Ventepølsen
Min ventepølse er litt av en Speedmaster. Nei, altså, jeg mener det: Min Speedmaster er en Omega Speedmaster Automatic, en såkalt "Speedmaster Reduced".
Speedmaster Automatic (3510.05.00) er, naturlig nok, ikke i nærheten av å være like populær som måneklokken, så hvorfor har jeg den?
Svaret ligger i innleggets tittel: dette er en ventepølse. Det har seg slik at min far har en hyggelig samling med ur, som blant annet inneholder en Omega Speedmaster måneklokke. Denne blir en dag bli min, og siden jeg virkelig håper det er lenge til, ønsket jeg meg en Speedmaster, som ikke stjal måneklokkens torden (høres bedre ut på engelsk, det uttrykket der).
At Omega Speedmaster Reduced er et stebarn kan det ikke være mye tvil om, for her er det mye som skurrer. Noe av det som gjør klokken lite populær er den lille størrelsen på 38 mm, fire millimeter mindre en sin mer kjente storebror. Personlig liker jeg størrelsen på 38 mm. På mitt håndledd er dette en velproposjonert klokke, som oppleves som større enn min Sinn 656, som faktisk måler en halv millimeter mer.
Men det de fleste henger seg opp i med Speedmaster Reduced er at man på skiven har valgt å sette tallindikasjoner for hvert femte sekund. Jeg ser for meg at utviklingsavdelingen på Omega hadde følgende samtale når klokken ble unnfanget:
Ansatt 1: Vi bør lage en automatisk versjon av Speedmaster
Ansatt 2: God idé: Vi kaller den "Automatic".
Ansatt 1: Ja, men la oss promotere den som "Reduced", siden det betyr "redusert".
Ansatt 2: Det hørtes salgsfremmende ut, la oss gå for det.
Ansatt 1: La oss også bytte plass på de to kronografene.
Ansatt 2: Hvorfor det?
Ansatt 1: Hvorfor ikke?
Ansatt 2: OK, enig. Vi gjør det.
Ansatt 1: Får vi plass til alt, dersom vi krymper uret til 38 mm?
Ansatt 2: Ja, det gjør vi. Men la oss legge til tall på skiven, slik at det blir ekstra trangt.
Ansatt 1: Yes! Det er ikke bare japanerne som kan lage ting smått. Vi kan også.
Ansatt 2: Heia Sveits!
Nå høres det ut som om jeg hater min Speedmaster, men det er langt fra sannheten. Som sagt finner jeg størrelsen ideel, og jeg er rimelig sikker på at jeg vil oppleve Professional som stor, når den dagen kommer. Det at skiven er busy plager meg ikke, og jeg liker patinaen klokken har fått opp gjennom årene. Sitter godt gjør den også - Omega kan lenker!
Selve uret ble kjøpt på eBay, av en kjent Omega-selger (se etter "jmryshi") til en fornuftig pris. Klokken ble verifisert ekte på Protid på Strømmen Storsenter, og er i meget pen stand. Mulig den er polert, men det er i så fall dyktig utført. Glasset er originalt også. Morsomt!
Jeg vil vende tilbake til dette med arv av klokker, for det kommer til å bli et sentralt tema i mine neste to innlegg. Mekaniske ur er en av de få gjenstandene man kan regne med vil kunne gå i arv i generasjoner. Patek Philippe har gjort dette til en hovedgreie i sin markedsføring, men det er ingen grunn til å slå fra seg tanken på et arvestykke i familien, selv om man ikke tar seg råd til PP. For min egen del forbinder jeg min fars ur med barndommen. De går som en rød tråd gjennom oppveksten på Skjetten, der de lå sirlig plassert i skapet, som uoppnåelige "voksengjenstander". Tanken på å selv eie noe slikt var svært fjern på den tiden.
I dag er min fars klokkesamling mer en overhengende trussel. Noe jeg en gang i tiden drømte om å arve, har nå blitt noe jeg håper at det blir lenge til jeg får overrakt. Etterhvert som opphavets sykdom og alder har gjort vissheten om at man en gang mister sine foreldre mer reell, blir jordisk gods mindre og mindre viktig, og tiden man har brukt sammen - og ikke minst, tiden man har igjen - blir mer sentral.
Det bringer meg over til neste innlegg, hvor det vil bli mer snakk om arv.
Neste innlegg: Pyntegjenstanden
Min ventepølse er litt av en Speedmaster. Nei, altså, jeg mener det: Min Speedmaster er en Omega Speedmaster Automatic, en såkalt "Speedmaster Reduced".
Speedmaster Automatic (3510.05.00) er, naturlig nok, ikke i nærheten av å være like populær som måneklokken, så hvorfor har jeg den?
Svaret ligger i innleggets tittel: dette er en ventepølse. Det har seg slik at min far har en hyggelig samling med ur, som blant annet inneholder en Omega Speedmaster måneklokke. Denne blir en dag bli min, og siden jeg virkelig håper det er lenge til, ønsket jeg meg en Speedmaster, som ikke stjal måneklokkens torden (høres bedre ut på engelsk, det uttrykket der).
At Omega Speedmaster Reduced er et stebarn kan det ikke være mye tvil om, for her er det mye som skurrer. Noe av det som gjør klokken lite populær er den lille størrelsen på 38 mm, fire millimeter mindre en sin mer kjente storebror. Personlig liker jeg størrelsen på 38 mm. På mitt håndledd er dette en velproposjonert klokke, som oppleves som større enn min Sinn 656, som faktisk måler en halv millimeter mer.
Men det de fleste henger seg opp i med Speedmaster Reduced er at man på skiven har valgt å sette tallindikasjoner for hvert femte sekund. Jeg ser for meg at utviklingsavdelingen på Omega hadde følgende samtale når klokken ble unnfanget:
Ansatt 1: Vi bør lage en automatisk versjon av Speedmaster
Ansatt 2: God idé: Vi kaller den "Automatic".
Ansatt 1: Ja, men la oss promotere den som "Reduced", siden det betyr "redusert".
Ansatt 2: Det hørtes salgsfremmende ut, la oss gå for det.
Ansatt 1: La oss også bytte plass på de to kronografene.
Ansatt 2: Hvorfor det?
Ansatt 1: Hvorfor ikke?
Ansatt 2: OK, enig. Vi gjør det.
Ansatt 1: Får vi plass til alt, dersom vi krymper uret til 38 mm?
Ansatt 2: Ja, det gjør vi. Men la oss legge til tall på skiven, slik at det blir ekstra trangt.
Ansatt 1: Yes! Det er ikke bare japanerne som kan lage ting smått. Vi kan også.
Ansatt 2: Heia Sveits!
Nå høres det ut som om jeg hater min Speedmaster, men det er langt fra sannheten. Som sagt finner jeg størrelsen ideel, og jeg er rimelig sikker på at jeg vil oppleve Professional som stor, når den dagen kommer. Det at skiven er busy plager meg ikke, og jeg liker patinaen klokken har fått opp gjennom årene. Sitter godt gjør den også - Omega kan lenker!
Selve uret ble kjøpt på eBay, av en kjent Omega-selger (se etter "jmryshi") til en fornuftig pris. Klokken ble verifisert ekte på Protid på Strømmen Storsenter, og er i meget pen stand. Mulig den er polert, men det er i så fall dyktig utført. Glasset er originalt også. Morsomt!
Jeg vil vende tilbake til dette med arv av klokker, for det kommer til å bli et sentralt tema i mine neste to innlegg. Mekaniske ur er en av de få gjenstandene man kan regne med vil kunne gå i arv i generasjoner. Patek Philippe har gjort dette til en hovedgreie i sin markedsføring, men det er ingen grunn til å slå fra seg tanken på et arvestykke i familien, selv om man ikke tar seg råd til PP. For min egen del forbinder jeg min fars ur med barndommen. De går som en rød tråd gjennom oppveksten på Skjetten, der de lå sirlig plassert i skapet, som uoppnåelige "voksengjenstander". Tanken på å selv eie noe slikt var svært fjern på den tiden.
I dag er min fars klokkesamling mer en overhengende trussel. Noe jeg en gang i tiden drømte om å arve, har nå blitt noe jeg håper at det blir lenge til jeg får overrakt. Etterhvert som opphavets sykdom og alder har gjort vissheten om at man en gang mister sine foreldre mer reell, blir jordisk gods mindre og mindre viktig, og tiden man har brukt sammen - og ikke minst, tiden man har igjen - blir mer sentral.
Det bringer meg over til neste innlegg, hvor det vil bli mer snakk om arv.
Neste innlegg: Pyntegjenstanden
