Som endel andre her sier; jeg opplever svært sjelden at noen legger merke til hva jeg har på armen. Jeg tror den oransje Seiko Monsteren er den som har fått flest kommentarer fra klokkeuinteresserte. Men nå bor jeg også i en liten by hvor definisjonen på en Playboy er en som sitter oppe to kvelder på rad for å se på kveldsnytt, så det er kanskje ikke så rart.
Men dere som lever i områder hvor man i større grad uttrykker status gjennom eiendeler: Er det virkelig slik at Rolex fremdeles er merket for den som gjerne vil demonstrere sin nyvunne rikdom på vulgært vis? For tyve år siden var det kanskje slik, men idag? Den nyrike som tar med hundre tusenlapper for å kjøpe en klokke å vise frem, velger vel neppe en upolert 40mm stålmodell som forsvinner under skjortemansjetten? Selv i lille Norge er det nå et stort utvalg av digre, flashy armbåndsur som knapt lar seg gjemme under et frakkeerme, og som formelig roper "jeg koster masse penger!" Mulig jeg ser med fordomsfulle briller, men de fleste Rolexer jeg ser henger på håndleddet til menn på min egen alder eller eldre, som stort sett ikke har behov eller ønske om å vise seg frem men har kjøpt en Rolex "fordi det er en god klokke", på samme måte som de kjøper en Mercedes "fordi det er en god bil". Kjedelige folk, altså. Ellers ser jeg dem på yngre mennesker, og da er det stort sett klokkeinteresserte og antrekksbevisste mennesker i kreative bransjer; ikke åpenbare statusflashere.
Det hender jeg ikke kan unngå brautende mennesker med stort markeringsbehov, gjerne storkarer fra oljebransjen. For femten år siden brukte de kanskje TT-suber. Idag bruker de svære Breitlinger, AP ROOer eller noe annet stort. Selv om Rolex de siste år (dessverre) har blitt stadig mer blingete, er de fleste modellene idag relativt sobre og diskrete sammenliknet med konkurrentene. Jeg tror at nettopp den konservative designen er det som har gitt merket en helt annen status enn det hadde for tyve år siden, og er grunnen til den fortsatte voldsomme populariteten blant interesserte på alle verdens klokkefora. Det er ihvertfall min småstedsteori, kanskje svært farget av egen oppfatning.