Grand Seiko Spring Drive (paralleller til bilmotorer?)
Grand Seiko og da spesielt Spring Drive er noe helt eget. Det kan ikke uten videre sammenlignes med et vanlig mekanisk verk, det blir som å sammenligne en konvensjonell sylindermotor med en Wankelmotor (noen som har hørt om de?). I en wankelmotor går en rotor rundt i en retning, akkurat som på Spring Drive, der alt beveger seg i en retning, mens i en tradisjonell sylindermotor, går stemplene og ventilene opp og ned, derav den noe ujevne gangen. Så også i et konvensjonelt mekanisk urverk, der ting beveger seg frem og tilbake, og man får en viss ujevnhet i gangen, ut fra hvor høy frekvens verket går på.
En Wankelmotor går også uhyre mye jevnere enn en sylindermotor og produserer minimalt med vibrasjoner. Wankelmotorer i biler er sjeldne i disse dager, men Mazda har hatt noen modeller (og de er Japanere, akkurat som Seiko
. De har dessverre ikke oppnådd en driftsstabilitet på linje med konvensjonelle motorer og har derfor blitt noe for spesielt interesserte.
Uten sammenligning forøvrig, var noe av tanken bak Spring Drive at de ikke ville ha et verk som beveget seg i to retninger, men bare i en retning (her ligner det i prinsipp mye på tanken bak wankelmotoren, mulig de også har kommet frem til idéen derfra?), og de oppnår dermed den uhyre jevne gangen, ikke noe tikking, bare en jevn flyt. For å oppnå en uovertruffen gangnøyaktighet, justeres det hele via et system med et kvartskrystall og en elektromagnetisk brems, som kompenserer gangen i verket 8 ganger i sekundet. Rotoren i verket genererer mekanisk energi til fjæren som driver selve verket og gangen i verket genererer bitte litte grann strøm til å drive regulatormekanismen med kvartskrystallet og den elektromagnetiske bremsen.
Så lenge det er mekaniske energi til å drive verket, vil det altså også kontinuerlig genereres den lille mengde strøm, som kreves for å drive regulatormekanismen. Eieren har i så måte et bitte lite elektrisk kraftverk på hånden, og mekanisk energi lagret i fjæren, kan sammenlignes med vannet som renner gjennom en turbin i et kraftverk, og som i sin tur via elektromagnetisme, genererer elektrisk strøm.
Prinsippet med at kobberspoler som beveger seg i et magnetfelt, genererer elektrisk strøm, er nesten like gammelt som oppfinnelsen av armbåndsuret. At de har skalert dette ned til en så fantastisk liten skala og kombinerer det med moderne halvlederteknologi, har etter min mening bragt urmakerkunsten et skritt videre og inn i den moderne tid, uten at man har forlatt de gamle prinsipper og idéer bak mekanisk tidsmåling, som daterer seg flere hundre år tilbake i tid.
Jeg tror ikke at man kan få fremskritt fra eldgamle idéer og tanker, uten å ta det hele et skritt videre ved å benytte moderne teknologi. Selv om mange purister mener at Spring Drive er en gjøkunge i redet til en spurv (der spurven er det helmekaniske opprinnelige urverk), og mener at de med denne oppfinnelsen har forlatt de eldgamle prinsipper ved å ta i bruk moderne teknologi, så har dette likevel sin plass blandt det ypperste av moderne urmakerkunst.
Det er kanskje ikke mange nok som har lært å sette pris på det enda, til at det har fått komme inn i det gode selskap av de som er bransjeledende i high end horologie. Det er jo nesten ingen som selger Grand Seiko i Europa, men det blir vel sikkert flere etterhvert. Norge hadde jo ikke engang en Paneraiforhandler, før Bjerke tok de inn i varmen for noen få år siden, eller var det Panerai som tok Bjerke inn i varmen?
Som en digresjon - hvis man skal plukke frem hvor nøyaktig man kan få et mekanisk urverk, vil jeg nevnte Jens Olsens Verdensur, som befinner seg i rådhuset i København. Sikkert flere av dere på forumet som har vært der. Nå er ikke dette noe armbåndsur, det er et monstrum av et pendelur, som tar opp plassen i et stort rom, men i følge Guiness Book of World Records, er dette det mest nøyaktige mekaniske ur i verden, med en anslått nøyaktighet på 0,4 sekunder på 300 år(!).
Og dette ble designet og tegnet på 20 og 30-tallet, dog først satt sammen og bygd i 40 og 50 årene. Dessverre døde Jens Olsen 10 år før uret var en realitet, men for et ettermæle han hadde skapt seg i urmakerkunsten! Uret har etter sigende verdens langsomste mekanisme, et tannhjul som bruker 25753år på en omdreining (himmelpolens vandring).