Dette, mine gode menn, er enda en tråd om homage-klokker, og hvorvidt de er Satans verk eller mer eller mindre aksepterte venteklokker. Forstår at mange er lei av den diskusjonen, og at det er opp til hver enkelt, men jeg synes problemstillingen er så vanskelig at den faktisk gjør meg litt fysisk uvel.
Saken er den at jeg har blitt svært klokkekåt etter min oppdagelse av Sonen, men at jeg samtidig er en fattig fotokunststudent, som til alt overmål flytter til England om ti dager. Som om det ikke var nok for å begrense klokkebudsjett, så sverger jeg til analog fotografering, som bare blir dyrere og dyrere. Man kan vel raskt gjette seg til at de dyrere klokkekjøp må vente en stund, om jeg ikke velger å selge mormor, min førstefødte og masse narkotika. I og med at jeg er dritglad i mormor, ikke står i fare for å få noen førstefødt på en stund, og heller ikke er så gira på å tre inn i dealeryrket, kan vi si at jeg er klokkemessig f*cked.
Per nå er Rolex 16610LV og IWC Big Pilot de store grailene, selv om IWC langt fra fremkaller samme hjertebank som den nydelige grønne bezelen, og jeg håper på å unne meg en av de (grønt, grønt, grønt!) når masteroppgaven forhåpentligvis blir levert om fire år, men hva gjør man frem til da? Venter man til man har råd til the real deal, med en småkjip Seiko på armen, eller biter man i det sure eplet?
En veldig god venn av meg, som absolutt ikke har samme forhold til klokker som de fleste her har, roper og kauker at det bare er å kjøpe en Parnis-variant eller en annen form for homage til jeg har råd til godsakene. Og det er selvsagt fristende, i og med at jeg da allerede nå får et mekanisk ur med det utseendet som gir lettere blodansamling i fantefløyta, men det gir meg samtidig en ekkel smak i munnen. Det er jo en kopi, noen vil kanskje kalle det en fake, og selv om utseendet kan ligne er det veldig, veldig langt fra the real deal. Man kan jo argumentere med at de ikke gir seg ut for å være en Rolex eller IWC, med Rolfex på dialen og prikklik tekst ellers, og man kan si at alle kopierer design uansett - men er det riktig av den grunn?
Ingenting hadde klokkemessig gitt meg mer glede enn en 16610LV på armen nå, men det er rett og slett ikke realistisk på en god stund, så hva gjør man? Venter man, eller tar man synden inn i sitt liv med en homage?
Saken er den at jeg har blitt svært klokkekåt etter min oppdagelse av Sonen, men at jeg samtidig er en fattig fotokunststudent, som til alt overmål flytter til England om ti dager. Som om det ikke var nok for å begrense klokkebudsjett, så sverger jeg til analog fotografering, som bare blir dyrere og dyrere. Man kan vel raskt gjette seg til at de dyrere klokkekjøp må vente en stund, om jeg ikke velger å selge mormor, min førstefødte og masse narkotika. I og med at jeg er dritglad i mormor, ikke står i fare for å få noen førstefødt på en stund, og heller ikke er så gira på å tre inn i dealeryrket, kan vi si at jeg er klokkemessig f*cked.
Per nå er Rolex 16610LV og IWC Big Pilot de store grailene, selv om IWC langt fra fremkaller samme hjertebank som den nydelige grønne bezelen, og jeg håper på å unne meg en av de (grønt, grønt, grønt!) når masteroppgaven forhåpentligvis blir levert om fire år, men hva gjør man frem til da? Venter man til man har råd til the real deal, med en småkjip Seiko på armen, eller biter man i det sure eplet?
En veldig god venn av meg, som absolutt ikke har samme forhold til klokker som de fleste her har, roper og kauker at det bare er å kjøpe en Parnis-variant eller en annen form for homage til jeg har råd til godsakene. Og det er selvsagt fristende, i og med at jeg da allerede nå får et mekanisk ur med det utseendet som gir lettere blodansamling i fantefløyta, men det gir meg samtidig en ekkel smak i munnen. Det er jo en kopi, noen vil kanskje kalle det en fake, og selv om utseendet kan ligne er det veldig, veldig langt fra the real deal. Man kan jo argumentere med at de ikke gir seg ut for å være en Rolex eller IWC, med Rolfex på dialen og prikklik tekst ellers, og man kan si at alle kopierer design uansett - men er det riktig av den grunn?
Ingenting hadde klokkemessig gitt meg mer glede enn en 16610LV på armen nå, men det er rett og slett ikke realistisk på en god stund, så hva gjør man? Venter man, eller tar man synden inn i sitt liv med en homage?
