Den ene fikk en oppgradering i 2010, riktignok i ørlite annerledes innpakning enn sin nyeste variasjon. Endelig var proporsjonene perfekte. For meg. Og den har vært i underbevisstheten siden. Inntil den endelig havnet på armen min for ikke lenge siden.
En må vel kunne si at EXP1 er et forholdsvis godt kompromiss om en ønsker et fungerende bruksur. Spesielt om man er en OWG som meg. Jeg burde gravert den og gått videre i livet... men
Den andre kom i 2013 og er vel det uret som har ridd drømmene mine mest de siste syv årene. Både i våken og sovende tilstand. Interessant nok eksploderte den inn i livet mitt nesten samtidig med at jeg her på forumet proklamerte at jeg var ferdig med dykkerklokker. En 3568 gikk ut døra til fordel for en 16570(som jeg kanskje bare burde beholdt).
Hvem er så jeg i klokkeverdenen?
Jo nå skal du høre; Jeg er supermonogsmisten som har IWC nærmest, som drømmer om at Girard Perregaux endelig skal lage en klokke bare for meg. Og som er evig forelsket i Blancpain. Og alt med dem.
Og minimalist.Unødige komplikasjoner og overdreven vanntetthet er unødvendige utgifter.
Min utfordring vedrørende Bathyscaphe har vært noe så enkelt som å få prøvd den på.. Det ble med noen ganger i Wien for et par år tilbake. Aalltfor lite til at en kunne gjøre seg opp en mening om dette kunne være ens eneste ur. Den er stor i seg selv og skive/bezel gjør den enda større.
Jeg hører meg selv si at jeg bare må la den gå. Spesielt siden jeg sitter med det uret som kanskje best definerer et OWG bruksur.
Men.. Det er alltid et men.
Til dere som har/har hatt Bathyscaphe , føltes uret for stort til å være deres eneste ur? Generelle innspill fra alle og enhver ønskes velkommen for å hjelpe meg på vei med mitt I-landsproblem. Kanskje jeg trenger noen med voksenstemme så jeg skjerper meg.
