Ok. 1000 poster etter snart fem år. Litt slapt, men omsider WIS på profilen. Dette må feires!
Mange har benyttet 1000 posten til en unboxing. Av alle kreative måter å rettferdiggjøre klokkekjøp på, er dette nemlig en av de bedre. Og jeg har hørt om mange og brukt en god del av dem selv. (Hvorav: ”Trenger flere for å fylle alle lukene i julekalenderen”, kanskje har vært den dårligste. Helt på linje med: ”Fingeren min skled over budknappen da jeg var på e-bay,” og ”Jeg trodde det var USD ikke Euro”)
Om dagens unboxingsobjekt er verdig en WIS-status får andre bedømme. Jeg er litt i tvil selv.
Mitt Zenith-oppheng er kjent for noen (linker ubeskjedent nok til galleritråden min igjen). Og overgangen fra samling til bruksentusiast er også forsøkt beskrevet i samme tråd. Men hvordan kunne det gå så galt som dette uret? Jo, fordi det var helt andre ting enn ingeniørkunst og lange tradisjoner som fikk meg interessert i klokker i begynnelsen. Der i blant det nyeste tilskuddet til samlingen som presenteres i dag.
Ungdommelig dårskap?
Dårlig dømmekraft?
Åh, det er bare begynnelsen.
Og man skal ikke glemme sine røtter, så samtidig som jeg leste meg opp på finmekanikk og tekniske finesser, hadde jeg denne klokken på automatisk ebay-søk. Mens jeg beveget meg fra urprodusentenes-gatekjøkken, til cafe, til klokkeverdenens, om ikke gourmetrestauranter, så i hvert fall kvalitets-spiserier, drømte jeg om denne deilige og overdådige hurtigmenyen. Den har aldri helt sluppet taket, også dukker det opp et eksemplar i Norge, priset lavere enn jeg noensinne har sett før... uuuuuh...
Til mitt forsvar, skal det sies at det tok litt tid før jeg sendte kjøpsmail. Jeg har altså litt skam her i livet. Å selge ut Zenither for å finansiere dette kjøpet her, er på grensen til galskap.
Nei, for f… Det er galskap!
Og galskap skal man ikke kimse av. Det er på grunn av den galskapen vi er her alle sammen. Det er derfor vi betaler 50.000 ekstra for en linje rød skrift. Det er derfor hjertet pumper litt fortere når vi ser en sekundviser som glir i stedet for å tikke, det er derfor vi stirrer uhemmet på håndleddene til andre menn, derfor vi blir imponert av ordet: Inhouse – selv om det for så vidt kan bety at det er en snåling som sitter i kjelleren med vinkelsliper og prøver å lage alle delene selv. Det er galskapen. Galskapen som mest av alt gjør alle de andre gale: Han sa: ”Hva skal jeg med armbåndsur, jeg har klokke på mobilen” – For en loonie!
Og selvfølgelig skal vi omfavne galskapen. Selv om den sender oss de pussigste steder. For eksempel til Le Chaux-de-founds, der en mann og hans nevø hadde en drøm i 1955.
Eller… De må ha hatt mange drømmer. Første klokke med tall på bezelen. En klokke satt inn i en mynt. Vi snakker med andre ord om en Corum. (og noen skjønner kanskje hvor dette bærer)
Men først: Apropos galskap. I 2000 ble Corum kjøpt av Severin Wunderman – En mann beskrevet i et intervju som: ”Levde livet sitt litt som en James Bond-skurk”.
Hans klokke-fortid var heller tvilsom for puristene. Etter å ha bygget opp klokkekolleksjonen til motemerket Gucci, kjøpte han Corum og kom blant annet opp med klokken som skal unboxes i dag. Oh, yes.
Så la oss puste inn to ganger, heve glassene, skåle for Tidssonen som har plass til alle ekte klokker og alle ekte meninger, og utbryte et: ”Lenge leve galskapen.”
…Og hvis dere fortsatt synes dagens ur er over kanten, vit at serien i utgangspunktet ble inspirert av en Rolex.
...formelig sniker seg ut av genserermet...
...nøktern profil.
...sober skive med detaljer i rødt og stål.
...obligatorisk wristshot.
...wristshot med feil vinkel (såkalt "Bli kjent med nabolaget"-wristshot).
Mange har benyttet 1000 posten til en unboxing. Av alle kreative måter å rettferdiggjøre klokkekjøp på, er dette nemlig en av de bedre. Og jeg har hørt om mange og brukt en god del av dem selv. (Hvorav: ”Trenger flere for å fylle alle lukene i julekalenderen”, kanskje har vært den dårligste. Helt på linje med: ”Fingeren min skled over budknappen da jeg var på e-bay,” og ”Jeg trodde det var USD ikke Euro”)
Om dagens unboxingsobjekt er verdig en WIS-status får andre bedømme. Jeg er litt i tvil selv.
Mitt Zenith-oppheng er kjent for noen (linker ubeskjedent nok til galleritråden min igjen). Og overgangen fra samling til bruksentusiast er også forsøkt beskrevet i samme tråd. Men hvordan kunne det gå så galt som dette uret? Jo, fordi det var helt andre ting enn ingeniørkunst og lange tradisjoner som fikk meg interessert i klokker i begynnelsen. Der i blant det nyeste tilskuddet til samlingen som presenteres i dag.
Ungdommelig dårskap?
Dårlig dømmekraft?
Åh, det er bare begynnelsen.
Og man skal ikke glemme sine røtter, så samtidig som jeg leste meg opp på finmekanikk og tekniske finesser, hadde jeg denne klokken på automatisk ebay-søk. Mens jeg beveget meg fra urprodusentenes-gatekjøkken, til cafe, til klokkeverdenens, om ikke gourmetrestauranter, så i hvert fall kvalitets-spiserier, drømte jeg om denne deilige og overdådige hurtigmenyen. Den har aldri helt sluppet taket, også dukker det opp et eksemplar i Norge, priset lavere enn jeg noensinne har sett før... uuuuuh...
Til mitt forsvar, skal det sies at det tok litt tid før jeg sendte kjøpsmail. Jeg har altså litt skam her i livet. Å selge ut Zenither for å finansiere dette kjøpet her, er på grensen til galskap.
Nei, for f… Det er galskap!
Og galskap skal man ikke kimse av. Det er på grunn av den galskapen vi er her alle sammen. Det er derfor vi betaler 50.000 ekstra for en linje rød skrift. Det er derfor hjertet pumper litt fortere når vi ser en sekundviser som glir i stedet for å tikke, det er derfor vi stirrer uhemmet på håndleddene til andre menn, derfor vi blir imponert av ordet: Inhouse – selv om det for så vidt kan bety at det er en snåling som sitter i kjelleren med vinkelsliper og prøver å lage alle delene selv. Det er galskapen. Galskapen som mest av alt gjør alle de andre gale: Han sa: ”Hva skal jeg med armbåndsur, jeg har klokke på mobilen” – For en loonie!
Og selvfølgelig skal vi omfavne galskapen. Selv om den sender oss de pussigste steder. For eksempel til Le Chaux-de-founds, der en mann og hans nevø hadde en drøm i 1955.
Eller… De må ha hatt mange drømmer. Første klokke med tall på bezelen. En klokke satt inn i en mynt. Vi snakker med andre ord om en Corum. (og noen skjønner kanskje hvor dette bærer)
Men først: Apropos galskap. I 2000 ble Corum kjøpt av Severin Wunderman – En mann beskrevet i et intervju som: ”Levde livet sitt litt som en James Bond-skurk”.
Hans klokke-fortid var heller tvilsom for puristene. Etter å ha bygget opp klokkekolleksjonen til motemerket Gucci, kjøpte han Corum og kom blant annet opp med klokken som skal unboxes i dag. Oh, yes.
Så la oss puste inn to ganger, heve glassene, skåle for Tidssonen som har plass til alle ekte klokker og alle ekte meninger, og utbryte et: ”Lenge leve galskapen.”
…Og hvis dere fortsatt synes dagens ur er over kanten, vit at serien i utgangspunktet ble inspirert av en Rolex.
...formelig sniker seg ut av genserermet...
...nøktern profil.
...sober skive med detaljer i rødt og stål.
...obligatorisk wristshot.
...wristshot med feil vinkel (såkalt "Bli kjent med nabolaget"-wristshot).