Inspirert av andre gode tråder her på forumet om dannelsesreiser og vandringer i klokkejungelen, så har jeg lyst til å invitere dere på min reise ved bestilling og utforming av min neste klokke, en custom Sarpaneva Super1.
Vi kan foregripe begivenhetenes gang litt og starte der jeg er nå. Jeg har fått et bilde av Stepan Sarpaneva på mail. Foran meg har jeg et ikke ubetydelig valg. Jeg må velge farge på lumen. Jeg har brukt uproporsjonalt mye tid på dette, for det er ikke bare snakk om fargen på lumen når den lyser, alle alternativene har også forskjellige nyanser av hvithet når de ikke lyser. Dette er viktig.
Bildene jeg har foran meg ser slik ut.
Ikke bare er det fargene på «dag-» og «nattmodus» som må tas høyde for, jeg har tre valg mtp. plassering. Hvorfor jeg bruker lang tid på dette har med hvor det hele startet, så la oss starte ved begynnelsen.
Min trofaste Explorer II begynner å dra på åra. Den har vært med på høye fjell, vide vidder og til flere av verdens ymse kriker. Men med en alder på godt over 25+ år begynner jeg å bli redd for å benytte den som beater. Jeg vet den tåler alt, men begynte å få mareritt om at den faller av når jeg tar hyre på amerikabåten eller hugger tømmer, ingen aktiviteter jeg bedriver ofte for øvrig, bare så det er sagt. Altså en ubegrunnet frykt, men som jeg ikke kunne legge fra meg.
Så jeg fikk lyst på nye hverdagsbeater og følgesvenn. Kravene var enkle: 40 mm eller mindre, screw down krone, tynn og minimum 100 m vanntett.
Jeg falt pladask for JLC Polaris date. Ikke var den 40mm eller mindre, ikke hadde den screw down krone og ikke var den spesielt tynn. Men det gjorde ingen ting når den var så forbaska rå på armen.
Jeg storkoste meg med den i vel ett års tid før jeg måtte innrømme overfor meg selv at det var noe som skurret. Og skurret gjorde det. Jeg taklet rett og slett ikke faux patina. Det som helt sikkert kan beskrives som en nydelig kremgul nyanse skar gjennom som uringul snø og jukseri. Den måtte gå og det gjordet litt vond, for den var ellers perfekt. Jeg forbannet lenge JLC for at de måtte bruke faux patina på den modellen. Jeg sendte til og med en litt krass mail vedrørende designvalget de hadde tatt og lurte på om det var mulig å bytte skive. Jeg mottok aldri noe svar.
Den ble byttet i en IWC Seven days som var nydelig. Men den var ikke det jeg trengte og egentlig ikke det jeg ville ha. Så den måtte også gå.
Så startet jakten for alvor. Vi har sikkert flere vært der, prøvd alt i håp om at noe skal gi godfølelsen. Her kommer noen bilder av en del av det som ble vurdert.
Men ingen ting ga den følelsen man higer etter. Og ikke nok med det, jeg begynte å mislike jakten.
Noen lyspunkter fant jeg dog på ferden, og en klokke som kalte litt på meg var denne
Men den ble til slutt avfeid av den grunn at jeg ikke kunne vært komfortable med en helgull Rolex på ferie, på stranda, i kundemøter, i gruvene elle noen steder hvor armen skraper mot skarpe steiner.
I et desperat øyeblikk sendte jeg en forespørsel til en lokal Rolex AD for å forhøre med om en Explorer I. Jeg hadde jo en kort men forløsende historie i nevnte sjappe, men straks jeg skøyt av mailen, så kom skammen over meg. Hvem var jeg som trodde jeg kunne kjøpe en stålrolex ny liksom. Vi vet jo alle at å spørre AD om en stålmodell er som å tute på damer. Fånyttes om du ikke har garasjen full av eksotiske farkoster. Jeg kunne jo handlet brukt, men litt av poenget var å få en spell ny klokke i mitt navn.
Jeg begynte å mislike jakten enda mer. Det var alltid noe som plaget meg med alt jeg prøvde. Om bare jeg kunne bestemme detaljer selv.
I løpet av en periode fikk jeg mer og mer øynene opp for mindre og uavhengige urmakere. Det hjalp heller ikke med de romantiske frøene guruen Edzilla sådde i den ene Tidssonen podcasten med urmakere som lever og som man kan ha et forhold til (ikke på den måten).
Pre-korona var jeg på blåskjell-turne i Brussel hvor jeg prøvde en Laurent Ferrier. Moderjord, da satt go’følelsen! Den ble med en gang satt som det endelige målet, en gang langt langt der fremme når man har sikret arven til barnebarna og alt det der. Det hjalp meg ikke i jakten jeg var i nå, men jeg forsto at dette var veien å gå for meg. Eller som en annen asylant har chantet: this is the way!
Vel tilbake i moderlandet fikk jeg sansen for H. Moser og jeg prøvde flere forlokkende varianter fra den kanten. Men den store forelskelsen kom ikke der heller, enten var skiva for stor eller så var den litt for plane osv. Uansett hvor hyggelig det var å snakke med Edouard Meylan på instagram, så var ikke Moser veien denne gangen.
Så en dag, tilfeldigvis på instagram, søkte jeg opp en emneknagg jeg hadde sluttet å følge grunnet den store mengden bilder av snodige og upraktiske gryter som dukket opp i feeden. Jeg tastet «sarpaneva» og opp kom bildet av en ny modell; Super1. Makan til råere klokka kan jeg ikke huske å ha sett. Det var lite tankekraft i sving og store følelser. Kjapt kastet jeg meg rundt og søkte opp all info jeg kunne finne. Det var ikke stort, så jeg skrev til Sarpaneva watches på facebook og spurte om modellen.
Svaret var ikke av det poetiske slaget, men informativt:
“Sarpaneva Super1 Custom made , 42mm matt blasted (fine) or polished stainless steel case (SUPRA 316L/4435) Screwdown Crown, Closed caseback, 20 ATM waterresistant, Modified atutomatic movement (Soprod A10, 42H power reserve), custom made dials, first level CNC machined colored brass dial with "Helsinki" pattern (Comblemine Cadrans) 2 and 3 rd layers made at the workshop, Swiss Super-Luminova indexis, Devil´s tails Hands with Swiss Super-Luminova, Rubber strap. 8500 euros without taxes. screwdown crown can be fitted at 3 or 4 a clock. colors for the dials, superluminova glow colors.... can be custom
Stepan»
Altså Stepan svarte.
Jeg var solgt.
Eller rettere sagt, Super1 var solgt.
For dere som ikke kjenner til Stepan Sarpaneva, så er han en fåmælt finne med verksted i Helsinki. Han selv og to andre utgjør teamet og de produserer omlag 20 klokker i året under merket Sarpaneva og 150 «enklere» varianter under merket S.U.F.
På sent 90-tallet utgjorde Stepan og en annen fåmælt finne, Kari Voutilainen, ‘Pièces uniques and private label’-avdelingen til Parmigiani hvor de produserte noen av mest kompliserte urverkene som ble laget på den tiden, ifølge han selv. Voutilainen har i senere tid skapt et navn for seg selv som nevnes i samme åndedrag som Philippe Dufour. Stepan jobbet videre for Vianney Halter og så Christophe Claret før han flyttet hjem til de finske skoger og startet for seg selv.
Til tross for bevist fingernyttig og nem med både pinsetten og fin-fila, så har han ikke for stor tro på eksotiske urverk i sine egne klokker, da han mener kundene hans aldri skal stille spørsmål ved påliteligheten til urverkene i klokkene hans.
Nevnte Voutilainen kommer inn i dette prosjektet også, da som produsent av urskiven gjennom firmaet sitt Comblemine Cadrans, som produserer urskiver for en knippe råtasser av uavhengige urprodusenter som blant annet Grönefeld, Petermann Bedat, Armin Strom, Kikuchi Nakagawa, han selv og så klart Sarpaneva.
For å starte showet måtte jeg fleske frem 30% av kjøpesummen forhånd. Det gikk enkelt og greit og vi var raskt i gang med moroa.
Nå startet den virkelige prosessen, så for dere som har hengt med så langt så tenker jeg å ta designprosessen ett steg av gangen fra det første valget som måtte tas, som var farge og finnish på urskive.
Vi kan foregripe begivenhetenes gang litt og starte der jeg er nå. Jeg har fått et bilde av Stepan Sarpaneva på mail. Foran meg har jeg et ikke ubetydelig valg. Jeg må velge farge på lumen. Jeg har brukt uproporsjonalt mye tid på dette, for det er ikke bare snakk om fargen på lumen når den lyser, alle alternativene har også forskjellige nyanser av hvithet når de ikke lyser. Dette er viktig.
Bildene jeg har foran meg ser slik ut.
Ikke bare er det fargene på «dag-» og «nattmodus» som må tas høyde for, jeg har tre valg mtp. plassering. Hvorfor jeg bruker lang tid på dette har med hvor det hele startet, så la oss starte ved begynnelsen.
Min trofaste Explorer II begynner å dra på åra. Den har vært med på høye fjell, vide vidder og til flere av verdens ymse kriker. Men med en alder på godt over 25+ år begynner jeg å bli redd for å benytte den som beater. Jeg vet den tåler alt, men begynte å få mareritt om at den faller av når jeg tar hyre på amerikabåten eller hugger tømmer, ingen aktiviteter jeg bedriver ofte for øvrig, bare så det er sagt. Altså en ubegrunnet frykt, men som jeg ikke kunne legge fra meg.
Så jeg fikk lyst på nye hverdagsbeater og følgesvenn. Kravene var enkle: 40 mm eller mindre, screw down krone, tynn og minimum 100 m vanntett.
Jeg falt pladask for JLC Polaris date. Ikke var den 40mm eller mindre, ikke hadde den screw down krone og ikke var den spesielt tynn. Men det gjorde ingen ting når den var så forbaska rå på armen.
Jeg storkoste meg med den i vel ett års tid før jeg måtte innrømme overfor meg selv at det var noe som skurret. Og skurret gjorde det. Jeg taklet rett og slett ikke faux patina. Det som helt sikkert kan beskrives som en nydelig kremgul nyanse skar gjennom som uringul snø og jukseri. Den måtte gå og det gjordet litt vond, for den var ellers perfekt. Jeg forbannet lenge JLC for at de måtte bruke faux patina på den modellen. Jeg sendte til og med en litt krass mail vedrørende designvalget de hadde tatt og lurte på om det var mulig å bytte skive. Jeg mottok aldri noe svar.
Den ble byttet i en IWC Seven days som var nydelig. Men den var ikke det jeg trengte og egentlig ikke det jeg ville ha. Så den måtte også gå.
Så startet jakten for alvor. Vi har sikkert flere vært der, prøvd alt i håp om at noe skal gi godfølelsen. Her kommer noen bilder av en del av det som ble vurdert.
Men ingen ting ga den følelsen man higer etter. Og ikke nok med det, jeg begynte å mislike jakten.
Noen lyspunkter fant jeg dog på ferden, og en klokke som kalte litt på meg var denne
Men den ble til slutt avfeid av den grunn at jeg ikke kunne vært komfortable med en helgull Rolex på ferie, på stranda, i kundemøter, i gruvene elle noen steder hvor armen skraper mot skarpe steiner.
I et desperat øyeblikk sendte jeg en forespørsel til en lokal Rolex AD for å forhøre med om en Explorer I. Jeg hadde jo en kort men forløsende historie i nevnte sjappe, men straks jeg skøyt av mailen, så kom skammen over meg. Hvem var jeg som trodde jeg kunne kjøpe en stålrolex ny liksom. Vi vet jo alle at å spørre AD om en stålmodell er som å tute på damer. Fånyttes om du ikke har garasjen full av eksotiske farkoster. Jeg kunne jo handlet brukt, men litt av poenget var å få en spell ny klokke i mitt navn.
Jeg begynte å mislike jakten enda mer. Det var alltid noe som plaget meg med alt jeg prøvde. Om bare jeg kunne bestemme detaljer selv.
I løpet av en periode fikk jeg mer og mer øynene opp for mindre og uavhengige urmakere. Det hjalp heller ikke med de romantiske frøene guruen Edzilla sådde i den ene Tidssonen podcasten med urmakere som lever og som man kan ha et forhold til (ikke på den måten).
Pre-korona var jeg på blåskjell-turne i Brussel hvor jeg prøvde en Laurent Ferrier. Moderjord, da satt go’følelsen! Den ble med en gang satt som det endelige målet, en gang langt langt der fremme når man har sikret arven til barnebarna og alt det der. Det hjalp meg ikke i jakten jeg var i nå, men jeg forsto at dette var veien å gå for meg. Eller som en annen asylant har chantet: this is the way!
Vel tilbake i moderlandet fikk jeg sansen for H. Moser og jeg prøvde flere forlokkende varianter fra den kanten. Men den store forelskelsen kom ikke der heller, enten var skiva for stor eller så var den litt for plane osv. Uansett hvor hyggelig det var å snakke med Edouard Meylan på instagram, så var ikke Moser veien denne gangen.
Så en dag, tilfeldigvis på instagram, søkte jeg opp en emneknagg jeg hadde sluttet å følge grunnet den store mengden bilder av snodige og upraktiske gryter som dukket opp i feeden. Jeg tastet «sarpaneva» og opp kom bildet av en ny modell; Super1. Makan til råere klokka kan jeg ikke huske å ha sett. Det var lite tankekraft i sving og store følelser. Kjapt kastet jeg meg rundt og søkte opp all info jeg kunne finne. Det var ikke stort, så jeg skrev til Sarpaneva watches på facebook og spurte om modellen.
Svaret var ikke av det poetiske slaget, men informativt:
“Sarpaneva Super1 Custom made , 42mm matt blasted (fine) or polished stainless steel case (SUPRA 316L/4435) Screwdown Crown, Closed caseback, 20 ATM waterresistant, Modified atutomatic movement (Soprod A10, 42H power reserve), custom made dials, first level CNC machined colored brass dial with "Helsinki" pattern (Comblemine Cadrans) 2 and 3 rd layers made at the workshop, Swiss Super-Luminova indexis, Devil´s tails Hands with Swiss Super-Luminova, Rubber strap. 8500 euros without taxes. screwdown crown can be fitted at 3 or 4 a clock. colors for the dials, superluminova glow colors.... can be custom
Stepan»
Altså Stepan svarte.
Jeg var solgt.
Eller rettere sagt, Super1 var solgt.
For dere som ikke kjenner til Stepan Sarpaneva, så er han en fåmælt finne med verksted i Helsinki. Han selv og to andre utgjør teamet og de produserer omlag 20 klokker i året under merket Sarpaneva og 150 «enklere» varianter under merket S.U.F.
På sent 90-tallet utgjorde Stepan og en annen fåmælt finne, Kari Voutilainen, ‘Pièces uniques and private label’-avdelingen til Parmigiani hvor de produserte noen av mest kompliserte urverkene som ble laget på den tiden, ifølge han selv. Voutilainen har i senere tid skapt et navn for seg selv som nevnes i samme åndedrag som Philippe Dufour. Stepan jobbet videre for Vianney Halter og så Christophe Claret før han flyttet hjem til de finske skoger og startet for seg selv.
Til tross for bevist fingernyttig og nem med både pinsetten og fin-fila, så har han ikke for stor tro på eksotiske urverk i sine egne klokker, da han mener kundene hans aldri skal stille spørsmål ved påliteligheten til urverkene i klokkene hans.
Nevnte Voutilainen kommer inn i dette prosjektet også, da som produsent av urskiven gjennom firmaet sitt Comblemine Cadrans, som produserer urskiver for en knippe råtasser av uavhengige urprodusenter som blant annet Grönefeld, Petermann Bedat, Armin Strom, Kikuchi Nakagawa, han selv og så klart Sarpaneva.
For å starte showet måtte jeg fleske frem 30% av kjøpesummen forhånd. Det gikk enkelt og greit og vi var raskt i gang med moroa.
Nå startet den virkelige prosessen, så for dere som har hengt med så langt så tenker jeg å ta designprosessen ett steg av gangen fra det første valget som måtte tas, som var farge og finnish på urskive.
