"Bursdagsfesten" (2020) av Laurent Mauvignier
Norsk oversettelse: Bonnier Forlag (2024)
Fransk litteratur er en solid kilde til gode leseopplevelser, noen velkjente som Michel Houellebecq, andre mer uventede oppdagelser. Jeg hadde gleden av å bli overrasket av Constance Debrés glimrende roman "Love me tender", som jeg ikke kjente til før den dukket opp fra Bonnier forlag. En lignende glede opplevde jeg med Laurent Mauvigniers "Bursdagsfesten". Til tross for hans debut i 1999, er dette den første av hans bøker som er oversatt til norsk.
Min fascinasjon for franske forfattere ble bare sterkere da jeg dykket inn i denne omfangsrike romanen på 591 sider. Starten var saktegående, med et oversiktlig persongalleri og et språk som sendte tanker til de ovennevnte forfatterne. Det tok noen kapitler før jeg virkelig ble engasjert, noe som nok skyldes Mauvigniers grundige tilnærming til karakterutviklingen. Han skifter elegant mellom ulike perspektiver og utforsker dyptgående følelsesregistrene til hver karakter.
Romanen tar oss med til en familie og naboen deres på den franske landsbygda, hvor vi blir godt kjent med deres sorger og gleder. Bonden Patrice møter emosjonelle utfordringer i forholdet til sin kone, Marion, og legger store planer for hennes 40-årsdag. Festen, planlagt ned til minste detalj, går selvfølgelig ikke som forventet. Sammen med uventede gjester avsløres skjulte fortider. Dypt begravde hemmeligheter begynner å komme for en dag med dramatiske konsekvenser som endrer livet på gården for alltid.
Jeg leser en bred variasjon av litteratur, men sjelden har jeg blitt så grepet som av denne boken. Mauvigniers bruk av karakterenes synsvinkler gir en imponerende innsikt i menneskelige reaksjonsmønstre, med en dyptfølt skildring av både ytre og indre følelser. Ikke minst er barneperspektivet både troverdig og rørende. Historien styrkes av enkelte uløste mysterier, som skaper en følelse av uro og spenning gjennom hele fortellingen.
Mot bokens avslutning måtte jeg ta flere lesepauser for å få puste ut, noe som skjedde stadig oftere. Mauvignier unngår spekulativ vold; i stedet serverer han en rå og kald virkelighetsskildring som gjør inntrykk. Dette er realisme på sitt mest autentiske.
Det er ikke mye som trekker ned i boken. Uten å røpe for mye av handlingen, stilte jeg meg riktig nok noen logiske spørsmål et par, tre steder underveis, som for eksempel har de ikke sentrale nødnummer i Frankrike? Det kan vel så gjerne være resultat av glimrende oppbygde spenningstopper, hvor man setter seg grundig inn i synsvinkelen og lever seg autentisk inn i historien.
Kort fortalt er "Bursdagsfesten" en av de beste bøkene jeg har lest og jeg anbefaler den på det sterkeste.