Jon Henrik
Grunnlegger
Vit det, at utenom Seiko og Rolex, så er det veldig få (om noen) klokkemerker som har en helt vertikal integrering i produksjonslinjen. Forøvrig brukes ordet «in-house» veldig løst for tiden, og er sjelden i tråd med det man kanskje tenker som in house. Ofte er det modifiserte eta eller Sellita, eller urverk produsert eksklusivt av 3. part
Også er det de uendelige nyansene:
- Merke A, som bruker leverandør X til å lage et urverk som bare lages til merke A.
- Merke B, som tilhører en gruppe med egen urverkfabrikk som lager urverk til merke B men også til tre-fire andre.
- Merke C, som har kjøpt en egen urverkfabrikk i et separat selskap med eget navn i et annet land, som lager urverk til merke C.
- Merke D, som har egen produksjon av komponenter under eget tak, men som også tilbyr urverk til eksterne.
- Merke E, som lager verkplate og klober under eget tak, men som kjøper inn alt annet av komponenter.
- Merke F, som kjøper urverk utenfra fra de aller beste, og får montering og finishering gjort av de aller beste.
Og uendelig mange flere
Vanskelig å lage en regel (i alle fall uten unntak) å følge.
Sagt på enklest mulig måte, tenker jeg at fokuset på "in-house" bare er en forenkling av at vi ønsker kvalitet (og kanskje eksklusivititet/"sjeldenhet") i en klokke over en viss pris.