(Warning: lang historie)
Gode selgere skal man ikke kimse av. De kan få deg til å handle dyrt og billig - samtidig. Jeg vet, for jeg har akkurat vært ute for en slik.
Jeg tenkte å dra på med denne klokkeinteressen, jeg, dra på som så mange her på forumet. Det starter med en Orient, en Seiko; kanskje er man heldig og havner på SKX på første forsøk. Så ender man opp med noe latterlig dyrt på håndleddet til slutt, og tenker at det er verdt hvert øre. Rar og fin og litt dyr hobby!
Men en god selger kan stoppe deg langt nede på stammen.
Jeg skulle altså opp, godt opp, en two-tone Tudor eller en Omega Railmaster. For det formålet skulle jeg flippe et par fra samlingen og tømme klokkekontoen når den har bygget seg godt nok opp.
Men først måtte jeg bare fikse en liten ting. Min beater par excellence har nådd pensjonsalder. Her planlegger vi vår siste tur nå nylig:
Den har gjort godt fra seg. Gitt klokkeglede verdt hele reisen fra Japan. Men nå: pensjon. Derfor: ny billig-beater må inn - helt uavhengig av eventuelle Railmastere.
Jeg er innom noen Bjørklunder og dets like. Titter litt rundt. Prøver. Jo, Seiko Prospex-modellene har fått flotte farger. De er gode beatere. Men man blir jo så lei av Seiko i dette gamet. Og dessuten, min Seiko 5 Sports, pensjonisten, er alt for stor. Alt-for-stor! Prospex-modellene er enda større. Må jeg til kvarts, Gud forby?
På måfå svinger jeg innom en butikk på et hjørne. Jeg forklarer til damen problemet: ny beater, må være automatisk, må være billig, kan ikke være Seiko 5 (selv om den nye serien ser ok ut), kan ikke være for stor.
Vanskelig. Og hun leder meg til Seiko-monteret. Vi står nå der, snakker om mine behov. Ikke Seiko 5? Hm. Litt smalere, sa du? Ordentlig lume? Solid lenke? Rimelig? Hm. ... Batteridrevet fortsatt uaktuelt? Hm.
Hva med disse da? Hun peker på noen Prospex-modeller. Jeg kjenner at nå er det snart slutt, dette er jo egentlig meningsløst. Får bestille meg en micro-brand-sak nå som de har fått størrelsene litt ned.
Et par av modellene ser dog litt annerledes ut. Den litt mørke er jo nesten fin der den skinner i lyset. Jeg spør om den. Litt smalere, sier hun, litt smalere er den. Men høyden er knapt under din Seiko 5.
Og dessuten koster den mer enn to-gangeren min makspris for dette huff-så-vanskelige formålet.
Men den er fin, og det skader vel ikke å prøve? Jeg skal jo uansett ikke ha den.
Ka-boom! Det er nå selger-klinten skilles fra selger-hveten.
Hun masserer min interesse. Hun forteller om klokken mens hun rolig låser den ut. Om urverket, som er raffinert. Om finishen. Hun vrir bezelen, lar meg høre. Vakkert. Dette er helt nytt fra Seiko, sier hun. Hun trekker den opp, forteller om hvor ofte og hvordan. Hun setter den under lyset, viser meg den velkjente - men denne gang litt forfinede - seiko-lumen.
Det tar gode 5 minutter med massasje.
"Nå skal du få prøve."
Endelig.
Og så: ka-boom, boom, boom! Wow - bare, wow! Den sitter som et skudd. Wow!
Jeg skjønner ikke hva som skjer. Dette går da ikke an, nei, ikke en Seiko til det formålet til den prisen. Neeeei.
Men jeg står der i mitt jobb-antrekk, skjorte og blazer, og det passer ... glimrende. En beater for padling og hage som synes skapt for kontoret? Fra Seiko - what?
Forfjamset kommer jeg meg ut av denne butikken. Bort må jeg. Jeg sier, denne kan jeg ikke kjøpe nå, jeg må tenke.
Hva sier den gode selger, i tillegg til et "velkommen tilbake"?
Hun sier: "Du skal ikke ha stål-lenke."
Hæ?
Jeg elsker stål-lenker. De er tøffe!
Men om jeg ikke var solgt før, er jeg det nå. Hun forteller at det jeg har prøvd, silikon, passer meg og mitt håndledd mye bedre. Bare så det er sagt, liksom.
"Du skal ikke ha stål-lenke." Hvilken frekkhet!
Og hun har rett. Helt rett. Jeg elsker stål-lenker, men har alltid visst, innerst inne, at de ikke er for meg. Hun avslører livsløgnen min - hvilken forfriskende frekkhet!
En uke, og mye bilde-googling senere, er jeg tilbake. Kort prosess. Her er resultatet:
Med søskenebarnet:
Epilog: Jeg sier til selgeren at jeg kunne kjøpt den hvor som helst. Men fordi det var hun som utførte salget, skal hun sannelig få salget også.
Min bedre halvdel sier: "Denne må du ikke selge". Til og med hun liker den! Og jeg vet at dette er en keeper. Jeg må ikke lenger ha en Railmaster.
Dermed: en dyrere klokke enn jeg hadde tenkt, men også en billigere enn jeg hadde tenkt! Jeg konkluderer: for en rar hobby!
Selger: Dansktalende dame på en butikk i Oslo som heter Urmaker'n.
Gode selgere skal man ikke kimse av. De kan få deg til å handle dyrt og billig - samtidig. Jeg vet, for jeg har akkurat vært ute for en slik.
Jeg tenkte å dra på med denne klokkeinteressen, jeg, dra på som så mange her på forumet. Det starter med en Orient, en Seiko; kanskje er man heldig og havner på SKX på første forsøk. Så ender man opp med noe latterlig dyrt på håndleddet til slutt, og tenker at det er verdt hvert øre. Rar og fin og litt dyr hobby!
Men en god selger kan stoppe deg langt nede på stammen.
Jeg skulle altså opp, godt opp, en two-tone Tudor eller en Omega Railmaster. For det formålet skulle jeg flippe et par fra samlingen og tømme klokkekontoen når den har bygget seg godt nok opp.
Men først måtte jeg bare fikse en liten ting. Min beater par excellence har nådd pensjonsalder. Her planlegger vi vår siste tur nå nylig:
Den har gjort godt fra seg. Gitt klokkeglede verdt hele reisen fra Japan. Men nå: pensjon. Derfor: ny billig-beater må inn - helt uavhengig av eventuelle Railmastere.
Jeg er innom noen Bjørklunder og dets like. Titter litt rundt. Prøver. Jo, Seiko Prospex-modellene har fått flotte farger. De er gode beatere. Men man blir jo så lei av Seiko i dette gamet. Og dessuten, min Seiko 5 Sports, pensjonisten, er alt for stor. Alt-for-stor! Prospex-modellene er enda større. Må jeg til kvarts, Gud forby?
På måfå svinger jeg innom en butikk på et hjørne. Jeg forklarer til damen problemet: ny beater, må være automatisk, må være billig, kan ikke være Seiko 5 (selv om den nye serien ser ok ut), kan ikke være for stor.
Vanskelig. Og hun leder meg til Seiko-monteret. Vi står nå der, snakker om mine behov. Ikke Seiko 5? Hm. Litt smalere, sa du? Ordentlig lume? Solid lenke? Rimelig? Hm. ... Batteridrevet fortsatt uaktuelt? Hm.
Hva med disse da? Hun peker på noen Prospex-modeller. Jeg kjenner at nå er det snart slutt, dette er jo egentlig meningsløst. Får bestille meg en micro-brand-sak nå som de har fått størrelsene litt ned.
Et par av modellene ser dog litt annerledes ut. Den litt mørke er jo nesten fin der den skinner i lyset. Jeg spør om den. Litt smalere, sier hun, litt smalere er den. Men høyden er knapt under din Seiko 5.
Og dessuten koster den mer enn to-gangeren min makspris for dette huff-så-vanskelige formålet.
Men den er fin, og det skader vel ikke å prøve? Jeg skal jo uansett ikke ha den.
Ka-boom! Det er nå selger-klinten skilles fra selger-hveten.
Hun masserer min interesse. Hun forteller om klokken mens hun rolig låser den ut. Om urverket, som er raffinert. Om finishen. Hun vrir bezelen, lar meg høre. Vakkert. Dette er helt nytt fra Seiko, sier hun. Hun trekker den opp, forteller om hvor ofte og hvordan. Hun setter den under lyset, viser meg den velkjente - men denne gang litt forfinede - seiko-lumen.
Det tar gode 5 minutter med massasje.
"Nå skal du få prøve."
Endelig.
Og så: ka-boom, boom, boom! Wow - bare, wow! Den sitter som et skudd. Wow!
Jeg skjønner ikke hva som skjer. Dette går da ikke an, nei, ikke en Seiko til det formålet til den prisen. Neeeei.
Men jeg står der i mitt jobb-antrekk, skjorte og blazer, og det passer ... glimrende. En beater for padling og hage som synes skapt for kontoret? Fra Seiko - what?
Forfjamset kommer jeg meg ut av denne butikken. Bort må jeg. Jeg sier, denne kan jeg ikke kjøpe nå, jeg må tenke.
Hva sier den gode selger, i tillegg til et "velkommen tilbake"?
Hun sier: "Du skal ikke ha stål-lenke."
Hæ?
Jeg elsker stål-lenker. De er tøffe!
Men om jeg ikke var solgt før, er jeg det nå. Hun forteller at det jeg har prøvd, silikon, passer meg og mitt håndledd mye bedre. Bare så det er sagt, liksom.
"Du skal ikke ha stål-lenke." Hvilken frekkhet!
Og hun har rett. Helt rett. Jeg elsker stål-lenker, men har alltid visst, innerst inne, at de ikke er for meg. Hun avslører livsløgnen min - hvilken forfriskende frekkhet!
En uke, og mye bilde-googling senere, er jeg tilbake. Kort prosess. Her er resultatet:
Med søskenebarnet:
Epilog: Jeg sier til selgeren at jeg kunne kjøpt den hvor som helst. Men fordi det var hun som utførte salget, skal hun sannelig få salget også.
Min bedre halvdel sier: "Denne må du ikke selge". Til og med hun liker den! Og jeg vet at dette er en keeper. Jeg må ikke lenger ha en Railmaster.
Dermed: en dyrere klokke enn jeg hadde tenkt, men også en billigere enn jeg hadde tenkt! Jeg konkluderer: for en rar hobby!
Selger: Dansktalende dame på en butikk i Oslo som heter Urmaker'n.
Redigert:
