Denne epistelen kan synes lang som et vondt år, men bare rolig; det er mest bilder. Med tekst...
Jeg hadde egentlig lagt den inn som artikkel, men jo flere gamle annonser jeg fant jo mer gled språket over i den nærmest fundamentalistiske tonen som preger Rolex-folket. For å unnvike den verste ironistormen fra landets Panerai, Seiko og Breitling-fans (samt komme en eventuell refusering i forkjøpet), postes den derfor her, i hjemmet, blant likesinnede. God Helg!
DEL 1
Det finnes mennesker som av en eller annen grunn er uenige i at Rolex lager fantastiske armbåndsur. Det mankerer heller ikke på sarkasmen når enkelte av disse vantro hunder antyder at det finnes en diskrepans mellom den entusiastiske markedsføringen og den reelle kvaliteten. For min del regner jeg Rolex’ magasinreklamer fra 1960- og 70-tallet for å være rene kunstverk, med en kombinasjon av bildebruk og treffende one-liners som kunne få den mest nøysomme sosialist til å kaste alle hemninger og omfavne materialismen.
Legg merke til den spenstige framtidsvisjonen på slutten...
"You may not need the Rolex Oyster Submariner for deep-sea explorations or ocean racing. But its character may suit you."
Med andre ord, dersom Sub'ens karakter ikke tiltaler deg, er du sannsynligvis en mammadalt og en tøffelridder. Bedre incentiv til å bruke masse penger på egenskaper du neppe vil få bruk for i et armbåndsur, skal man lete lenge etter. Og det er på et vis betegnende for Rolex' markedsføring både før og nå: Uret er uovervinnelig, og eieren er ikke borte vekk han heller.
Ikke alle annonser var like gode. Denne ser jo veldig kul ut ved første øyekast, men jo flere ganger jeg leser teksten jo mindre skjønner jeg. Submariner er uret når Havet er min Tanks? Min tank? Når Tanken er mitt Hav? Når vi Tenker på Havet? Når vi fyller Hav på Tanken? Et unntaksvis tullete og meningsløst slagord som bekrefter regelen om at ingen lager bedre punchlines enn Rolex...
Man unnlot for det meste å bruke kjendiser som blikkfang, særlig tidlig på 60-tallet. Mens man i dag skal lete lenge etter en velformulert annonse uten Roger Federer & co. i farger, ble både sportsur og mer konservative modeller dengang presentert som pålitelige og solide verktøy for eventyreren, piloten, dykkeren, seileren, racerbilføreren, politikeren, klatreren, skikjøreren, ubåtkapteinen og oljebrannslukkeren. For alle ”men of action” over hele kloden, arbeider eller direktør, skulle Rolex være det naturlige valget. Og var du ikke en Action Man fra før, ville du selvsagt komme et godt stykke på vei med det rette armbåndsuret. At Rolex senere for de fleste er blitt synonymt med vulgære, nyrike slabbedasker som demonstrerer sin dårlige smak ved å vifte med diamantbefengte og leopardmønstrede gullklokker fra en av bransjens mastodonter, er jo forsmedelig når man tenker på hvilken profil selskapet engang hadde.
Selv om kvaliteten på handtverket sannsynligvis var i samme divisjon som konkurrenter som Omega eller Longines, så var evnen og viljen til å markedsføre sitt produkt definitivt i en helt annen liga. Rolex favnet bredt. De henvendte seg selvsagt til de bemidlede som kunne kjøpe sitt ur i samme øyeblikk som de så annonsen, men også til de som måtte prioritere hardt og spare lenge - eventuelt låne - til sin Rolex. Fokuset var på kvalitet, den kvalitet som enhver ordentlig mann fortjener, og ikke på uoppnåelig luksus eller eksklusivitet. Her var ingen Lorder i knebukser på fasanjakt som sjekket med sin DayDate om det var lenge til afternoon tea. Her var blod, svette, fullstendig tårefritt, brølende ild, svarte dyp, iskalde høyder og svidd gummi. At det ble brukt ”herdet rustfritt svensk stål” i produksjonen var et faktum, at hvert enkelt ur var resultatet av mer enn ett års nitid pirkarbeid fra mestere innen ingeniør- og urmakerkunst var kanskje mer et eksempel på…kreativitet. Men hvem vet.
Det faktum at en Rolex kostet mer enn de fleste andre ur ble også brukt som et poeng i seg selv, den var dyr, ja vel, men ikke uten grunn! En Submariner var en high-end tool-watch, ikke noe billig skrammel. Bortsett fra lenken, da.
Rolex var med andre ord verktøyet for enhver kvalitetsbevisst mann. En gårdbruker fra hjembygda fortalte at han sent på 1960-tallet måtte ta opp lån for å kjøpe traktor. Samtidig hadde han fått det for seg at han behøvde et skikkelig armbåndsur, et som han kunne ha resten av livet og bruke hver dag, til arbeid og til fest.
”Blir plenty med action med nytraktorn”, tenkte han nok, ”en sånn dær førtjæne æ!”. Et par tusen kroner ble tatt opp ekstra i traktorlån, og en splitter ny Datejust med sølvskive ankom omtrent samtidig med en pent brukt Porsche-Diesel med rød lakk. To investeringer til inntekts ervervelse som fruen på gården bare var delvis innsatt i (der har vi én ting som ikke har forandret seg på 50 år). Service og oljeskift ble utført omtrent like sjelden. Porchen nyter nå sitt otium på et bygdemuseum, mens Datejusten fortsatt sørger for at eieren kommer seg presis inn til nons etter dagens dont. Massiv og kreativ markedsføring til side, Rolex lagde ur av god kvalitet. Bonden var heller aldri i tvil om hvilket klokkemerke som gjaldt, selv om han sikkert ikke helt kan huske hvorfor.
Rolex var ikke alene om å prøve å appellere til den sovende actionhelten i den jevne og ujevne mann. Særlig Omega var en utfordrer til machotronen, men det ble for sporadisk og manglet den pondus og gjennomførte strategi som Rolex kunne oppvise. Noen forsøkte med mer spesielle vinklinger, andre gjorde seg ikke engang umak med å finne en passende tekstlinje. Om du skulle valgt deg et ur for livet, hvilke av disse merkene ville du vurdert?
Eller noen av disse?
Jeg skjønner at du er sterkt fristet til å svare TimeToFuck-uret akkurat nå, men med kniven på strupen er jeg sikker på at valget ville falt på Rolex eller Omega. Rolex hadde flere kampanjer med et distinkt tema, og fra slutten av 60-åra begynte man i større grad å bruke kjente personer som forsterket kvalitetsinntrykket. Annonsene over fra ”Through the Looking Glass” var visuelle kunstverk. En annen kampanje fra 70-tallet fokuserte mer på det skrevne ord og bestod av rene minidokumentarer om interessante personligheter og begivenheter, presset inn på en A4-side eller to. Ymse Men of Action som sverget til sin Rolex var alltid i hovedrollen.
Denne annonsen for Rolex Oysterquartz er av senere dato, antagelig rundt 1980, men stilen holder seg. Man er muligens litt dupert av markedsføring når man seriøst vurderer et kvartsur til et femsifret antall tusenlapper...
Den kampanjen som det kanskje var mest schwung over og som de fleste klokkeinteresserte kjenner til, var ”If you were [doing something quite cool] here tomorrow, you’d wear a Rolex” på 1960-tallet. Det er også denne som har fascinert undertegnede i den grad at det nå henger en håndfull slike annonser i glass og ramme på veggen, riktignok på dass, men allikevel.
De er flotte.
Er det rart man blir religiøs? Blant disse overbevisende meldingene fra moderskipet finnes også et herlig unntak fra den kjendisløse 60-tallsreklamen: Stein Eriksen, norsk OL-vinner i storslalåm i 1952 i umiskjennelig alpin positur. Som skikjører med en almost uncanny sense of timing (her snakker vi hundredeler) måtte han selvsagt ha en mekanisk Rolex, og hans valg var etter sigende en Explorer.
Ved en tilfeldighet kom jeg over et originalt fotografi fra 60-tallet på Ebay som virket kjent. Det viste seg å være det eksakt samme motivet, dog i friske farger, som ble brukt i denne gamle Rolexannonsen. Etter å ha trålet nettet uten å finne fotografiet reprodusert noe sted, bestemte jeg meg for å kontakte Hr. Eriksen himself og spørre om han husket omstendighetene rundt bildet.
Jeg sendte et brev med kopier av både bildet og annonsen til et par av hans forretningsadresser i Utah, og når man først skulle sende av gårde et freidig langskudd tillot jeg meg også å spørre om han noen gang hadde eid klokka det ble reklamert for. Eriksen driver kanskje enda litt business og har sikkert annet å pusle med enn å svare på merkelige henvendelser fra en mildt forstyrret WIS fra gamlelandet, men det var ikke helt uten forhåpninger jeg postet forsendelsene. Han går jo for å være en trivelig fyr.
Siden dette er horologisk kulturhistorie av allmenn interesse, så sitter dere vel alle og biter negler og lurer på om det kom et Amerikabrev i retur?
Ikke foreløpig, men nå ble ikke forespørselen sendt for mer enn en uke siden heller. Følg med i Del 2, som kommer dersom det kommer svar. Og skulle ikke Stein la høre fra seg;
Takk for oppmerksomheten.
PS: Rolex lager fortsatt noen annonser i samme ånd, det skal de ha. Her med en annen nordmann i aksjon:
Bildemateriale: Egne utklipp, Jakes Rolex Blog, bjsonline.com (Memorabilia) og newturfers.com (Documents/"Subfiend")
DEL 2 - fire måneder senere...
* No it is not, you lying bast…bunch of creative advertising workers! :evil:
Mine dypeste unnskyldninger for den trege oppdateringen. Mr. Eriksen svarte ”lightning fast”, jeg har bare nølt med å følge opp…
Et hyggelig skriv fra Utah dukket opp et par uker etter at innlegget ble postet, Stein takket pent for bildekopiene og lurte på om det var greit om han fikk beholde dem. Det var det selvsagt.
Han kunne ikke huske eksakt i hvilken sammenheng bildet ble tatt – antagelig var det vel et eksisterende fotografi som Rolex fant passende, og ikke et som ble tatt spesielt til den aktuelle annonsen. Det lar seg dog gjøre å sted- og tidfeste fotografiet sånn noenlunde. Det har seg nemlig slik, ifølge den gamle alpinhelt, at han på bildet har på seg uniformen som han brukte som skiskoleinstruktør i Aspen mellom 1965-1969, før han flyttet til Park City. Den har han ikke brukt i bakken hverken andre steder eller til andre tider.
Derimot var han helt sikker på én ting – han har aldri fått noen Rolex Explorer for bruken av bildet, ei heller fått tilbud om å kjøpe en til passende kjentfolkrabatt. Han lurte sågar på om jeg tok oppdraget med å rette opp dette historiske falsumet…
Stein, hvis du skulle slumpe til å lese dette, jeg kan ikke love annet enn at jeg skal gjøre mitt beste.
Det var altså, ikke helt uventet, reinheklet markedsføringssvada. Annonsen er fortsatt bra, men…tja.
Gi nå mannen en Explorer, for svingende!
Jeg hadde egentlig lagt den inn som artikkel, men jo flere gamle annonser jeg fant jo mer gled språket over i den nærmest fundamentalistiske tonen som preger Rolex-folket. For å unnvike den verste ironistormen fra landets Panerai, Seiko og Breitling-fans (samt komme en eventuell refusering i forkjøpet), postes den derfor her, i hjemmet, blant likesinnede. God Helg!
DEL 1
Det finnes mennesker som av en eller annen grunn er uenige i at Rolex lager fantastiske armbåndsur. Det mankerer heller ikke på sarkasmen når enkelte av disse vantro hunder antyder at det finnes en diskrepans mellom den entusiastiske markedsføringen og den reelle kvaliteten. For min del regner jeg Rolex’ magasinreklamer fra 1960- og 70-tallet for å være rene kunstverk, med en kombinasjon av bildebruk og treffende one-liners som kunne få den mest nøysomme sosialist til å kaste alle hemninger og omfavne materialismen.
Legg merke til den spenstige framtidsvisjonen på slutten...
"You may not need the Rolex Oyster Submariner for deep-sea explorations or ocean racing. But its character may suit you."
Med andre ord, dersom Sub'ens karakter ikke tiltaler deg, er du sannsynligvis en mammadalt og en tøffelridder. Bedre incentiv til å bruke masse penger på egenskaper du neppe vil få bruk for i et armbåndsur, skal man lete lenge etter. Og det er på et vis betegnende for Rolex' markedsføring både før og nå: Uret er uovervinnelig, og eieren er ikke borte vekk han heller.
Ikke alle annonser var like gode. Denne ser jo veldig kul ut ved første øyekast, men jo flere ganger jeg leser teksten jo mindre skjønner jeg. Submariner er uret når Havet er min Tanks? Min tank? Når Tanken er mitt Hav? Når vi Tenker på Havet? Når vi fyller Hav på Tanken? Et unntaksvis tullete og meningsløst slagord som bekrefter regelen om at ingen lager bedre punchlines enn Rolex...
Man unnlot for det meste å bruke kjendiser som blikkfang, særlig tidlig på 60-tallet. Mens man i dag skal lete lenge etter en velformulert annonse uten Roger Federer & co. i farger, ble både sportsur og mer konservative modeller dengang presentert som pålitelige og solide verktøy for eventyreren, piloten, dykkeren, seileren, racerbilføreren, politikeren, klatreren, skikjøreren, ubåtkapteinen og oljebrannslukkeren. For alle ”men of action” over hele kloden, arbeider eller direktør, skulle Rolex være det naturlige valget. Og var du ikke en Action Man fra før, ville du selvsagt komme et godt stykke på vei med det rette armbåndsuret. At Rolex senere for de fleste er blitt synonymt med vulgære, nyrike slabbedasker som demonstrerer sin dårlige smak ved å vifte med diamantbefengte og leopardmønstrede gullklokker fra en av bransjens mastodonter, er jo forsmedelig når man tenker på hvilken profil selskapet engang hadde.
Selv om kvaliteten på handtverket sannsynligvis var i samme divisjon som konkurrenter som Omega eller Longines, så var evnen og viljen til å markedsføre sitt produkt definitivt i en helt annen liga. Rolex favnet bredt. De henvendte seg selvsagt til de bemidlede som kunne kjøpe sitt ur i samme øyeblikk som de så annonsen, men også til de som måtte prioritere hardt og spare lenge - eventuelt låne - til sin Rolex. Fokuset var på kvalitet, den kvalitet som enhver ordentlig mann fortjener, og ikke på uoppnåelig luksus eller eksklusivitet. Her var ingen Lorder i knebukser på fasanjakt som sjekket med sin DayDate om det var lenge til afternoon tea. Her var blod, svette, fullstendig tårefritt, brølende ild, svarte dyp, iskalde høyder og svidd gummi. At det ble brukt ”herdet rustfritt svensk stål” i produksjonen var et faktum, at hvert enkelt ur var resultatet av mer enn ett års nitid pirkarbeid fra mestere innen ingeniør- og urmakerkunst var kanskje mer et eksempel på…kreativitet. Men hvem vet.
Det faktum at en Rolex kostet mer enn de fleste andre ur ble også brukt som et poeng i seg selv, den var dyr, ja vel, men ikke uten grunn! En Submariner var en high-end tool-watch, ikke noe billig skrammel. Bortsett fra lenken, da.
Rolex var med andre ord verktøyet for enhver kvalitetsbevisst mann. En gårdbruker fra hjembygda fortalte at han sent på 1960-tallet måtte ta opp lån for å kjøpe traktor. Samtidig hadde han fått det for seg at han behøvde et skikkelig armbåndsur, et som han kunne ha resten av livet og bruke hver dag, til arbeid og til fest.
”Blir plenty med action med nytraktorn”, tenkte han nok, ”en sånn dær førtjæne æ!”. Et par tusen kroner ble tatt opp ekstra i traktorlån, og en splitter ny Datejust med sølvskive ankom omtrent samtidig med en pent brukt Porsche-Diesel med rød lakk. To investeringer til inntekts ervervelse som fruen på gården bare var delvis innsatt i (der har vi én ting som ikke har forandret seg på 50 år). Service og oljeskift ble utført omtrent like sjelden. Porchen nyter nå sitt otium på et bygdemuseum, mens Datejusten fortsatt sørger for at eieren kommer seg presis inn til nons etter dagens dont. Massiv og kreativ markedsføring til side, Rolex lagde ur av god kvalitet. Bonden var heller aldri i tvil om hvilket klokkemerke som gjaldt, selv om han sikkert ikke helt kan huske hvorfor.
Rolex var ikke alene om å prøve å appellere til den sovende actionhelten i den jevne og ujevne mann. Særlig Omega var en utfordrer til machotronen, men det ble for sporadisk og manglet den pondus og gjennomførte strategi som Rolex kunne oppvise. Noen forsøkte med mer spesielle vinklinger, andre gjorde seg ikke engang umak med å finne en passende tekstlinje. Om du skulle valgt deg et ur for livet, hvilke av disse merkene ville du vurdert?
Eller noen av disse?
Jeg skjønner at du er sterkt fristet til å svare TimeToFuck-uret akkurat nå, men med kniven på strupen er jeg sikker på at valget ville falt på Rolex eller Omega. Rolex hadde flere kampanjer med et distinkt tema, og fra slutten av 60-åra begynte man i større grad å bruke kjente personer som forsterket kvalitetsinntrykket. Annonsene over fra ”Through the Looking Glass” var visuelle kunstverk. En annen kampanje fra 70-tallet fokuserte mer på det skrevne ord og bestod av rene minidokumentarer om interessante personligheter og begivenheter, presset inn på en A4-side eller to. Ymse Men of Action som sverget til sin Rolex var alltid i hovedrollen.
Denne annonsen for Rolex Oysterquartz er av senere dato, antagelig rundt 1980, men stilen holder seg. Man er muligens litt dupert av markedsføring når man seriøst vurderer et kvartsur til et femsifret antall tusenlapper...
Den kampanjen som det kanskje var mest schwung over og som de fleste klokkeinteresserte kjenner til, var ”If you were [doing something quite cool] here tomorrow, you’d wear a Rolex” på 1960-tallet. Det er også denne som har fascinert undertegnede i den grad at det nå henger en håndfull slike annonser i glass og ramme på veggen, riktignok på dass, men allikevel.
De er flotte.
Er det rart man blir religiøs? Blant disse overbevisende meldingene fra moderskipet finnes også et herlig unntak fra den kjendisløse 60-tallsreklamen: Stein Eriksen, norsk OL-vinner i storslalåm i 1952 i umiskjennelig alpin positur. Som skikjører med en almost uncanny sense of timing (her snakker vi hundredeler) måtte han selvsagt ha en mekanisk Rolex, og hans valg var etter sigende en Explorer.
Ved en tilfeldighet kom jeg over et originalt fotografi fra 60-tallet på Ebay som virket kjent. Det viste seg å være det eksakt samme motivet, dog i friske farger, som ble brukt i denne gamle Rolexannonsen. Etter å ha trålet nettet uten å finne fotografiet reprodusert noe sted, bestemte jeg meg for å kontakte Hr. Eriksen himself og spørre om han husket omstendighetene rundt bildet.
Jeg sendte et brev med kopier av både bildet og annonsen til et par av hans forretningsadresser i Utah, og når man først skulle sende av gårde et freidig langskudd tillot jeg meg også å spørre om han noen gang hadde eid klokka det ble reklamert for. Eriksen driver kanskje enda litt business og har sikkert annet å pusle med enn å svare på merkelige henvendelser fra en mildt forstyrret WIS fra gamlelandet, men det var ikke helt uten forhåpninger jeg postet forsendelsene. Han går jo for å være en trivelig fyr.
Siden dette er horologisk kulturhistorie av allmenn interesse, så sitter dere vel alle og biter negler og lurer på om det kom et Amerikabrev i retur?
Ikke foreløpig, men nå ble ikke forespørselen sendt for mer enn en uke siden heller. Følg med i Del 2, som kommer dersom det kommer svar. Og skulle ikke Stein la høre fra seg;
Takk for oppmerksomheten.
PS: Rolex lager fortsatt noen annonser i samme ånd, det skal de ha. Her med en annen nordmann i aksjon:
Bildemateriale: Egne utklipp, Jakes Rolex Blog, bjsonline.com (Memorabilia) og newturfers.com (Documents/"Subfiend")
DEL 2 - fire måneder senere...
* No it is not, you lying bast…bunch of creative advertising workers! :evil:
Mine dypeste unnskyldninger for den trege oppdateringen. Mr. Eriksen svarte ”lightning fast”, jeg har bare nølt med å følge opp…
Et hyggelig skriv fra Utah dukket opp et par uker etter at innlegget ble postet, Stein takket pent for bildekopiene og lurte på om det var greit om han fikk beholde dem. Det var det selvsagt.
Han kunne ikke huske eksakt i hvilken sammenheng bildet ble tatt – antagelig var det vel et eksisterende fotografi som Rolex fant passende, og ikke et som ble tatt spesielt til den aktuelle annonsen. Det lar seg dog gjøre å sted- og tidfeste fotografiet sånn noenlunde. Det har seg nemlig slik, ifølge den gamle alpinhelt, at han på bildet har på seg uniformen som han brukte som skiskoleinstruktør i Aspen mellom 1965-1969, før han flyttet til Park City. Den har han ikke brukt i bakken hverken andre steder eller til andre tider.
Derimot var han helt sikker på én ting – han har aldri fått noen Rolex Explorer for bruken av bildet, ei heller fått tilbud om å kjøpe en til passende kjentfolkrabatt. Han lurte sågar på om jeg tok oppdraget med å rette opp dette historiske falsumet…
Stein, hvis du skulle slumpe til å lese dette, jeg kan ikke love annet enn at jeg skal gjøre mitt beste.
Det var altså, ikke helt uventet, reinheklet markedsføringssvada. Annonsen er fortsatt bra, men…tja.
Gi nå mannen en Explorer, for svingende!
