Takker nok en gang for alle hyggelige tilbakemeldinger. De varmer!
Ps. Litt harmløs fyll går kun utover en selv, det vet jeg alt om.
Stort sett Sjuli!
Men husker fortsatt med gru yngre dager da jeg datet en jente fra Sveits. Dagen før en romantisk weekend i Milano satt vi på en pub i Lausanne for å ta et lite glass før middag. Dessverre (for meg) var det happy hour, og jeg som bare skulle bestille fire øl til bordet kom tilbake med åtte. Det sveitsiske følget nippet til hver sin øl, mens jeg som god nordmann ikke følte jeg kunne la en dråpe gå til spille... Ble ikke så veldig romantisk den weekenden der, altså.
Kanskje det sureste med hele historien er at min potensielle svigerfar jobbet i Rolex. Akk ja, kunne vært verre: dersom han hadde jobbet i JLC hadde jeg aldri tilgitt meg selv!
Nok fyllerør. Vi må videre i samlingen:
De siste innleggene har omhandlet klokker med lav pris, men med masse sjarme. Vi starter nå den avsluttende delen av presentasjonen. Urene vil øke i pris, men betyr dette at sjarmen og keeper-raten vil øke tilsvarende? Både ja, og nei.
De Sinndige
Det finnes så mange klokker der ute, at spørsmålet "hvor får jeg mest for pengene?" er vanskelig å svare på. Det er ikke bare urverket og merkenavnet som til sist avgjør hva en klokke vil koste, men også materialvalget, finishen og annen teknologi i uret. Longines har som slagord "
Elegance is an Attitude". Følgelig får du en ren og pen, slank klokke når du spytter inn 15k i en Longines. Sinn Spezialühren fra Frankfurt er den direkte motsats til Longines. Der Longines er elegant, er Sinn upolert. Sinn er til Longines hva Kraftwerk er til Vivaldi, om du vil.
Jeg liker Sinn, og eier tre ur derfra. Sinn benytter i hovedsak ETA-urverk, hvorav noen er modifiserte, men selve greia til Sinn er
vorsprung der technik. Sinn er mer opptatt av teknologi som øker bruksmulighetene til uret, enn at det glinser i gulldouble og edle stener.
Min første Sinn er en Sinn 656. En pilot-knøtt på 38,5 mm, som jeg bærer på skinnrem. Fokuset på bruk er tydelig i spesifikasjonene fra Sinn: beskyttelse mot magnetisme som overgår det meste der ute, nikkel-fri kasse, 200 meters vanntetthet og svært god beskyttelse mot støt. Sinn 656 er en beater!
Verket er det evindelige ETA 2842-2, og det rimer. Dette er en arbeidshestklokke, så hvorfor ikke dytte inn urverket som mer enn noe annet sier "arbeidshest"?
Skiven er matt sort, med store arabiske tall på 12-3-6-9. Verdens minste datovisning understreker det rene designet. Kun Sinn-logoen pryder fronten av klokken - det liker jeg. Lumen er ekstrem.
Sinn 656 får mye skryt for lesbarheten, forsåvidt fortjent, men jeg vil allikevel helle litt malurt i begeret: minutt- og sekundviseren blir for like, når man bare skal kaste et blikk på klokken. Flere ganger har jeg måttet konsentrere meg ekstra for å få hjernen med på hva klokken er. Sekundviseren kunne fint hatt en annen fargenyanse (gul, for å understreke flycockpit-designet?) eller til og med vært fjernet (gisp!). Dette er uansett ikke en showstopper: Sinn 656
er en veldig lesbar klokke.
Min Sinn 656 blir litt lite brukt. Den fremstår som liten på armen, og blir hverken fugl eller fisk: ikke dressy nok, ikke sporty nok. Allikevel liker jeg den, og har mer lyst til å sette den på lenke for å tøffe den opp, enn å selge den.
Min andre Sinn er en U1 - klassikeren i Sinns kolleksjon. En råtøff dykker, med et særegent Bauhaus-design. Klokken formelig skriker "nå skal det dykkes!!", noe som gjør den perfekt for meg, som knapt hopper fra én-meteren på Tøyenbadet.
Her også er fokuset på teknologi: Sinn U1 er produsert i det samme stålet, som man bruker i moderne tyske ubåter. Jeg syntes dette hørtes ut som typisk, småharry markedsføringsspin når jeg først leste det, men ved ettertanke er det vanskelig å argumentere mot at ubåt-stål er et greit materialvalg på en dykker.
Videre har klokken antirefleksbestrykning på begge sider, det er litt kjipt når man deskdiver, men sikkert bra under vann. Vanntettheten går helt ned til 1000 meter, noe som den oppmerksomme leser har forstått dekker mitt behov, og vel så det. Klokken har et Sellita-verk, og inneholder forøvrig den samme antimagnetiske. og støt-motstandsdyktige teknologien som Sinn 656.
Klokken er stor og tung. 44 mm og 113 gram. Jeg har denne på NATO, da jeg i løpet av fem minutter klarte å ødelegge både silikonremmen og låsen som fulgte med klokken. Det gjør ikke noe: NATO kler denne klokken godt.
Manglende impulskontroll ville ha det til at jeg kjøpte en Helson Shark Diver på TS samme dag som Sinn U1 var på vei i posten fra Tyskland. Som nevnt tidligere ønsker jeg å holde et begrenset antall dykkere i samlingen, og Shark Diveren har uten tvil rangen blant dykkerne til nå. Så da er vel skjebnen til min Sinn U1 forseglet? Ikke helt: hver gang jeg tenker "dette er en klokke jeg må kvitte meg med" tar jeg den på armen, og det er akkurat som om hjertet blir truffet av en rosa tysk torpedo: jeg liker Sinn U1!
Min tredje og siste klokke fra Sinn er en 857 UTC. Dette er kanskje det Sinn-uret jeg liker best, og en keeper i samlingen. Kullsort kasse, skive og lenke gir denne klokken et umiskjennelig miliitærpreg. UTC-viseren er stilig designet i gult. Det finnes også en 856 UTC uten roterende bezel, som er mer populær der ute, da den gir klokken et mindre "busy" uttrykk. Jeg forstår det argumentet, men så var det dette med å holde orden på tiden når man koker egg, da.
Lenken er svært behagelig, og 43 mm går helt fint å bære. Samme antimagnetisme osv. her, i tillegg har kasse og lenke en superskrapesikker bestrykning, som gjør klokken tilnærmet immun mot riper. Jeg har i alle fall ikke klart å slite på klokken den tiden jeg har hatt den.
Skal jeg kritisere noe må det være at UTC-visniningen ofte blir liggende skjult under de andre viserne på uret. Ingen stor sak, men et ur med stor GMT-viser vil være et bedre valg, dersom du har behov for å lese en annen tidssone ofte.
På mange måter er Sinn 857 en klassisk beater, om enn litt dyr til å være klokken jeg tar på meg når jeg vet at risikoen for horologisk mishandling er til stede. Dét til tross: dette er en klokke som får mye armtid, og som jeg ikke går med planer om å kvitte meg med.
Da er spørsmålet hva jeg gjør med Sinn 656 og Sinn U1. Dette er klokker som i utgangspunktet bør vekk for at samlingen min skal se ut slik jeg ønsker at den skal se ut, men hvordan kvitter man seg med noe man liker så godt? Så langt leker jeg med to løsninger:
1)
Jeg lar tiden jobbe for meg. Etterhvert kan det jo hende at jeg klarer å mobilisere viljestyrken til å selge disse. Smaken endres jo, og lysten på nye ur bør gjøre det enklere å legge ut klokkene for salg.
2)
Jeg starter en parallell samling med Sinn-ur! I stedet for å selge to, legger jeg heller til én. Var ikke det smart? Jeg har en stilig klokkeboks kjøpt fra tidssonen.no med fire plasser, og hva er vel bedre enn å dytte inn en 103 Classic, eller en 358 Pilot, og dermed lage et Sinn-boxset? Man sparer seg for smerten med å selge godsaker, og man kan skryte på seg en rød tråd i samlingen.
Var det forresten noen som sa at klokkesamling var en sykdom?
Neste innlegg: Ventepølsen
