De glemte klokkers uke.
- Trådstarter Hopalong
- Opprettet
Strålende tråd! Et virtuelt rødt eple til læreren, gleder meg til neste forelesning
http://www.houseoverdose.com/wp-content/uploads/2010/01/TotalRedApple.jpg
http://www.houseoverdose.com/wp-content/uploads/2010/01/TotalRedApple.jpg
Takk for skryt. Og eple! Jeg bare dette stemmegaffeluret, og det går veldig godt. Den lokale urmakeren mener Bulovas verk kunne være svært vanskelige å regulere, mens de senere ESA-verkene var vesentlig forbedret og hadde få driftsproblemer.
Torsdag: Et kjennetegn på en seriøs samler er en viss retning og fokus i samlingen. Går man gjennom mine klokker er det selv med stor velvilje vanskelig å betegne det som noe mer enn en haug med ur. Jeg har stor respekt for mennesker som kan opparbeide samlinger med tematisk dybde og bredde, men alle mine forsøk på slikt har stort sett strandet etter at første klokke var innkjøpt. Uansett hvor interessant et tema er, vil et valg av samlefokus alltid innebære at man velger bort andre ur som er like interessante, og det har jeg innsett at jeg ikke får til.
Et av de fåfengte forsøkene var planen om å konsentrere meg om ur med mekanisk alarm. Det er et overkommelig, interessant og passe utilgjengelig samleområde, med mange flotte ur. Jeg laget liste over forskjellige ur jeg skulle lete etter, med prioritert rekkefølge, og så for meg en livslang hobby. Femten år senere har jeg to klokker med mekanisk alarm. Dette er en av dem:
Som med de fleste andre horologiske oppfinnelser er det flere fabrikanter som krever æren for å ha laget den første mekaniske alarm. Men de første som laget et alarmverk for armbåndsur som fungerte godt var Vulcain. Deres modell “Cricket” med alarm var en stor suksess, spesielt i USA. President Truman brukte en slik, men først da en pressekonferanse med Eisenhower ble avbrutt av alarmen fra hans Cricket og dette ble rapportert av journalistene, ble klokkene virkelig populære. Vulcain så markedføringsmulighetene i dette og klokken ble etterhvert kjent som "The Presidents watch". Johnson brukte Cricket som gaver til besøkende statsledere. Ser man på gamle bilder av spesielt Eisenhower, Johnson og Nixon er det lett å kjenne igjen Cricketen. Vulcain gikk over ende i kvartsrevolusjonen og merkenavnet ble kjøpt opp av Bernard Fleury i 2000. En helt ny serie med klokker, basert på egne Vulcain-verk, ble presentert i Basel for noen år siden. I forsøk på å gjenerobre presidentstatusen ga fabrikken en spesiallaget Cricket til Obama ved innsettelsen.
Alarmur ble og blir også produsert av andre. JLC og et par andre har egne verk, men de fleste kjøpte alarmverk fra produsenten A. Schild (AS) som idag er en del av ETA. Det mest kjente og brukte verket var 1475, med manuelt opptrekk og uten dato. Det skal ha blitt produsert i over 750 000 eksemplarer fra introduksjonen i 1954 til det ble erstattet av en modernisert variant i 1970. AS 1475 sitter også i mitt ur. Den separate alarmfjæren trekkes med den øverste kronen, og stilles og aktiveres med kronen trukket ut. Fullt opptrukket varer alarmen 13 sekunder. I motsetning den behagelige ringingen fra min JLC, lager denne en hissig, metallisk vibrerende lyd, garantert til å vekke opp alle i rommet og skremme vettet av folk på kino dersom man har glemt å deaktivere.
Ulyden skapes av en liten hammer som slår frenetisk på en tapp på innsiden av baklokket. Hammeren er oppe til høyre på bildet. Baklokket er todelt, antakelig for å skape mer resonans.
Bucherer er en kjent urhandlerkjede, med flotte butikker i mange av Europas storbyer. I tillegg til å føre de store merkene, har de i mange år solgt ur med eget navn. De har også hatt spesialmodeller av andre merker – en kanskje mindre kjent variant enn Tiffany-Rolex er Rolexer med Bucherer på skiven. Mitt ur ble kjøpt av en brukthandler i New York da jeg var på bryllupsreise i 1998, i skuffelse over at han ikke hadde noen Memovox.
Jeg bare dette stemmegaffeluret, og det går veldig godt. Den lokale urmakeren mener Bulovas verk kunne være svært vanskelige å regulere, mens de senere ESA-verkene var vesentlig forbedret og hadde få driftsproblemer. Torsdag: Et kjennetegn på en seriøs samler er en viss retning og fokus i samlingen. Går man gjennom mine klokker er det selv med stor velvilje vanskelig å betegne det som noe mer enn en haug med ur. Jeg har stor respekt for mennesker som kan opparbeide samlinger med tematisk dybde og bredde, men alle mine forsøk på slikt har stort sett strandet etter at første klokke var innkjøpt. Uansett hvor interessant et tema er, vil et valg av samlefokus alltid innebære at man velger bort andre ur som er like interessante, og det har jeg innsett at jeg ikke får til.
Et av de fåfengte forsøkene var planen om å konsentrere meg om ur med mekanisk alarm. Det er et overkommelig, interessant og passe utilgjengelig samleområde, med mange flotte ur. Jeg laget liste over forskjellige ur jeg skulle lete etter, med prioritert rekkefølge, og så for meg en livslang hobby. Femten år senere har jeg to klokker med mekanisk alarm. Dette er en av dem:
Som med de fleste andre horologiske oppfinnelser er det flere fabrikanter som krever æren for å ha laget den første mekaniske alarm. Men de første som laget et alarmverk for armbåndsur som fungerte godt var Vulcain. Deres modell “Cricket” med alarm var en stor suksess, spesielt i USA. President Truman brukte en slik, men først da en pressekonferanse med Eisenhower ble avbrutt av alarmen fra hans Cricket og dette ble rapportert av journalistene, ble klokkene virkelig populære. Vulcain så markedføringsmulighetene i dette og klokken ble etterhvert kjent som "The Presidents watch". Johnson brukte Cricket som gaver til besøkende statsledere. Ser man på gamle bilder av spesielt Eisenhower, Johnson og Nixon er det lett å kjenne igjen Cricketen. Vulcain gikk over ende i kvartsrevolusjonen og merkenavnet ble kjøpt opp av Bernard Fleury i 2000. En helt ny serie med klokker, basert på egne Vulcain-verk, ble presentert i Basel for noen år siden. I forsøk på å gjenerobre presidentstatusen ga fabrikken en spesiallaget Cricket til Obama ved innsettelsen.
Alarmur ble og blir også produsert av andre. JLC og et par andre har egne verk, men de fleste kjøpte alarmverk fra produsenten A. Schild (AS) som idag er en del av ETA. Det mest kjente og brukte verket var 1475, med manuelt opptrekk og uten dato. Det skal ha blitt produsert i over 750 000 eksemplarer fra introduksjonen i 1954 til det ble erstattet av en modernisert variant i 1970. AS 1475 sitter også i mitt ur. Den separate alarmfjæren trekkes med den øverste kronen, og stilles og aktiveres med kronen trukket ut. Fullt opptrukket varer alarmen 13 sekunder. I motsetning den behagelige ringingen fra min JLC, lager denne en hissig, metallisk vibrerende lyd, garantert til å vekke opp alle i rommet og skremme vettet av folk på kino dersom man har glemt å deaktivere.
Ulyden skapes av en liten hammer som slår frenetisk på en tapp på innsiden av baklokket. Hammeren er oppe til høyre på bildet. Baklokket er todelt, antakelig for å skape mer resonans.
Bucherer er en kjent urhandlerkjede, med flotte butikker i mange av Europas storbyer. I tillegg til å føre de store merkene, har de i mange år solgt ur med eget navn. De har også hatt spesialmodeller av andre merker – en kanskje mindre kjent variant enn Tiffany-Rolex er Rolexer med Bucherer på skiven. Mitt ur ble kjøpt av en brukthandler i New York da jeg var på bryllupsreise i 1998, i skuffelse over at han ikke hadde noen Memovox.
Kult med mekanisk alarm, men det jeg liker best med mange av urene som har det er "Memovox"-looken med to kroner!
Bucherer her er antagelig i slekt med eller identisk med Carl F. Bucherer, et merke jeg finner veldig interessant. De har kommet med egne in-house-verk nå, og går nokså hardt ut med et automatikk-verk med såkalt peripheral-rotor. Det er en rotor som ligger som en flens rundt verket, og overfører rotasjonsenergi inn på siden i stedet for gjennom en sentral aksling som i tradisjonelle automatikkverk. Med gjennomsiktig bakside ser verket dermed ut som et manuelt verk, til du ser den tynne ringen som går på utsiden.
Bucherer her er antagelig i slekt med eller identisk med Carl F. Bucherer, et merke jeg finner veldig interessant. De har kommet med egne in-house-verk nå, og går nokså hardt ut med et automatikk-verk med såkalt peripheral-rotor. Det er en rotor som ligger som en flens rundt verket, og overfører rotasjonsenergi inn på siden i stedet for gjennom en sentral aksling som i tradisjonelle automatikkverk. Med gjennomsiktig bakside ser verket dermed ut som et manuelt verk, til du ser den tynne ringen som går på utsiden.
Callahan
Støttemedlem
Takker og bukker for at du deler dine ur og kunnskap med oss!! For meg som er relativ fersk på TS er dette perler
Er redd jeg hadde gått amok hos en bruktdealer i NY, har hørt at det skal være mye spennende på bruktmarkedet der!
Er redd jeg hadde gått amok hos en bruktdealer i NY, har hørt at det skal være mye spennende på bruktmarkedet der!
Må si dette er en fantastisk tråd! Er enig med flere her at du har en lett og informativ måte å skrive på, men god humor på passende steder
Du har en imponerende samling ur, og denne tråden er blant flere som begynner å så en spire av interesse for vintage ur
Takk for interessant lesning!
Du har en imponerende samling ur, og denne tråden er blant flere som begynner å så en spire av interesse for vintage ur
Takk for interessant lesning!
Fantasktisk bra tråd! Og her er den mange lekre vintage- klokker, denne tråden følges med spenning!
Her en 1950 Benrus med samme funksjon
[video=youtube;waVD_kype9M]http://www.youtube.com/watch?v=waVD_kype9M[/video]
Her en 1950 Benrus med samme funksjon
[video=youtube;waVD_kype9M]http://www.youtube.com/watch?v=waVD_kype9M[/video]
Takk for tilbakemeldinger
Fredag: Urmakere begynte tidlig å arbeide med løsninger for å stanse sekundviseren for nøyaktig avlesning av tid. De første variantene hadde enkelt nok en mekanisme som stanset hele verket, med det resultat at klokken gikk feil når den ble satt igang igjen. I en tid med få muligheter til å stille klokken riktig var det nokså upraktisk. I 1831 kom et verk med sekundviser som kunne stanses og startes uavhengig av verket, men først med oppfinnelsen av det hjerteformede kamhjulet i 1844 ble det mulig å returnere viseren til null etter hver måling. Noen år senere var kronografen med egne visere som opererer uavhengig av verket ferdig utviklet, og det oppsettet holder seg fremdeles.
Tidligere ble start-stopp-funksjonen styrt av et kolonnehjul - et hjul med påfestede stolpeliknende tenner som roterer med hvert klikk og sikrer at trykkerne må brukes i riktig rekkefølge. Det er en god, men noe dyr løsning fordi kolonnehjulet er vanskelig å fremstille industrielt. Kronografer var derfor kostbare ur, inntil Landeron i 1940 introduserte verk med en flat kam istedet for kolonnehjul. Kammen fungerer på samme måte, men fordi den kan stanses ut er den billigere å produsere. Landerons kaliber 48 ble basis for mange slike verk, og denne typen brukes av de fleste kronografer idag.
Kaliber 48 med avarter er produsert i flere millioner eksemplarer. Ett av dem har tikket på armen min idag:
Chronographe Suisse var en produsent jeg ikke vet mye om, bortsett fra at de må ha solgt svært mange kronografer. På ebay og på bruktsider er det ofte slike å få tak i, til en rimelig penge. Det lages ur med dette navnet fremdeles, men jeg antar det er merkenavngjenbruk.
Min klokke er kjøpt på auksjon på Blomkvist, sammen med en annen gullkronograf. Kassen er 18k gull, og relativt stor for alderen. Skive, visere, trykkere og glass er i uforskammet god stand for en klokke som må være fra tidlig femtitall. På bildet ser man tydelig hvordan de gullmalte tallene fremdeles skinner pent i solen.
Landeron 48 fungerer litt anderledes enn de fleste andre kronografverk: Det startes med den øverste trykkeren, mens den nederste brukes til stans og tilbakesetting. Halvtimetelleren har treminuttersmarkeringer. Jeg har lest et sted at det er for å måle tidlige tiders tellerskritt, men har også hørt at det er til bruk ved navigasjon i luften. Noen andre her inne vet kanskje mer om dette.
Jeg har nesten blitt litt nyforelsket i klokken i løpet av dagen. Hønene likte den også.
Fredag: Urmakere begynte tidlig å arbeide med løsninger for å stanse sekundviseren for nøyaktig avlesning av tid. De første variantene hadde enkelt nok en mekanisme som stanset hele verket, med det resultat at klokken gikk feil når den ble satt igang igjen. I en tid med få muligheter til å stille klokken riktig var det nokså upraktisk. I 1831 kom et verk med sekundviser som kunne stanses og startes uavhengig av verket, men først med oppfinnelsen av det hjerteformede kamhjulet i 1844 ble det mulig å returnere viseren til null etter hver måling. Noen år senere var kronografen med egne visere som opererer uavhengig av verket ferdig utviklet, og det oppsettet holder seg fremdeles.
Tidligere ble start-stopp-funksjonen styrt av et kolonnehjul - et hjul med påfestede stolpeliknende tenner som roterer med hvert klikk og sikrer at trykkerne må brukes i riktig rekkefølge. Det er en god, men noe dyr løsning fordi kolonnehjulet er vanskelig å fremstille industrielt. Kronografer var derfor kostbare ur, inntil Landeron i 1940 introduserte verk med en flat kam istedet for kolonnehjul. Kammen fungerer på samme måte, men fordi den kan stanses ut er den billigere å produsere. Landerons kaliber 48 ble basis for mange slike verk, og denne typen brukes av de fleste kronografer idag.
Kaliber 48 med avarter er produsert i flere millioner eksemplarer. Ett av dem har tikket på armen min idag:
Chronographe Suisse var en produsent jeg ikke vet mye om, bortsett fra at de må ha solgt svært mange kronografer. På ebay og på bruktsider er det ofte slike å få tak i, til en rimelig penge. Det lages ur med dette navnet fremdeles, men jeg antar det er merkenavngjenbruk.
Min klokke er kjøpt på auksjon på Blomkvist, sammen med en annen gullkronograf. Kassen er 18k gull, og relativt stor for alderen. Skive, visere, trykkere og glass er i uforskammet god stand for en klokke som må være fra tidlig femtitall. På bildet ser man tydelig hvordan de gullmalte tallene fremdeles skinner pent i solen.
Landeron 48 fungerer litt anderledes enn de fleste andre kronografverk: Det startes med den øverste trykkeren, mens den nederste brukes til stans og tilbakesetting. Halvtimetelleren har treminuttersmarkeringer. Jeg har lest et sted at det er for å måle tidlige tiders tellerskritt, men har også hørt at det er til bruk ved navigasjon i luften. Noen andre her inne vet kanskje mer om dette.
Jeg har nesten blitt litt nyforelsket i klokken i løpet av dagen. Hønene likte den også.
Det var da en usedvanlig lekker, gammel rakker! Nydelig. Som vanlig vanvittig velskrevet.
Jeg mener fortsatt at det er en bok her.
"En haug klokker du aldir har hørt om, men du burde ha lyst på"
Jeg mener fortsatt at det er en bok her
."En haug klokker du aldir har hørt om, men du burde ha lyst på"
UJU
Støttemedlem
Føler meg nesten litt trist over at uken er over.
Er den det?
Når du sa uke, mente du nøyaktig én uke? Eller kan den vare litt lenger?
Denne tråden burde bli en sticky eller legges ut som en artikkel.
Det hadde vært litt synd om den gikk i glemmeboken og nye fremtidige medlemmer ikke fikk glede av den.
Er den det?
Når du sa uke, mente du nøyaktig én uke? Eller kan den vare litt lenger?
Denne tråden burde bli en sticky eller legges ut som en artikkel.
Det hadde vært litt synd om den gikk i glemmeboken og nye fremtidige medlemmer ikke fikk glede av den.
Takk igjen. Jeg forpliktet meg i første post til å fortsette ut denne uken, så jeg er ikke helt ferdig ennå.
Lørdag: Buren var et sveitsisk merke oppkalt etter landsbyen hvor fabrikken lå. De ble stiftet i 1873, men først da fabrikken fikk engelske eiere i 1899 begynte den å gjøre seg gjeldende blant alle de andre klokkehusene. De var blant de store produsentene av lommeur, og klarte overgangen til armbåndsur godt. Det engelske morselskapet gikk overende etter krakket i 1929, og Buren fikk sveitsiske eiere. De laget verk både til egne og andres ur, og var en innovativ fabrikk som kanskje mest var kjent for sine automatverk med mikrorotor - et patent som gjorde det mulig å bygge tynnere automatiske ur enn noen av konkurrentene. Buren ble kjøpt av amerikanske Hamilton midt på sekstitallet, men forble et eget navn og en viktig verkprodusent. Da Heuer/Breitling/Hamilton m.fl. startet utviklingen av det de mente skulle bli verdens første automatiske kronograf, var det Burens mikrorotorverk som ble benyttet, med en Dubois-Depraz kronografmodul oppå.
Min Buren heter Waterman, og har et in-house håndopptrukket verk merket "Grand Prix." Buren brukte denne betegnelsen på en del av verkene sine helt fra lommeurenes tid, men jeg vet ikke hva som var kriteriene for dette. Verket er nokså lite - på bildet ser man at det er fiksert med avstandsstykker inni den normalstore kassen - så jeg lurer på om det opprinnelig har vært et verk for dame- eller gutteur. Jeg har ikke funnet noen kalibernummer i verket, så jeg vet ikke hvilket av de mange Buren-kaliberne jeg har.
Klokken er i god stand, bortsett fra et ripete glass. Jeg kan ikke erindre hvor jeg kjøpte det, men tviler på at det har vært på armen min på minst ti år. Idag har det derfor fått være med på litt, uten at det ser ut til å ha tatt skade av det:
Da Hamilton ble kjøpt opp av SSIH (Omega og Tissot) i 1971 var det begynnelsen på slutten for Buren. Selskapet gikk konkurs i 1973.
Jeg forpliktet meg i første post til å fortsette ut denne uken, så jeg er ikke helt ferdig ennå. Lørdag: Buren var et sveitsisk merke oppkalt etter landsbyen hvor fabrikken lå. De ble stiftet i 1873, men først da fabrikken fikk engelske eiere i 1899 begynte den å gjøre seg gjeldende blant alle de andre klokkehusene. De var blant de store produsentene av lommeur, og klarte overgangen til armbåndsur godt. Det engelske morselskapet gikk overende etter krakket i 1929, og Buren fikk sveitsiske eiere. De laget verk både til egne og andres ur, og var en innovativ fabrikk som kanskje mest var kjent for sine automatverk med mikrorotor - et patent som gjorde det mulig å bygge tynnere automatiske ur enn noen av konkurrentene. Buren ble kjøpt av amerikanske Hamilton midt på sekstitallet, men forble et eget navn og en viktig verkprodusent. Da Heuer/Breitling/Hamilton m.fl. startet utviklingen av det de mente skulle bli verdens første automatiske kronograf, var det Burens mikrorotorverk som ble benyttet, med en Dubois-Depraz kronografmodul oppå.
Min Buren heter Waterman, og har et in-house håndopptrukket verk merket "Grand Prix." Buren brukte denne betegnelsen på en del av verkene sine helt fra lommeurenes tid, men jeg vet ikke hva som var kriteriene for dette. Verket er nokså lite - på bildet ser man at det er fiksert med avstandsstykker inni den normalstore kassen - så jeg lurer på om det opprinnelig har vært et verk for dame- eller gutteur. Jeg har ikke funnet noen kalibernummer i verket, så jeg vet ikke hvilket av de mange Buren-kaliberne jeg har.
Klokken er i god stand, bortsett fra et ripete glass. Jeg kan ikke erindre hvor jeg kjøpte det, men tviler på at det har vært på armen min på minst ti år. Idag har det derfor fått være med på litt, uten at det ser ut til å ha tatt skade av det:
Da Hamilton ble kjøpt opp av SSIH (Omega og Tissot) i 1971 var det begynnelsen på slutten for Buren. Selskapet gikk konkurs i 1973.
Takk Siste dag idag, men det er fremdeles et par glemte ur igjen i skrinet. Tråden kunne lett fått Omega-slagside, så de fleste fra dette merket er utelatt. En pen Longines Flagship fikk jeg ikke igang, og en mindre pen Longines Sport chief hadde løs timeviser. Kanskje det kommer en annen "Frem fra glemselen"-tråd senere.
Søndag:
Det er den:
I 1998 var jeg nygift, barnløs, nettopp begynt i jobb og hadde like mye fritid i løpet av en uke som jeg idag har på en god måned. Litt av denne tiden brukte jeg som nevnt tidligere i tråden på å kjøre distriktet rundt for å besøke mennesker som hadde svart på mine "Mekaniske klokker ønskes kjøpt"-annonser i lokalavisen. Det ble mer kaffe enn klaff, men noen godbiter fikk jeg da tak i. Denne Rolex Precision kjøpte jeg fra en pensjonert urmakers boks med uavhentede reparasjoner. Klokken hadde vært i vann, verket sto dønn fast og skiven var skjoldet og stygg. Urmakeren hadde rådet eieren til å kjøpe et nytt (antakelig kvarts)ur fordi Rolexen ikke ville lønne å reparere. Klokken hadde dermed blitt liggende sammen med en masse annet skrap som urmakeren tok med seg da han sluttet. Jeg fikk den for to hundre kroner, og tenkte jeg kanskje kunne plukke verket fra hverandre i håp om å lære noe.
Vel hjemme leverte jeg klokken til en kamerat som beleilig nok er urmaker. Han fikk verket renset, smurt og tikkende mens jeg satt på verkstedet og drakk opp kaffen hans. En telefon til Alf Lie fremskaffet en NOS skive fra deres dengang enorme lager. Min venn nektet å ta betalt, antakelig i takknemlighet over å få gjøre noe annet enn å skifte batterier i et par timer, og skiven kostet åtte hundre kroner. Det var min første Rolex, og et av mine billigste ur.
Man kan lese i timevis på Rolexfora og bla mye i klokkebøker uten å komme borti Rolex Precision-serie. Det er litt merkelig, for de manuelle opptrekksverkene 1210 og 1220 som ble brukt i de fleste av disse klokkene er fremdeles blant de mest presise Rolex har laget. De er svært enkle og robuste, men overgår visstnok de samtidige kronometersertifiserte automatikkverkene når det gjelder presisjon. Jeg vet ikke hvor lenge de ble produsert, men har sett Precision fra femtitallet til sent syttitall. De er på bruktmarkedet lett tilgjengelige og i Rolexsammenheng rimelige.
Mitt har referansenummer 6436 og er produsert i 1963. Skiven er ny og feilfri. Den 34mm store kassen er i grei stand, mens 1210-verket bærer preg av å ha blitt utsatt for vann. Det er misfarginger på flere av skruene og i noen hull. Deler til 1210 skal visstnok være lett tilgjengelig, så det er mulig uret blir levert til merkeservice snart. Skjønnhetsplettene har imidlertid lite å si for presisjonen - klokken har gått helt nøyaktig siden jeg trakk den opp i går kveld.
Uret kom uten lenke, men jeg har brukt det på en tidsriktig Oysterlenke med litt mistilpassede endeledd. Idag skiftet jeg derfor til en perlonrem som kledde uret godt.
Det har vært en morsom uke Hver dag har jeg blitt minnet på hvorfor jeg blir så fascinert av klokker - selv etter årevis i stillstand, med harske oljer, skjolder og misfarginger, trenger disse enestående små maskinene bare en en liten trekk av fjæren for å fortsette der de slapp. Jeg kommer ikke på noe menneskeskapt med tilsvarende kompleksitet som kan tåle slik behandling. De er fantastiske små ting.
Takk for oppmerksomheten.
Siste dag idag, men det er fremdeles et par glemte ur igjen i skrinet. Tråden kunne lett fått Omega-slagside, så de fleste fra dette merket er utelatt. En pen Longines Flagship fikk jeg ikke igang, og en mindre pen Longines Sport chief hadde løs timeviser. Kanskje det kommer en annen "Frem fra glemselen"-tråd senere.Søndag:
Det er den:
I 1998 var jeg nygift, barnløs, nettopp begynt i jobb og hadde like mye fritid i løpet av en uke som jeg idag har på en god måned. Litt av denne tiden brukte jeg som nevnt tidligere i tråden på å kjøre distriktet rundt for å besøke mennesker som hadde svart på mine "Mekaniske klokker ønskes kjøpt"-annonser i lokalavisen. Det ble mer kaffe enn klaff, men noen godbiter fikk jeg da tak i. Denne Rolex Precision kjøpte jeg fra en pensjonert urmakers boks med uavhentede reparasjoner. Klokken hadde vært i vann, verket sto dønn fast og skiven var skjoldet og stygg. Urmakeren hadde rådet eieren til å kjøpe et nytt (antakelig kvarts)ur fordi Rolexen ikke ville lønne å reparere. Klokken hadde dermed blitt liggende sammen med en masse annet skrap som urmakeren tok med seg da han sluttet. Jeg fikk den for to hundre kroner, og tenkte jeg kanskje kunne plukke verket fra hverandre i håp om å lære noe.
Vel hjemme leverte jeg klokken til en kamerat som beleilig nok er urmaker. Han fikk verket renset, smurt og tikkende mens jeg satt på verkstedet og drakk opp kaffen hans. En telefon til Alf Lie fremskaffet en NOS skive fra deres dengang enorme lager. Min venn nektet å ta betalt, antakelig i takknemlighet over å få gjøre noe annet enn å skifte batterier i et par timer, og skiven kostet åtte hundre kroner. Det var min første Rolex, og et av mine billigste ur.
Man kan lese i timevis på Rolexfora og bla mye i klokkebøker uten å komme borti Rolex Precision-serie. Det er litt merkelig, for de manuelle opptrekksverkene 1210 og 1220 som ble brukt i de fleste av disse klokkene er fremdeles blant de mest presise Rolex har laget. De er svært enkle og robuste, men overgår visstnok de samtidige kronometersertifiserte automatikkverkene når det gjelder presisjon. Jeg vet ikke hvor lenge de ble produsert, men har sett Precision fra femtitallet til sent syttitall. De er på bruktmarkedet lett tilgjengelige og i Rolexsammenheng rimelige.
Mitt har referansenummer 6436 og er produsert i 1963. Skiven er ny og feilfri. Den 34mm store kassen er i grei stand, mens 1210-verket bærer preg av å ha blitt utsatt for vann. Det er misfarginger på flere av skruene og i noen hull. Deler til 1210 skal visstnok være lett tilgjengelig, så det er mulig uret blir levert til merkeservice snart. Skjønnhetsplettene har imidlertid lite å si for presisjonen - klokken har gått helt nøyaktig siden jeg trakk den opp i går kveld.
Uret kom uten lenke, men jeg har brukt det på en tidsriktig Oysterlenke med litt mistilpassede endeledd. Idag skiftet jeg derfor til en perlonrem som kledde uret godt.
Det har vært en morsom uke
Hver dag har jeg blitt minnet på hvorfor jeg blir så fascinert av klokker - selv etter årevis i stillstand, med harske oljer, skjolder og misfarginger, trenger disse enestående små maskinene bare en en liten trekk av fjæren for å fortsette der de slapp. Jeg kommer ikke på noe menneskeskapt med tilsvarende kompleksitet som kan tåle slik behandling. De er fantastiske små ting. Takk for oppmerksomheten.
