitlingen en god del tyngre, bare fordi den er utrolig solid laget pga at det er en 2000 meter diver, det må da være temmelig grove dimensjoner på baklogg og safirglass, for at dette skal holde. Omegaen er en 300 meter diver og trenger dermed ikke slike voldsomt solide deler. I tillegg hadde Breitlingen en fantasisk flott finish med en meget forsegjort skive og med ditto dobbel AR på glasset, ser dette meget pent ut.
Omegaen har bare single AR (eller er det noen AR i det hele tatt) og ser ikke like iøyenfallende ut. Den flotte bølgemønstrete skiven kommer på en måte ikke helt til sin rett. Det skal likevel sies at dette er et meget flott ur, den føltes bare ikke som den var verdt prisen (ca samme som Breitlingen kostet).
Vet at mange styrer unna Deep Sea-Dweller nettopp pga den høye vekten og det litt klumpete utseende. Selv om dette er et fantastisk flott og kvalitetsmessig suverent ur. Med glidelock-lenken har man også mulighet for å finstille på et øyeblikk for suveren konfort.
Dette er dog et ur som ikke er laget slik for å virke røft og maskulint, det er rett og slett nødvendig med denne størrelsen for å kunne lage et ur vanntett til nesten 4000 meter.
Til sammenligning veier en SuperAvenger ca det samme som en SPO, selv om den visuelt sett er mye større. Den veier ikke mye mer enn min SuperOcean, men er laget stor for å rette seg mot en kundegruppe som ønsker en slik design, og den er ikke utstyrt med supertykt safirglass eller supertykt bakdeksel, den føles derfor ikke like solid ut, til tross for vekten. Vekten står på en måte ikke i forhold til det visuelle, selv om mange nok synes at 250 gram + er mer enn nok vekt. Her drar nok lenken i vei med en hel del av vekten. Selve urkassen er ikke voldsomt tung, til tross for størrelsen.
Har i ettertid tittet og kjent på den siste generasjonen SPO (Seamaster Planet Ocean) og de er bare helt fantastiske. Kvalitetsfølelsen er skyhøy og det har endelig kommet en nydelig lenke med skrudde ledd. Med ypperlig dobbel AR på glasset, kommer også den flotte skiven til sin rett. Dog er prisen mange hakk over den eldre SPO. Men igjen, her har man fått et lass av ekstra vekt med på kjøpet. SPO er en 600 meter diver og i 45.5mm utgave er det et temmelig tungt ur, da snakker vi 200-250 gram (ca samme som min Breitling).
Styrer noen av dere unna ur dere egentlig synes ser fantastiske ut, fordi de blir for tunge, eller kjøper dere et tungt ur, fordi det er nettopp det som gir dere følelsen av at dette er kvalitet, det føles solid og kjennes på armen? Ser på Finn at det er en hel del SuperAvenger til salgs, tipper endel av disse blir solgt fordi eieren etterhvert fant ut at de ble for tunge, eller store. Man må jo nesten være litt "oversized" for å kunne kle et slikt ur, eventuelt hete Kristian Valen
Redigert:
