FF er på spa, og dersom erfaringene
fra sist gjentar seg vil det ta sin tid før den kommer tilbake. I mellomtiden har jeg brukt litt tid på verdensveven på å lese mer om Blancpain, og modellene deres. Når man driver på slik, kommer man uungåelig borti noe man har lyst på. Blant annet har jeg gjenoppdaget en haug med ur jeg siklet på på nittitallet - pene ur med sportslig preg, i størrelser som egner seg til å gjemmes under skjortemansjetten. Så da jeg en promilletung kveld fant denne lille saken hos en selger jeg har handlet med tidligere, gikk det som det måtte. Uret hadde tydeligvis vært til salgs en stund, for forhandlingene var fort unnagjort. Før jeg gikk forsent til sengs var klokken på vei.
Det er en Blancpain Léman flyback, i titan, fra ca år 2000. Som idag besto Léman-serien dengang av flere modeller med forskjellige komplikasjoner - alarm, GMT, kronograf, vannsport (AquaLung) - levert i stål, gull eller titan. Foruten den særegne kassen og de samme type visere mm, var felles for modellene den idag relativt beskjedne størrelsen på 38mm. En gang på 2000-tallet økte dette til 40mm. Léman-serien er en slags sportslige selskapsur; passe diskrete men laget for litt tøffere bruk enn bare kontor. En vellykket hybrid, synes jeg.
Dette er første gang jeg har eid ett titanur. Klokken veier nesten ingenting - 54 gram med rem og foldespenne - og føles nesten ikke på hånden. Kontrasten til de andre Blancpainene med den massive X-71-lenken er stor. Skiven er som på Air Command blank med matte felter, svært pent men vanskelig å fotografere. Verket er også i denne det Piaget-baserte F185. Etter en dag på hånden har jeg bare én ting å utsette: Viserne er vanskelige å lese i enkelte vinkler. I senere titan-modeller ble brukt de samme, hele viserne som i stålutgaven, så jeg antar det er flere enn meg som har reagert på lesbarheten.
38mm er er fremdeles passe størrelse for herreur.
Edit: Byttet bort våren 2013