Gammel kul bil eller nyere trist bil

Du vet vel at jeg har et lidenskapelig forhold til biler fra Wolfsburg?
Er på min fjerde golf i rekka nå, å har aldri eid noe annet enn Volkswagen* (har hatt en Audi A4 2.0 TFSI quattro S-line Men det var firmabil).

Hvorfor skal man ha så stor bil´a? Når jeg var liten så kjørte over halvparten av Norges befolkning VW Boble. Gikk fint det. Å den nye Golf GTE kan skilte med hele 272 liter bagasjerom. Mer enn nok til folk flest :)

Hva med denne?

Volkswagen CC
Volkswagen-CC-Aus-17.jpg


vw_cc_13__07.jpg



*ikke fruen heller....
 
Å må man på død og liv kjøre stasjonsvogn. "-Jeg smiler for meg selv når jeg ser folk som sitter alene i stasjonsvogn med all den ledige og ubrukte plassen."

Ille praktisk da!
Mine foreldre kjøre Opel Manta når jeg var liten. Måtte ta av hjula hver gang barnevogna skulle med.
 
Jeg hadde aldrig i verden kjøpt en nyere bil med så høy km stand. Det er vel ikke lett og få solgt igjen kan jeg tenke meg?


Hva med en nyere Audi a6 / allroad ?
Mye bil for pengene :)
 
Håper de slapp å ta med jekk og latmann. He he.
Men dine foreldre har skjønt det. Man kjøper ikke "Ford Transit "for at man skal slippe å ta av hjula på barnevogna. Selv har vi tatt med oss begge barna, to barnevogner (Brio Sitty) og bagasje for én uke i Golfen. Alt går bare man pakker smart, å husker visakortet.

Strekker vi budsjettet noe så er BMW 4-serie Coupe (F32) noe av det peneste som kan kjøpes for penger.
Å den får du også i diesel for de som ønsker det.

maxresdefault.jpg
 
Redigert:
  • Liker
Reaksjoner: Loevhagen og LarsOlav
Jeg synes ikke bil skal være gjenstand for følelser, men beinhard og kald rasjonalitet. Det er en ren utgift, og hverdagen min blir hverken bedre eller dårligere av hvilken bil jeg kjører.

Jeg har samme forhold til datamaskiner, telefoner og alle slags elektroniske dingser, men når det gjelder bil er det for meg en uforståelig tankemåte. Jeg er ingen lidenskapelig bilelsker, men det er knapt noe annet materielt gode som fremkaller like mye følelser hos meg. Jeg tror jeg kan mane frem følelsen av hver eneste bil (og moped, motorsykkel, skuter, lastebil og motoriserte gressklipper) jeg har kjørt. Noen av dem har gjort større inntrykk enn andre, og det har ikke nødvendigvis noe med pris eller gode kjøreegenskaper å gjøre, men med personlighet. En bil med distinkt personlighet er en glede å kjøre, selv i kø. Å lære en bil å kjenne, og beherske dens forskjellige nykker og egenskaper er en stadig glede i hverdagen. Dessverre er det slik at biler idag blir kjedeligere og mer standardiserte, og verst er de typiske "fornuftige" familiebilene. De har ingen personlighet overhodet, kan fullt ut beherskes av hvemsomhelst helt fra første girskift av, og man er avhengig av fabrikantmerket på rattet for å vite hva man kjører. De gjør hva de skal, på samme gledesløse og livstrette måte som fiskepudding på en mandag, kjørebukse fra Dressmann, Crocs, hjemmelaget hvitvin, trehundrekroners kvartsur, Toro-supper, Nescafé og misjonærstilllingsex hver fredag etter gullrekka på NRK.

Jeg forstår at de fleste ikke tenker slik, men personlig blir jeg en dårligere sjåfør av å kjøre slike biler; jeg begynner å kjede meg etter et par hundre meter, og etter å ha fiklet meg ferdig med innstillinger og slikt skjer ett av to: Enten faller jeg inn i en samme type uoppmerksom skjermsparerdøs som når jeg sitter på fly, og må ta meg sammen for ikke å sovne, eller jeg begynner å kjøre som en nittenåring fra Notodden: Spinne, sladde med håndbrekket, dra på uklokt fort i svingene; alt for å tvinge frem en reaksjon og tilbakemelding fra bilen. Det er som å sitte ved siden av en enstavelsesordmumlende ukjent person på fest og desperat prøve å få igang en samtale.

Livet er for kort til å bruke på slikt. Som andre har vært inne på før: I den prisklassen du nevner er det stort utvalg spennende biler som ikke engang trenger å være spesielt gamle. For prisen av en ny Mondeo eller Skoda kan du for eksempel få en 5-6 år gammel BMW 530 eller tilsvarende, og da har du en bil som virkelig drar skinnet av pølsen samtidig som den vil holde i mange år. Jeg vet ikke hvilke behov eller preferanser du har, men for 400 000 er det veldig mye artig å finne. Det er det til 250k også, og da her du 150 igjen å kjøpe klokker for. All ære til dem som kjøper nytt og forsyner oss andre med bruktbiler, men med mindre du er usunt opptatt av lukten av lakk og lær er det etter min mening lite poeng i å kjøpe nytt.
 
Jeg hadde en gang en bil jeg hadde følelser for. Men det var like deler glede og irritasjon. Synes bileierskapet er så mye enklere når bil bare er noe som funker. Veldig fornøyd med en generisk, forutsigbar og kjedelig bil.

Ellers vet jeg jo godt at dette er et tema med mildt sagt sprikende oppfatninger. På samme måte som de fleste jeg møter er helt uforstående til at man kan ha varme følelser for et ur. Og velge å kjøpe et 40 år gammelt dykkerur med 10 røde bokstaver. Og så ta bilder av det og legge ut på et forum på nettet. Og så diskutere dette bildet og uret med andre likesinnede. Sammenliknet med å glede seg over en bil er jo dette ren galskap ;)
 
  • Liker
Reaksjoner: Hopalong og Edzilla
Jeg hadde kjøpt med en bmw 3 eller 5 serie med rekkesekser, bensin NA. Hvis ikke plass er kritisk. Sjekk stag, foringer, rust, girkasse mm.
 
  • Liker
Reaksjoner: Edzilla
Av de du nevner @schmelck, ville jeg personlig gått for en e-klasse. Om du har hytte med dårlig brøytet vei eller bor særdeles glatt og kronglete til, er ML et godt alternativ. Jeg har aldri kjørt meg fast med min e-klasse, og kan ikke si jeg savner 4-hjulsdrift. Dette er selvom jeg bor i Akershus' bratteste bakke;) Jeg mener du får mye mer bil i en e-klasse for 400k, enn hva du får i ML. Så lenge den er godt vedlikeholdt, bør du ikke bekymre deg veldig mye for kilometerstand. Jeg hadde glatt valgt en med 150k på tellern med det utstyret jeg ønsker, fremfor en som har gått 20k. Skygg bare unna gamle taxier, der er kilometerstand uvesentlig. Mye rare ombygginger, ukjent antall timer på tomgang osv. (Dette gjelder mest taxi i sentrale strøk)
 
  • Liker
Reaksjoner: Hopalong