Årets første på landeveisdoningen etter å ha syklet utelukkende på grustraktor siden den psykologiske knekken fra ifjor! Gud så gøy.
Her er noen observasjoner etter å ha syklet på en vanvittig god blandeveissykel i alu med 11-girs 105 med hydrauliske skivebremser over lengre tid, og så sette seg på en litt mer overdådig karbonracer.
- Landeveissykkel med raske dekk føles ufattelig mye raskere. Jeg følte meg umiddelbart som om jeg hadde vind i seilet. Helt stille glir man gjennom luften når det er vindstille. Magisk. Elegant.
- Karbonsykkel med karbonstyre og karbonhjul - I bakketråkk hvor jeg reiser meg, kjennes det nesten litt rart. Det er ingen lateral fleks i sykkelen overhode. Man blir vant til det man sykler på og tilpasser metoden deretter, og jeg mener at man spiller litt med hvordan en alusykkel svaier og fjærer. Når jeg reiste meg første gang for å trø i oppoverbakke, ble jeg sjokkert over hvor hardt det var under foten, og sykkelen gikk bare rett fram. Morsomt å kjenne det så tydelig.
- Di2 er så luksus. Det er så deilig hvor stille og lett dette girsystemet går. Jeg kan ikke tro at giring kan være bedre enn dette, og jeg har jo "bare" 105.
- Generelt - Det føles som om denne sykkelen "vil" mer, spesielt hva det gjelder fart. Motoren er jo den samme. Ingen komfortplager, selv med en mer aggressiv sittestilling.
Dette var skikkelig, skikkelig gøy. Veldig hyggelige forbikjøringer, tross at jeg havnet i rushet. Prøvde en ny vei jeg ikke har vært på siden den ikke går noen spesiell plass, og den var helt magisk. Noen ganger står planetene på rekke og rad.
Flere som føler seg "i gang" med sesongen?