<
insert proper punchline>
Vis vedlegg 104334
For mange år siden levde det en keiser som var så glad i pene klær at han brukte alle pengene sine til pynt og stas. Han brydde seg ikke det spor om soldatene sine, og fikk hverken i teater eller kjørte tur i skogen. Hvis han ikke hadde noen nye kjær å vise fram, da.
Hver time på dagen skiftet han til en ny drakt, og som man sier om kongen at “han er i kongens råd” sa folk bestandig om keiseren “han er i klesskapet”!
I den store byen der keiseren bodde var det riktig hyggelig og morsomt, for hver dag kom det tilreisende på besøk. En dag kom det også to bedragere. De gav seg ut for å være vevere, og stoffene de lagde var herligere enn noen kunne tenke seg. Det sa de i hvert fall selv. Ikke bare var fargene og mønstrene usedvanlig vakre, men klærne som ble sydd av dem, hadde en forundelig egenskap: de ble usynlig for alle dem som ikke dugde til embedet sitt, eller var utillatelig dumme.
– Det var da noen vidunderlige klær, tenkte keiseren. – Når jeg har dem på meg, kan jeg jo skjelne de dumme fra de kloka. Jo, det stoffet må dere straks veve til meg.
Og så gav han bedragerne god betaling for at de skulle gå i gang med det samme.
Bedragerne satte opp to vevstoler, og lot som om de arbeidet. Men de hadde ingenting på veven. Rett som det var forlangte de den fineste silke og det prektigste gull til stoffet sitt, men alt de fikk, puttet de i sine egne lommer, og arbeidet videre til langt på natt, mens vevene var like tomme.
Så en dag tenkte keiseren: – Nå skulle jeg gjerne vite hvordan det går med stoffet.
Men i det samme ble han urolig. Tenk om han ikke kunne se det! Tenk om det skulle vise seg at han var dum, eller at han ikke passet til å være keiser. Riktignok haded han aldri vært bekymret for sin egen forstand, men nå bestemte han seg for å sende ministeren sin av gårde til veverne, for å se hvordan det gikk. Han kan nok se hvordan stoffet tar seg ut, tenkte keiseren. Ingen passer vel bedre til embedet sitt enn han.
Så gikk den gamle, skikkelige ministeren inn i salen der de to bedragerne satt og arbeidet ved tomme vevstoler. Og så sperret han øynene opp, for han så jo ingenting. Men det sa han ikke. De to bedragerne ba han komme nærmere.
– Er det ikke vakre farger, spurte de.
– Og er ikke mønsteret nydelig?
De pekte på de tomme vevstolene, og den gamle ministeren så og så. Men han kunne ikke se det grann, for det var jo ingenting der.
– Er jeg dum? tenkte han. – Det hadde jeg aldri trodd, og det må ingen få vite!
– Nå, De sier ikke noe, sa den ene veveren.
– Åjo, det er nydelig. Aldeles herlig! sa den gamle ministeren og myste gjennom brillene. – For et mønster, og for noen farger. Jeg skal fortelle keiseren at dette stoffet likte jeg riktig godt.
– Det gleder oss, sa de to veverne, og ramset opp en masse vanskelige navn både på farger og mønstre. Og ministeren hørte nøye etter, så han kunne fortelle alt sammen når han kom hjem til keiseren.
Nå forlangte bedragerne flere penger. Mer silke og gull ville de også ha, men alt sammen tok de selv, og fortsatte å veve luft.
Snart sendte keiseren en annen flink embedsmann avgårde for å se hvordan det gikk. Var kanskje stoffet snart ferdig?
Den andre flinke embedsmann så og så han også, men ettersom det ikke var noe i vevene, kunne heller ikke han se noe.
– Ja, er det ikke et vakkert stykke stoff? spurte de to bedragerne, og viste og forklarte det n ydelige mønsteret som slett ikke var der.
– Dum er jeg ikke, tenkte mannen. – Da er det altså det gode embedet mitt jeg ikke duger til. Men det må ingen få greie på. Også roste han stoffet som han ikke så, og forsikret bedragerne om at han frydet seg. – Vakrere farger og nydeligere mønster har jeg aldri sett, sa han. – Det er virkelig et herlig stoff. Dette må keiseren få vite øyeblikkelig.
Nå snakket alle folk i byen om det storartede stoffet, og endelig ville keiseren også det det. Sammen med en flokk utvalgte menn drog han av sted til de lure bedragerne, som vevet av alle krefter, uten en trevl eller tråd.
– Jaa, er det ikke praktfult? spurte de to embetsmennene som keiseren hadde sendt tidligere.
– Se her, Deres majestet. For noen mønstre, for noen farger!
De pekte på den tomme veven, og trodde at de adnre kunne se stoffet.
– Hva er det for noe? tenkte keiseren. – Jeg ser jo ingenting. Det er da forferdelig! Er jeg dum? Duger jeg ikke til å være keiser?
Men han sa:
– Jo, det er meget vakkert. Det tiltaler meg.
Og hele hans følge sa:
– Jo, det er meget vakkert.
Og ingen av dem så noen verdens ting! Alikevel rådet de keiseren til å få sydd klær av det fine stoffet. – Så kan Deres majestet bære dem under det store opptoget, sa de.
Det skulle nemlig finne sted et stort opptog i den lille byen om ikke så lenge. Og nå gikk det fra munn til munn rundt vevstolene:
…. praktfullt!
…. yndig!
…. bedårende!
Og alle sammen var inderlig fornøyd med hva de hadde sett. Keiseren gav hver av bedragerne et ridderkors til å henge i knapphullet, og tittelen “veverjunker”.
Hele natten før opptoget, satt bedragerne oppe og hadde seksten tente lys rundt seg. Folk kunne se at de hadde det travelt med å få ferdig keiserens nye klær. De lot som om de tok stoffet av veven, klippet hull i luften med store sakser, sydde med synål uten tråd, og sa til slutt:
– Seså, der er klærne ferdige.
Om morgenen kom keiseren selv bort med sine fornemste kavalerer, og de to bedragerne løftet armene i været som om de holdt i noe, og sa:
– Benklærne, Deres majestet. Og skjorten. Og kappen…
Og slik fortsatte de!
– Det er så lett som spindelvev. Som om man ikke hadde noenting på kroppen. Men det er nettopp fordelen ved dette stoffet.
– Ja, sa kavalerene.
Og alle kunne ikke se noe stoff. For det fantes ikke.
– Vil Deres keiserlige majestet behage å ta klærne av? sa bedragerne, og lot som om de rakte ham de nye plaggene, ett for ett. De tok ham om livet, for liksom å binde fast slepet. Og mens keiseren snudde og vendte seg foran speilet, sa alle i munnen på hverandre:
– Å nei, å nei, ås godt de kler ham! Så praktfullt de sitter. For et mønster! For noen farger! En meget kostbar drakt!
Overseremonimesteren kom inn og sa:
– Tronhummelen venter utenfor, Deres majestet.
– Nå er jeg ferdig, sa keiseren. – Hvordan sitter klærne?
Så snudde og vendte han seg enda en gng foran speilet, og så nøye etter at alt var som det skulle. Kammerherrene famlet bortover gulvet med hendene, og løftet opp noe som liksom skulle være slepet, men som bare var luft. De så slett ikke noe stoff, men det torde de ikke innrømme.
Og keiseren gikk i opptoget under den vakre tronhimmelen, og alle menneskene i byen så på og sa:
– Nei, så makeløse de er, keiserens nye klær. Og så nydelig som de sitter. Og for et vidunderlig slep han har.
Ingen nevnte med et ord at de ikke så noen ting. Det betydde jo at de ikke dugde til arbeidet sitt, eller at de var svært dumme. Derfor hadde aldri keiserens klær gjort slik lykke som akkurat denne dagen.
Da var det plutselig et lite barn som sa:
– Men han har jo ikke noe på seg! Keiseren har ikke noe på seg!
Og straks ble det hvisket og mumlet fra den ene til den andre:
– Hørte dere hva det uskyldige barnet sa? Keiseren har ikke noe på seg!
Til slutt ropte hele folket:
– Han har jo ikke noe på seg!
Og det grøsset i keiseren, for han syntes de hadde rett. Men han tenkte som så:
– Nå må jeg holde ut gjennom hele opptoget.
Også kneiste han med nakken, og holdt hodet enda høyere, og kammerherrene gikk der og bar på slepet som slett ikke fantes.