Ingen som dør av litt stjeling..
Om de hadde gjort det for penger så kunne de ansatt egne poliser bare for fartskontroll.
Nei det kan jeg ikke like - hverdags-edition
- Trådstarter Kohe321
- Opprettet
Ingen som dør av litt stjeling..
Om de hadde gjort det for penger så kunne de ansatt egne poliser bare for fartskontroll.
GrimReaper
Støttemedlem
De kontrollerer ikke folk for å få penger i kassen. De får kanskje like så mye inn, som det koster for å få sitt folk i buskene, med kamera.
De er der for å minske trafikk ulykker og redde liv.
Fordi døde statsborgere er statsborgere som kan ikke mer betale skatt.
Og der snakker vi om mye penger som kan bli tapt.
Mann i 40-årene forteller om da han ble knivstukket på et utested i Bergen
– Jeg var jævlig heldig, sier mannen som ble knivstukket på et utested natt til torsdag. Han reagerer kraftig på at gjerningspersonen ble løslatt.
www.vg.no
Gjerningsmannen ute etter 24 timer etter å ha knivstukket en uskyldig mann. Politiet har uforståelige kriterier. Veikt av rettsstaten.
GrimReaper
Støttemedlem
Nå må vi vel kunne greie å se litt nyansert på dette her da. Jeg mener at hvis man synes det er bedre å være en tyv eller voldsmann enn å kjøre litt for fort - så har man et litt forstyrret bilde av hva som er kriminalitet. Jeg forstår naturligvis provokasjonen, men nå synes jeg dette blir såpass usaklig at vi kanskje skal sette strek.
Æsj, det er jo på den tiden av året jeg reiser med noe særlig bagasje, og da gjerne med andre som ikke er så særlig til å bære koffertene sine selv.
– Som et av flere tiltak for å redusere driftskostnader har det blitt besluttet å sesongmessig fjerne tilbudet om bagasjetraller på Oslo lufthavn ved ankomst innland og enkelte områder på avgang, sier kommunikasjonsrådgiver Helene Wattanapradit Jensen til avisen. Hun forteller at Avinor står i en krevende økonomisk situasjon og sparer rundt 9,2 millioner kroner på sparegrepet. Selskapet utelukker imidlertid ikke at avgjørelsen om å fjerne bagasjetrallene kan bli endret.
---
Hvis sparegrepet er lønnskonstnader, vil jeg gjerne jobbe som trallepersonal på Gardemoen 6 måneder av året
Ja ja, det er nå bare et lite irritasjonsmoment, og om de bruker noen av de kronene på å få fortgang i sikkerhetskontrollen eller bagasjehåndteringen skal jeg faktisk ikke klage.
Thorvald
Støttemedlem
- Medlem
- 10. mars 2013
- Innlegg
- 825
Tja, kriteriene er ganske klare. De står i straffeprosessloven. Det er vel heller vurdering av de som man kanskje stusser på? Og det er det påtalemyndigheten som gjør, ikke politiet. Sett saken isolert fra en VG artikkel er jeg enig at det ser rart ut ja.Mann i 40-årene forteller om da han ble knivstukket på et utested i Bergen
– Jeg var jævlig heldig, sier mannen som ble knivstukket på et utested natt til torsdag. Han reagerer kraftig på at gjerningspersonen ble løslatt.
Gjerningsmannen ute etter 24 timer etter å ha knivstukket en uskyldig mann. Politiet har uforståelige kriterier. Veikt av rettsstaten.
Dette er vel gammelt nytt, da det stod i BT at gjerningsmannen var fengslet igjen, etter at tiltalen var blitt skjerpet til drapsforsøk.Mann i 40-årene forteller om da han ble knivstukket på et utested i Bergen
– Jeg var jævlig heldig, sier mannen som ble knivstukket på et utested natt til torsdag. Han reagerer kraftig på at gjerningspersonen ble løslatt.
Gjerningsmannen ute etter 24 timer etter å ha knivstukket en uskyldig mann. Politiet har uforståelige kriterier. Veikt av rettsstaten.
Ok, det var jo gode nyheter. Leser ikke BT så det var jeg ikke klar over.
- Medlem
- 11. juni 2008
- Innlegg
- 1.215
Jeg har vært trallepersonal på Gardermoen. Du vil ikke jobbe som trallepersonal på Gardermoen.
- Medlem
- 26. april 2011
- Innlegg
- 5.445
Nå må disse slutte. Har lært jeg ikke skal kalle andre dumme. Og VG/media også. Snakker om å (1) opphøye total bullshit og (2) unngå snakke om det saken handler om: dophuer.
www.vg.no
Influencer-venninner kritiske til Sophie Elises forklaring om posebildet: – Tidenes skandale
I serien «Girls of Oslo» er Isabel Raad og Anniken Jørgensen kritisk til Sophie Elises forklaring om skandalebildet.
www.vg.no
Nå må disse slutte. Har lært jeg ikke skal kalle andre dumme. Og VG/media også. Snakker om å (1) opphøye total bullshit og (2) unngå snakke om det saken handler om: dophuer.
Influencer-venninner kritiske til Sophie Elises forklaring om posebildet: – Tidenes skandale
I serien «Girls of Oslo» er Isabel Raad og Anniken Jørgensen kritisk til Sophie Elises forklaring om skandalebildet.
Jeg vet såpass at jeg kan kalle Miss Sophie for et hus der det fins lys, men ingen er hjemme. Ikke alle er født under samme stjerne og sånn er det bare.
Ingen røyk uten bål og posene hjelper sikkert med å øke selvtillit på Oslo markedet.
Janteloven fins ikke der jeg ble født.
Da kaller jeg de andre for det de er.
Hos oss (alle ekte bondeknøler fra Normandie som fikk oldemødrene sine tatt av vikingene), dritt skal aldri perfumeres.
SantaMonica
Støttemedlem
Sto opp i god tid, spaserte til bussen og hadde beregnet tiden jeg trengte for å unngå stress, kanskje rekke en tur innom innenlandsloungen for å spise frokost, bare for å oppdage at jeg hadde blingset på rutetabellen. I stedet for «til Gardermoen» hadde jeg sett på «fra Gardermoen».
Drosje? Uber? Ingen ting å oppdrive. Det nærmer seg boarding (bussturen er bare 15 minutter), og jeg står fortsatt på bussholdeplassen uten buss eller bil.
Jogger kjapt hjem med trillekofferten på slep, nærmer seg stygt boarding. Hente bilnøkler i leiligheten, suser av gårde mot Gardermoen, antakelig kjører jeg alt for fort. Fem minutter til boarding, jeg MÅ rekke flyet, skal forelese på UiT og har ingen stand-in. Parkere? Faen, rekker selvsagt ikke normale p-felt, det får bli korttidsparkeringen (der røyk vel hele honoraret bare på parkering).
Løper inn på Gardermoen, fortsatt med kofferten på slep (manglet bare at jeg glemte den i bilen), bare for å konstatere at køen i sikkerhetskontrollen var lenger enn siste salgsdag på polet før påske på 80-tallet.
Fast track? Stengt!!! Hva faen, er det virkelig mulig? Uten respekt for noe eller noen, kryper jeg under alle sperrebånd, presser meg forbi køen, fortsatt med kofferten på slep, drar av meg beltet og legger det i en plastboks samtidig som boarding nærmer seg slutten og det fryktede «gate closing» dukker opp på skjermen.
Heldigvis gikk gjennomlysningen smidig, ingen ekstra sjekk av bagasjen. Løper videre, ankommer gate og oppdager samtidig at beltet ligger igjen i sikkerhetskontrollen.
Uaktuelt å løpe tilbake, alle andre passasjerer er ombord. Heldigvis er det en klesbutikk like ved. Kan ikke stå og forelese for hundre studenter uten belte! Løper inn.
«Har dere et sort dressbelte, samma hva!», delvis roper jeg til ekspeditrisen. Hun finner frem og ordner opp, jeg HUSKER Å BETALE, HAR KVITTERING (må presiseres), ser ikke en gang på prisen, drar opp buksa der den skal være, og passerer gaten samtidig som SAS-betjenten skifter status til «Closing».
Våt av svette spenner jeg på meg sikkerhetsbeltet og puster lettet ut.
Vel fremme etter en nedstressende flytur nordover, går jeg på flybussen i god tro om at i grisgrendte strøk (litt byarrogant, ja), fører alle flybusser til samme sted, dvs Harstad i dette tilfellet. Mens jeg er i full gang med et Teams-møte på øret, registrerer jeg at bussjåføren spør meg om noe. «Hæ?», svarer jeg. «Er du sikker på at du skal til Narvik?»
Nei, det skal jeg jo ikke, og blir deretter forklart at her oppe går flybussene i både to og tre ulike retninger. Og det er ikke korte distanser vi snakker om.
Jeg bytter buss, kom frem i tide, alt gikk bra, og sjelden har et glass rødvin smakt bedre enn det gjorde i går kveld!
Drosje? Uber? Ingen ting å oppdrive. Det nærmer seg boarding (bussturen er bare 15 minutter), og jeg står fortsatt på bussholdeplassen uten buss eller bil.
Jogger kjapt hjem med trillekofferten på slep, nærmer seg stygt boarding. Hente bilnøkler i leiligheten, suser av gårde mot Gardermoen, antakelig kjører jeg alt for fort. Fem minutter til boarding, jeg MÅ rekke flyet, skal forelese på UiT og har ingen stand-in. Parkere? Faen, rekker selvsagt ikke normale p-felt, det får bli korttidsparkeringen (der røyk vel hele honoraret bare på parkering).
Løper inn på Gardermoen, fortsatt med kofferten på slep (manglet bare at jeg glemte den i bilen), bare for å konstatere at køen i sikkerhetskontrollen var lenger enn siste salgsdag på polet før påske på 80-tallet.
Fast track? Stengt!!! Hva faen, er det virkelig mulig? Uten respekt for noe eller noen, kryper jeg under alle sperrebånd, presser meg forbi køen, fortsatt med kofferten på slep, drar av meg beltet og legger det i en plastboks samtidig som boarding nærmer seg slutten og det fryktede «gate closing» dukker opp på skjermen.
Heldigvis gikk gjennomlysningen smidig, ingen ekstra sjekk av bagasjen. Løper videre, ankommer gate og oppdager samtidig at beltet ligger igjen i sikkerhetskontrollen.
Uaktuelt å løpe tilbake, alle andre passasjerer er ombord. Heldigvis er det en klesbutikk like ved. Kan ikke stå og forelese for hundre studenter uten belte! Løper inn.
«Har dere et sort dressbelte, samma hva!», delvis roper jeg til ekspeditrisen. Hun finner frem og ordner opp, jeg HUSKER Å BETALE, HAR KVITTERING (må presiseres), ser ikke en gang på prisen, drar opp buksa der den skal være, og passerer gaten samtidig som SAS-betjenten skifter status til «Closing».
Våt av svette spenner jeg på meg sikkerhetsbeltet og puster lettet ut.
Vel fremme etter en nedstressende flytur nordover, går jeg på flybussen i god tro om at i grisgrendte strøk (litt byarrogant, ja), fører alle flybusser til samme sted, dvs Harstad i dette tilfellet. Mens jeg er i full gang med et Teams-møte på øret, registrerer jeg at bussjåføren spør meg om noe. «Hæ?», svarer jeg. «Er du sikker på at du skal til Narvik?»
Nei, det skal jeg jo ikke, og blir deretter forklart at her oppe går flybussene i både to og tre ulike retninger. Og det er ikke korte distanser vi snakker om.
Jeg bytter buss, kom frem i tide, alt gikk bra, og sjelden har et glass rødvin smakt bedre enn det gjorde i går kveld!
Phenix
Støttemedlem
Herregud! Kjente faktisk jeg ble oppjaget selv av og lese dette
Rullet vel ikke rundt i alle smaksløkene den rødvinene tenker jeg på vei ned.
SantaMonica
Støttemedlem
Haha, vurderte vodka i stedetHerregud! Kjente faktisk jeg ble oppjaget selv av og lese dette
Rullet vel ikke rundt i alle smaksløkene den rødvinene tenker jeg på vei ned.
SantaMonica
Støttemedlem
Huff, det hadde vært helt kriseHeldig du @SantaMonica , det gikk bra til slutt.
Det kunne blitt mye verre å havne i Narvik
Vis vedlegg 348981
Huff, det hadde vært helt krise
Det er jo andre som har vært i krise da de skulle nordover; jeg tillater meg å referere de relevante delene fra Egon Holstads eminente gonzoreisebrev fra rundt årtusenskiftet:
Jeg skal ta et tidlig fly neste dag (0900) fordi jeg MÅ på jobb som følge av lav bemanning, og vet at jeg bør komme meg i seng i rimelig tid om dette skal gå bra.
Etter hvert som kvelden skrider frem får jeg en grunnløs idé om at alkoholen ikke har noen innvirkning på kroppen min og det ringer heller ingen bjelle når Martin i baren setter meg på den fantastiske ideen om å drikke frossen vodka i frosne glass. Supert, tenker jeg, man merker jo ikke noe alkohol, og synes dette er en ubestridt suksess som bare i kraft av sin iboende genialitet må gjentas til det uendelige (les: parodisk destruktivt fluidum = destillert katastrofe i flytende form).
Plutselig oppdager jeg at klokka er altfor mye og skjønner vagt at dette er i ferd med å utvikle seg til en fysisk katastrofe. I et akutt anfall av selvinnsikt kommer jeg meg ut av Last Train (denne gang med like mye hår som da jeg gikk inn) og tar en taxi for å få noe søvn før den dødskjedelige turen nordover.
Jeg våkner sittende i sofaen til Kristopher Schau med et balltre i hendene og ser på en TV som viser reprise av ishockeykampen mellom Sverige og Canada. Det er lyst ute og klokka er 0755. Jeg får panikk.
Teorien om at alkoholen kvelden før ikke har hatt noen fysisk innvirkning falsifiseres umiddelbart og jeg får ringt etter en taxi. Når jeg tar på meg skoene sliter jeg skolissene på begge føtter og jeg løper ut for så å bli hentet av verdens minst kvalifiserte taxisjåfør siden før tiden med hest og kjerre.
Han rekker ikke flytoget (fordi han kjører feil til Oslo S!) og jeg må ta taxi helt ut til Gardermoen. Det koster til sammen 750kr. På veien utover oppdager jeg i tillegg at flybilletten ligger igjen hos Herr Schau noe som viser seg å koste 500kr til (Ergo er Osloturen, eventuelt verdens dyreste hårklipp, allerede kommet opp i ca. 5.500kr). Heldigvis kjører sjåføren som en gris i tillegg til at han mirakuløst nok vet veien til Gardermoen. Jeg ankommer nevnte sted 0845. og får overtalt alle køer om det er helt forferdelig viktig at jeg slippes først frem i alle av dem.
Det er selvsagt rushtid og fullstendig fuglebergtilstander på flyplassen; noe som i seg selv er fantastisk lite konvertibelt med min daværende fysiske og mentale tilstand. Jeg får beskjed fra Securitas-vaktene at jeg mest sannsynlig ikke vil rekke flyet, et alternativ som faktisk ikke vies én reell tanke. Jeg løper som en gal.
Her må det skytes inn at min samboer, intetanende om den situasjonen jeg her er oppe i, har bedt meg om å ta med hennes gitar og farfisaorgel fra Oslo til Tromsø, noe som selvsagt hemmer løpingen min noe grønnjævlig. Føyer man til at min fysiske form vel kan minnes å ha vært bedre, kombinert med at begge skoene dingler løst som følge av en skrikende mangel på skolisser, er det relativt åpenbart at jeg ser helt fantastisk sinnssyk ut (ikke glem min nyervervede frisyre heller) når jeg ankommer gate 22.
Om det er forbarming av en person de synes jævlig synd på eller om det skyldes en medfødt frykt for alt det unormale og sinnssyke i verden, vites ikke, men personellet ved gate 22 bestemmer seg i alle fall for å slippe inn både meg, ryggsekken, farfisaorgelet og gitaren til samboeren min til tross for at det står «Gate Closed» med krigstyper på skjermen ved gaten.
Glimrende, tenker jeg, og bommer med cirka 11 lysår.
På det kronisk fullstappede flyet blir jeg nødt til å småspringe frem og tilbake for å finne plass til all min medbrakte bagasje og mens svetten siler ut av hver pore i kroppen, kommer en flyvertinne og sier at nå må jeg sette meg fordi vi allerede er forsinket. Hun geleider meg noen meter og plasserer meg i et dobbeltsete med en mannsperson.
Det er på dette tidspunktet jeg skjønner jeg er i ferd med å dehydrere totalt og hvor feil det enn er, innser jeg at jeg rett og slett bare er nødt til å ha noe å drikke uansett hvor mye flyvertinnene står og gestikulerer med den sedvanlige og ultrapatetiske sikkerhetsprosedyren sin (styrter vi er det jo meget sannsynlig store muligheter for at vi vil tenke på hva de sa og hvordan de viftet med armene under denne ekstremt kjedelige og langt fra minnerike opplysningsdelen pre take-off. Yeah, right).
Fjeset mitt er knallrødt, svetten fosser, jeg har poser under øynene, skum rundt kjeften og tilnærmet blå og uttørket tunge. Jeg trykker på «flyvertinneknappen» i taket, og for liksom å unnskylde meg for vedkommende som sitter ved min side, nikker jeg til ham og sier «Unnskyld, jeg er litt uvel og bare må ha noe å drikke».
Det er først nå jeg ser at dette mennesket ikke er et hvilket som helst menneske, men faktisk et utrolig dårlig eksemplar av arten. Jeg sitter i et dobbeltsete med Tor Endresen (Tor Endresen!).
Jeg føler med ett at jeg har hovedrollen i et forkastet Wam & Vennerød-manus. Fy faen. Tor Endresen. Smak på det. Skulle jeg tenkt worse case scenario, ville nok kun hans åndsfrend Rune Larsen blitt betraktet som et dårligere valg. Disse påtatt prektige, gladkristne og kvalme bergenserne har i alle år vært nærmest Selve Drivkraften i mitt intense hat mot det aller jævligste og mest bedritne av det den norske trash-kulturen har frembrakt.
Bare den skrekkelige tanken på DaCapo med disse to svinene i allsang anført av Vidar Lønn-Arnesen er i seg selv nok til å drive meg lukt i fossen uten betenkningstid. Det gjør heller ikke saken særlig bedre at fyren etter mitt ufrivillige passiar vedrørende min helsemessige situasjon og et utseende som kunne skremt Fanden på flatmark på høylys dag, ser på meg med et ansiktsuttrykk som om han delte dobbeltsete med en blanding av Alien og Antikrist.
Flyvertinna kommer til slutt med en boks Cola og et håndkle (jeg svetter nemlig noe så helt på viddene uforståelig mye nå og håndkleet kommer derfor uten at jeg engang har hentydet vagt om det). Vel og bra, men det jeg har glemt er at brusboksene på fly inneholder mest emballasje og nesten ikke brus. Stor er derfor skuffelsen når den ene boksen blir konsumert og bare greier å få meg lysten på å rape, noe som igjen fremkaller et kraftig behov for å spy.
Trangen til å spy har dessuten ikke avtatt nevneverdig etter det gikk opp for meg hvem jeg faktisk sitter sammen med.
Flyet tar i hvert fall av og det samme gjør innvollene mine. Da flyet etter hvert begynner å flate ut i noen tusen meters høyde, trykker jeg igjen på den berømte knappen i taket. Den samme og elskelige flyvertinna spør om det går bra (Hun var helt seriøst rett ut fantastisk. Jeg skal bruke Braathens resten av mitt liv - eller til Braathens blir SAS i hvert fall); skjønt spørsmålet vel heller må ha vært en slags kutyme i måten å henvende seg til kunder på, snarere enn et ønske om å få vite hvordan min fysiske tilstand var. Jeg kunne nemlig likså godt båret et gedigent banner med påskriften «JEG ER SATANS SÅ RÆVA DÅRLIG».
Jeg får henne til å forstå at det eneste i hele verden som nå kan redde liver mitt er 10 bokser med brus av det samme slaget som jeg akkurat har fått. Hun tror selvsagt at hun hører feil, men da jeg sier at jeg godt kan betale for alle ti boksene, får jeg det faktisk. Gratis. For en dame! Jeg kunne ha fridd der og da; skjønt jeg har en vag oppfatning av at jeg kanskje ikke ville fått et rungende ja tilbake.
Jeg tømmer i meg alle ti (10) boksene med assortert utvalg brus og noe annet faenskap som smaker farris med hjortetakksalt. Innvollene mine protesterer og Tor Endresen ser mer og mer bekymret ut. Jeg har dessuten måttet låne hans bladholder fordi det ikke er plass til flere brusbokser i min. Jeg skjønner motvillig at katastrofen nærmer seg et faktum og begynner min innbilt tapre ferd mot toalettet. Fire meter før Målet spretter et lite barn og moren hennes foran meg og smetter inn på dassen. Sjelden har utsagnet «Kvinner og barn først» hatt mindre relevans og logisk klang i ørene mine enn nå.
Jeg tar tak i en spypose fra noen fremmede og unnvikende folks bladholder, stiller meg ved siden av dasset og håper mor og barn har tenkt å gjøre små og hurtige bedrifter. Det har de ikke. På toppen av det hele kunngjør kapteinen at alle må rette opp stolryggene og spenne fast sikkerhetsbeltene resten av turenfordi det ventes det han kaller «en god del turbulens» (= en helt satanisk jævlig reise).
Meldinga gjentas på gebrokkent søring-engelsk og når den urovekkende kroniske ristinga begynner, kjenner jeg at jeg ikke lenger klarer å holde igjen. Jeg spyr som en gris i posen som jeg bare kan holde med én hånd fordi turbulensen tvinger meg til å holde meg fast med den andre. Jeg spyr kaldt brus-spy og når posen er full ser jeg at det bokstavelig talt bruser i oppkastet mitt. Jeg spør desperat om å få en pose til, noe en vaklende flyvertinne etter hvert klarer å ekspedere og fyller den halvveis opp. Jeg ser ikke nedi.
Etter dette kommer selvsagt de to som slo meg på målstreken ut og da jeg kommer inn på det sårt etterlengtede dasset skjønner jeg at det ikke bare er ungen som har gjort sitt der inne. Det lukter helt grensesprengende kjipt. Dette frembringer selvsagt enda flere brekninger fra undertegnede og kombinert med en mage som er i ulage i alle dens åpninger, skjønner jeg at jeg er i ferd med å nå et komplett bunnivå i livet mitt. Et øyeblikk håper jeg faktisk vi skal styrte.
Resten av turen skjer uten spesielt nevneverdige detaljer. Tor Endresen ser ut som han lengter fryktelig hjem til Bergen og hadde nok foretrukket å sitte ved siden av en al-Qaida-kaprer på vei til New York i stedet.
Vi ankommer Tromsø omtrent etter antatt rutetid (selv om vi må sirkle over byen i ti minutter p.g.a. brøyting av rullebanen. Det er selvsagt snøstorm, må vite), jeg løper ut av flyet med alt stashet mitt og nærmest kaster meg inn på et handicap-do, noe jeg synes er høyst forsvarlig forholdene tatt i betraktning. Der barberer jeg meg, vasker meg og pusser tennene. Jeg må stå i et kvarter ute i snøstormen og vente på taxi fordi alle de andre passasjerene for lengst har forlatt flyplassen.
Taxien kommer omsider og jeg er på vei til jobb på platesjappa. Jeg har betalt nesten seks tusen kroner for å bli skamfert av Kuken (Ole Jakob E... - Briskebyvn. 374 - 0259 Oslo. Tlf: 95934402), jeg har nesten omkommet som følge av mangel på innsyn i min egen kropps begrensninger og jeg er i ferd med å fryse meg i hjel på vei til jobb.
Jeg gleder meg uhorvelig til å selge elendige skiver med tv-annonserte new metal-skiver til bedritne snørrunger, samt betjene surpeiser uten livsglede og potens som etterlyser jazzskiver de ikke engang selv har hørt om, for ikke å glemme de nyfrelste salsakjerringene som synes at all såkalt etnisk musikk er mye mer ekte og spennende enn det de velger å kalle «all den syntetiske og vestlige» og at didjeridoo virkelig får fuzzgitarer til å fremstå som tilbakeskritt for menneskeheten.
Det er jævlig lenge til jeg skal til Oslo.
- Medlem
- 6. des. 2013
- Innlegg
- 11.503
Hater lyden av følgende TV-programmer i huset:
- Skal vi danse?
- Maskorama
- Master Chef
- og en haug annet rææææl
Blir litt sånn som alle klokkeprodusenter skal lage samme klokka. På tide med noe nytt.
www.vg.no
- Skal vi danse?
- Maskorama
- Master Chef
- og en haug annet rææææl
Blir litt sånn som alle klokkeprodusenter skal lage samme klokka. På tide med noe nytt.
Meninger: Skal vi stanse?
De samme underholdningsprogrammene er evighetsmaskiner på tv. Hvor lenge er det en bærekraftig strategi i kampen om tid og oppmerksomhet?
www.vg.no
SantaMonica
Støttemedlem
Fantastisk godt skrevet! Min tur gikk på skinner sammenliknet med denne. Her er det bare å referere til en annen TS-tråd: De andre er verre