Da fikk man handlet inn noe.
Endte opp med en vebjørn sand litografi trykket på aluminium. 9/125 "svevende"
Fikk det til en god pris, og verket er ca 17 ganger penere i virkeligheten en på bilde med tanke på det metaliske spillet mot blåfargen.
Jeg er iaffal storfornøyd
Kan skrive under på dette. En større versjon av samme bilde hang av alle steder i et kollektiv hvor jeg og to av mine nærmeste venner bodde tidligere. Vi syns alltid at bildet var litt rart, men det hang litt rundt omkring i leiligheten gjennom årenes løp. Sto på gulvet osv. En god stund sto det opp ned bak en puff, fordi ingen hadde tenkt tanken at pingvinen skulle være på ryggen.. Men det ble på en måte maskoten vår, siden bildet var så stort og dominerende.
Da eieren av leiligheten ønsket å cashe inn på prisstigningen i Oslo ble en av disse meglerne som nylig var nevnt i en viss Brennpunkt-dokumentar hyret inn. På en privatvisning jeg holdt for en fyr som etter eget utsagn hadde kjøpt "
et par hundre enheter" i det siste og vanligvis handlet "
hele gårder i stedet for enkelt-leiligheter", reagerte jeg på at han brukte mer tid på å studere "pingvinbildet" enn selve leiligheten. Han lurte veldig på om det var mulig å få det med på kjøpet, for "
det var orntli' stilig".
Det slo meg da selv om pingvinen hadde hengt i "vår" leilighet i flere år, så var likevel ikke bildet vårt. Alle vi skulle flytte til hver våre leiligheter med våre respektive kjærester, og "maskoten" så ikke ut til å bli med.
I et anfall av sentimentalitet sendte jeg en mail til huseieren og spurte om han kunne være interessert i å selge "pingvinbildet" til meg. Han svarte at ja, jo, det kunne han kanskje, men det var jo et veldig fint bilde som han hadde betalt 18 500,- for...så hva ville jeg tilby? Siden jeg har lært forhandlingsteknikk av Pantelånerne i Las Vegas skrev jeg en mail tilbake hvor jeg begynte med å tilby 16 000,- - men i det jeg skulle skrive sekstallet så jeg på en av de andre jeg bodde med og spurte retorisk "
Helvete, skal jeg prøve meg på 15?"
Jeg visste at huseier bodde i Kristiansand og han forhåpenligvis ville synes det var litt pes å få bildet med dit. 15 ble da mitt mottilbud. Om det var en god pris eller ikke hadde jeg ikke gjort research på, men jeg så det lå et ute på Finn til en noe høyere pris i et mindre format og tok sjansen. Bildet skulle jeg ha uansett.
Etter ca. en halvtime fikk jeg tilbake at 15 000,- var greit, og overførte pengene umiddelbart for å komme eventuelle andre sleipe bolighaier i forkjøpet. Vi tok et siste
Friends-aktig gruppebilde som er laminert og teipet på baksiden av ramma, sammen med det gamle postkasseskiltet vårt - som kan bli et mysterium for barnebarna å nøste opp om 60 år. Et par dager senere flyttet jeg bildet inn på kjøkkenet hos dama, og uka etter ble leiligheten solgt til en boligflipper som pusset opp og la den ut for nesten to millioner mer et par måneder senere. Nå henger bildet på kjøkkenet, hvor fruen riktignok syns det ruver litt, men jeg har sagt ganske bestemt at "
pingvinen fra Uranienborg skal aldri selges."