Jeg har kjøpt ur i mange år. Det hender at jeg angrer på kjøp, men det hender oftere at jeg angrer på salg. Det siste jeg derfor nesten sluttet med. Jeg varierer hvilke ur jeg bruker etter antrekk, humør, anledning og årstid. Noen av klokkene blir brukt ofte, mens andre knapt er på håndleddet i det hele tatt.
Jeg foretrekker ur som ikke er for prangende eller rotete i uttrykket. Jeg har noen gullur, men det er eldre årganger som kun brukes til festantrekk. Ellers foretrekker jeg stål. Felles for alle urene mine er at de ikke er store. Da jeg først begynte å kjøpe ur, var Speedmasterer og Rolex`sportsur ansett å være digre greier med sine 41mm. Ved siden av nåtidens håndleddsmonterte veggur viser de ikke mye igjen. For meg blir mye av dagens klokkemote for mye bling-bling og overstatement. Dessuten er håndleddene mine omtrent like tykke som en 14-årig jentunges, så størrelsen begrenser seg selv.
Her er noen, med enkle bilder, så får jeg fylle på etterhvert:
Jeg har et ambivalent forhold til Rolex. Rolex har laget noen av bransjens mest vulgære ur, de bæres av noen av verdens mest usympatiske mennesker, og de er latterlig overpriset. Samtidig har de nærmest egenhendig definert sportsurbegrepet, holdt det mekaniske urverkets fane høyt og nærmest alene gjennom hele quartz-helvetet på sytti- og åttitallet, og så er de så pokkers gode ur. Jeg har hatt flere klokker enn jeg liker å tenke på, men bare Rolex er Rolex. Ingen har som dem klart å lage robuste klokker som oser av no-nonsense-kvalitet.
Exploreren er, etter min mening, det beste eksempelet på hvorfor Rolex er unike. Klokken er ekstremt enkel, har et forholdsvis grovt verk, og en minimal skive. Funksjon har vært viktigere enn design, og kanskje nettopp derfor er den så vellykket. Størrelsen er helt riktig – litt større enn de noe kjedelige selskapsurene, litt mindre enn de mer utagerende storebrødrene i sportsurserien. Uret har vært utseendemessig bortimot uforandret siden introduksjonen. I dagens overflod av skrikende klokker er den en lavmælt klassiker. Det sitter selvsagt på en oysterlenke - ingen har hittil lykkes i å lage en like pen lenke som den. Så får jeg heller leve med glorete Rolesor-varianter , Yachtmastere med merkenavnet over hele skiven og å havne i samme brukergruppe som Hallik-Frank.
Siden jeg så en Mark XII i vinduet hos Alf Lie for mange år siden, har jeg ønsket meg en slik. Før jeg fikk somlet meg til å handle, kom Mark XV, og den likte jeg ikke særlig godt til å begynne med. Jeg slo derfor fra meg hele pilotprosjektet, kjøpte en Fliegerchrono (mer om den senere) og bestemte meg for å finne en fin XII brukt en eller annen gang. Etter å ha sett, prøvd og lest en del om XV, ble jeg imidlertid stadig mer begeistret, og tilslutt fant jeg ut at jeg ville kjøpe en. Da var den ute av produksjon, og erstattet av Mark XVI. Første gang jeg så den, var jeg sikker på at markedsførerne var ferdige med å ødelegge Zenith, og hadde gått løs på IWC; uret var større, mindre pent, og hadde et dårligere verk. Jeg forbannet tilværelsen og begynte å lete etter en pent brukt XV.
Men så dukket det opp en nesten ny XVI til en god pris, og jeg kjøpte den uten helt å tenke meg om. Etter en uke på armen fant jeg ut at den ikke var så verst likevel. Etter to uker hadde den fortrengt alle andre ur med sort rem til de dagene jeg brukte sorte sko og belte. Etter en måned valgte jeg å bruke sorte sko og belte for å kunne ta på meg IWC`en. Men jeg ser fremdeles etter en pen XII….
Edit oktober 11: XVI'en er byttet bort.
Mitt første ur med mekanisk alarm var en Bucherer med en frenetisk liten hammer som denger løs på innsiden av kassen for å minne eieren på at parkeringstiden er i ferd med å løpe ut. Jeg har vært fascinert av slike ur siden, og da spesielt Jaegers Memovox-varianter. Da jeg endelig bestemte meg for å kjøpe en Jaeger med alarm, valgte jeg imidlertid en Master Reveil fremfor en Memovox.
Klokken har en fantastisk lyd – hammeren slår på en bøyle inne i kassen og lyden er som en gammeldags vekkerklokke. Den er også svært pen, har et fantastisk in-house-verk, og en pen strutselærsrem. Men i dag skulle jeg ønske jeg heller hadde kjøpt en Memovox fra samme tid. Det er noe med Reveil`en som er feil – jeg kan leve med at den har en ubegripelig tungvint datostillingsprosedyre, men den for høy og klumpete i forhold til størrelsen og er i det hele tatt ikke like vellykket som Memovox`en. I forhold til dagens designforvirrede monstrum, derimot, er den rene dameuret med sine 39 mm. Idag bruker jeg den mer som vekkerklokke enn som armbåndsur.
Flere følger!
Edit: Dato i overskrift - mange ganger.
Edit September 14: Exploreren er solgt.
Jeg foretrekker ur som ikke er for prangende eller rotete i uttrykket. Jeg har noen gullur, men det er eldre årganger som kun brukes til festantrekk. Ellers foretrekker jeg stål. Felles for alle urene mine er at de ikke er store. Da jeg først begynte å kjøpe ur, var Speedmasterer og Rolex`sportsur ansett å være digre greier med sine 41mm. Ved siden av nåtidens håndleddsmonterte veggur viser de ikke mye igjen. For meg blir mye av dagens klokkemote for mye bling-bling og overstatement. Dessuten er håndleddene mine omtrent like tykke som en 14-årig jentunges, så størrelsen begrenser seg selv.
Her er noen, med enkle bilder, så får jeg fylle på etterhvert:
Jeg har et ambivalent forhold til Rolex. Rolex har laget noen av bransjens mest vulgære ur, de bæres av noen av verdens mest usympatiske mennesker, og de er latterlig overpriset. Samtidig har de nærmest egenhendig definert sportsurbegrepet, holdt det mekaniske urverkets fane høyt og nærmest alene gjennom hele quartz-helvetet på sytti- og åttitallet, og så er de så pokkers gode ur. Jeg har hatt flere klokker enn jeg liker å tenke på, men bare Rolex er Rolex. Ingen har som dem klart å lage robuste klokker som oser av no-nonsense-kvalitet.
Exploreren er, etter min mening, det beste eksempelet på hvorfor Rolex er unike. Klokken er ekstremt enkel, har et forholdsvis grovt verk, og en minimal skive. Funksjon har vært viktigere enn design, og kanskje nettopp derfor er den så vellykket. Størrelsen er helt riktig – litt større enn de noe kjedelige selskapsurene, litt mindre enn de mer utagerende storebrødrene i sportsurserien. Uret har vært utseendemessig bortimot uforandret siden introduksjonen. I dagens overflod av skrikende klokker er den en lavmælt klassiker. Det sitter selvsagt på en oysterlenke - ingen har hittil lykkes i å lage en like pen lenke som den. Så får jeg heller leve med glorete Rolesor-varianter , Yachtmastere med merkenavnet over hele skiven og å havne i samme brukergruppe som Hallik-Frank.
Siden jeg så en Mark XII i vinduet hos Alf Lie for mange år siden, har jeg ønsket meg en slik. Før jeg fikk somlet meg til å handle, kom Mark XV, og den likte jeg ikke særlig godt til å begynne med. Jeg slo derfor fra meg hele pilotprosjektet, kjøpte en Fliegerchrono (mer om den senere) og bestemte meg for å finne en fin XII brukt en eller annen gang. Etter å ha sett, prøvd og lest en del om XV, ble jeg imidlertid stadig mer begeistret, og tilslutt fant jeg ut at jeg ville kjøpe en. Da var den ute av produksjon, og erstattet av Mark XVI. Første gang jeg så den, var jeg sikker på at markedsførerne var ferdige med å ødelegge Zenith, og hadde gått løs på IWC; uret var større, mindre pent, og hadde et dårligere verk. Jeg forbannet tilværelsen og begynte å lete etter en pent brukt XV.
Men så dukket det opp en nesten ny XVI til en god pris, og jeg kjøpte den uten helt å tenke meg om. Etter en uke på armen fant jeg ut at den ikke var så verst likevel. Etter to uker hadde den fortrengt alle andre ur med sort rem til de dagene jeg brukte sorte sko og belte. Etter en måned valgte jeg å bruke sorte sko og belte for å kunne ta på meg IWC`en. Men jeg ser fremdeles etter en pen XII….
Edit oktober 11: XVI'en er byttet bort.
Mitt første ur med mekanisk alarm var en Bucherer med en frenetisk liten hammer som denger løs på innsiden av kassen for å minne eieren på at parkeringstiden er i ferd med å løpe ut. Jeg har vært fascinert av slike ur siden, og da spesielt Jaegers Memovox-varianter. Da jeg endelig bestemte meg for å kjøpe en Jaeger med alarm, valgte jeg imidlertid en Master Reveil fremfor en Memovox.
Klokken har en fantastisk lyd – hammeren slår på en bøyle inne i kassen og lyden er som en gammeldags vekkerklokke. Den er også svært pen, har et fantastisk in-house-verk, og en pen strutselærsrem. Men i dag skulle jeg ønske jeg heller hadde kjøpt en Memovox fra samme tid. Det er noe med Reveil`en som er feil – jeg kan leve med at den har en ubegripelig tungvint datostillingsprosedyre, men den for høy og klumpete i forhold til størrelsen og er i det hele tatt ikke like vellykket som Memovox`en. I forhold til dagens designforvirrede monstrum, derimot, er den rene dameuret med sine 39 mm. Idag bruker jeg den mer som vekkerklokke enn som armbåndsur.
Flere følger!
Edit: Dato i overskrift - mange ganger.
Edit September 14: Exploreren er solgt.
Redigert: