For ganske nøyaktig ett år siden var jeg en bortimot normal kar i mitt femtiende år. Med normale, sunne interesser som MC, politikk, litteratur etc. Jeg var den gang medlem på et MC-forum, et MC-forum hvor de fleste motorsykkelrelaterte spørsmål var besvart opptil flere ganger og hvor de politiske diskusjonene i off-topictråden var min hovedarena. Delvis som forumtroll. En dag ble det startet en tråd som omhandlet klokker. Elendige klokker. Quartzklokker.
Jeg hadde nylig mistet min far og han etterlot seg 7,5 kg tung eske med lommeur og armbåndsur. Noen av armåndsurene i denne esken var allerede mine, blant annet min bestefars Longines (cushion case) fra 1925 og min fars Longines Silver Arrow fra 1956. Jeg nevnte Silver Arrow’en i klokketråden i det nevnte MC-forumet og det kom et par reaksjoner. Blant annet var det en som tipset meg om TS. Da var det slutt på å være «normal».
Takk skal du fanker’n meg ha, Iron-man
Longines Silver Arrow anno ca 1956
Min interesse for klokker har «alltid» vært der. De tre urmakerforretningene i bygdebyen ble flittig besøkt allerede fra 7-årsalderen. Mitt aller første ur var dette uret fra Technos
Jeg skal ikke gå nærmere inn på de forskjellige klokkene som har vært i min besittelse, brorparten har vært quartzur og de fleste har forsvunnet gjennom årene, men de siste ca 9 årene hadde jeg stort sett brukt min Tissot T-touch. Det er den mest solide og pålitelige klokken jeg har hatt, men når alt kommer til alt så er det jo bare nok et quartzur.
I grove trekk har følgende skjedd i sånn noenlunde kronologisk orden de siste 12 månedene.
Etter et par uker som medlem her inne ble det lagt ut en Seiko Military for salg. Denne kunne kanskje være noe for min sønn, Secondman, tenkte jeg, og kastet meg på motorsykkelen tidlig en søndagsmorgen med kurs for hovedstaden. Det ble en hyggelig F2F-handel med Reim. Da fikk jeg samtidig beskue og beprøve en 2254.50. En nydelig klokke. Da var det gjort.
Takk skal du fanker’n meg ha, Reim
Like etter dette ble det lagt ut en 2254.50 på finn.no. Jeg stilte mine spørsmål her inne og flere kunne fortelle meg at det var et røverkjøp, hvilket har vist seg å stemme bra. Klokken ble en tusenlapp billigere enn den annonserte prisen – og ikke minst, den ble min. En fantastisk flott klokke. Synes nå jeg, da.
Jeg var på forumet dag og natt. Stilte dumme og mindre dumme spørsmål. Tenkte til tider at dette var en god gjeng med snobber. Men, jeg fikk svar på det jeg spurte om, hyggelige kommentarer og ikke minst dusinvis av oppfordringer om å kjøpe en «skikkelig» klokke. Den gangen var planen å kjøpe en, men bare en, skikkelig klokke i femtiårsgave til meg selv. Jeg ble imidlertid påvirket av stemningen både her inne og på et par internasjonale klokkefora jeg var innom. Seiko Monster, og da særlig Orange Monster, ble omtalt som en skikkelig wis-klokke og en «must-have» i enhver samling. Det ble selvsagt kjøpt en slik. Den kostet jo heller omtrent ingenting. Jeg kunne skrevet mangt og mye om den klokken, men «alle» her inne har den og de fleste er vel enige om at dette er mye klokke for pengene, for å bruke en klisje.
En gang i mai i fjor ble det ble invitert til Rolex-gtg i hovedstaden. Jeg møtte opp, ganske lav i hatten og kun medbringende min Seamaster. Ingen så mye som rynket på nesen av den grunn. Snarere tvert om. Jeg fikk da gleden av møte flere av forumets mer profilerte medlemmer, og du store min for en hyggelig gjeng. Dette ga mersmak.
Takk skal dere fanker’n meg ha, alle sammen
Gtg’en ble holdt hos selveste Bjerke og jeg benyttet da anledningen til å levere inn ett av urene jeg arvet fra min far for service. En Oysterdate Precision fra 1959. Den så ut som et vrak med skjev skive og det hele. Jeg trodde i utgangspunktet at det var en kopi og jeg ga den egentlig bort til en kompis. Han ville ikke ha den og kastet den tilbake i fanget på meg. Vel, lang historie kort, etter drøye 4 måneder og drøye femtusen kroner kom den tilbake med ny rem og i relativt fin stand. Det er en fin følelse å ha en Rolex på armen, men med sine 34mm blir denne altfor liten til at jeg bruker den. Kjerringa kunne brukt den, men glemmer å trekke den, så nå ligger den i boksen til ingen nytte.
På samme turen benyttet jeg også anledningen til å plukke opp en artig kineser, kjøpt av et annet forummedlem. Perpetual hadde jeg lest om på WUS og den var også omtalt litt her inne. Dette er en Perpetual GMT med et ETA-kopiert verk. Den går nøyaktig nok til mitt bruk og den ser heller ikke så aller verst ut, i mine øyne. Mange smådetaljer som kommer godt frem i dagslys. Utrolig mye klokke for pengene her også, men det blir lite armtid på den. Beholder den nærmest som en slags kuriositet.
En dag dukket denne opp på eBay. Ifølge kuratoren ved Longinesmuseumet ble den fakturert til Longines’ agent i Argentina 10 dager før jeg kom til verden. Den måtte være "ment to be mine". Refinished dial, men pytt-pytt, den har det velrennomerte cal 30L-verket, den er stor for alderen og jeg synes det er en pen klokke. Et typisk dressur, selvsagt.
Longines cal 30L
Sommeren kom og sommeren gikk uten at det ble handlet annet enn noen remmer og lenker. Men jeg var forelsket i nok en Longines. En Legend Diver. Et av de vakreste urene jeg vet om i den prisklassen. En slik en skulle jeg ha. Det var ingen tvil. Så, plutselig en dag i midten av august, fikk jeg en hyggelig PM fra Frodo. Han skulle til Fagernes i embets medfør og lurte på om vi skulle ta en liten gtg. Selvsagt skulle vi det. Jeg kastet kjeledressen og fikk på meg gåbortbuksa, kom meg til Fagernes og satt på kafeen og ventet. Var der sikkert en halv time før avtalt tid, spent som en smågutt på vei til første skoledag. Frodo stilte med flere av sine flotteste ur og jeg med hakaslepp i et par dager etterpå. Fikk blant annet prøve JLC, Milsub og Legend Diver på armen. At jeg skulle ha en klokke med roterende innerbezel var jeg mer sikker på enn noensinne etter dette møtet.
Takk skal du fanker’n meg ha, Frodo
Høstjakten var i gang. Jeg surfet i inn- og utland. Legend Diver var satt litt på vent, så var det IWC Aquatimer som var målet. Ikke Vintage Collection, men den noe rimeligere 3548. Ikke fordi jeg IKKE ønsket meg en VC, men fordi den var omtrent dobbelt så dyr som 3548. I denne perioden plaget jeg Frodo med de mest banale spørsmål. Men svar fikk jeg alltid. Gode svar med gode råd. Jakten tok sin tid og klokkekontoen vokste jevnt og trutt. Jeg ble mer og mer utålmodig etter å få meg en ny klokke.
Kjøp/salg ble frekventert omtrent hvert femte minutt og plutselig en dag dukket det opp en Speedmaster. Kronografer har jeg liten sans for. Speedy var ikke noe for meg. Trodde jeg. Det kom som lyn fra klar himmel da jeg helt plutselig fikk det for meg at jeg skulle kjøpe den som Heuer/Relox nettopp hadde lagt ut for salg.
Klokken var helt strøken og jeg likte den svært godt. Lenge. Men den ble liggende ubrukt i boksen dag etter dag. Delvis fordi jeg følte at den var litt for skjør til mitt bruk. Mine klokker skal brukes og de skal kunne brukes til det jeg driver med. Kanskje et par ting som ikke helt stemte for meg også. Skiven, den er sort, men ser ofte litt gråaktig ut i godt lys. Diameteren ble også litt snau, synes jeg. Klokken ble solgt til et hyggelig forummedlem for kort tid siden og jeg har allerede rukket å angre meg opptil flere ganger.
Edit: Her ble savnet for stort til at jeg kunne bære det. Kjøperen la ut klokken for salg igjen etter noen måneder og nå er den hjemme igjen hos Far - denne gangen for å bli.
Takk skal du fanker'n meg ha, Submar!
Men, tilbake til høstjakten.
Vi på sonen ble som kjent invitert til åpning av Alf Lies nye forretning på Aker Brygge. Dit måtte jeg selvsagt ta meg en tur. Det ble hyggelige gjensyn med TS-kolleger og vinbegeret ble svinget jevnt og trutt. De fleste var vel inne i butikken og kikket litt i løpet av kvelden, men jeg kom meg ikke inn før jeg hørte Eski si at det var en Vintage Collection Aquatimer i utstillingsmonteret. Da ble det handel på bakrommet og mye moro attpå.
Takk skal du fanker’n meg ha, Eski
Og ditto til dere andre som var med på moroa!
Klokken gir meg en helt spesiell godfølelse som ingen andre klokker hittil har gitt meg. Etter å ha tatt hundrevis av bilder av den har jeg ennå ikke klart å få frem nyansene i den sorte skiven. Heller ikke de polerte detaljene på timemarkørene får jeg med på bilder. Det ser heller ikke ut til at IWC får frem disse detaljene på sine fotos. Om lyset spiller aldri så pent i glass, skive og polerte detaljer – det lar seg ikke gjøre å vise dette frem på bilder. Klokken kommer på en tropicrem og jeg skulle gjerne hatt en lenke til den. Dessverre leverer ikke IWC annet enn tropicen. En annen ting jeg ikke er hundre prosent fornøyd med er de skarpe kantene under lugsene og kassen. De er veldig, veldig skarpe og selv om de ikke kommer i direkte berøring med armen, så mener jeg at IWC burde spandert på seg et minutt eller to på avrunding av disse. Bortsett fra dette er jeg kjempefornøyd med klokken og den gir meg mer og mer hver gang den er på armen.
At selveste Kurt Klaus var tilstede og gratulerte med ny klokke bidro i stor grad til en enda større opplevelse!
Noen dager etter denne handelen la Heuer (Relox) igjen ut en Omega for salg. Denne gang en Seamaster Chronograph. Sverdviserne, skiven, Omega-logoen og Heuers nydelige bilder av disse detaljene gjorde den uimotståelig for meg. Jeg måtte ha den, bare måtte ha den.
Takk skal du fanker’n meg ha, Relox
Og jeg har ikke angret ett eneste sekund på dette kjøpet. Detaljene og kvalitetsfølelsen på denne klokken gjør den til en fryd å ha på armen. Den polerte og pålimte Omega-logoen er vanskelig å fange på bilder, men jeg kan love at den blinker og blunker til meg i omtrent all slags belysning. Som chronograph er den bortimot verdiløs. Sverdviserne dekker subdialsene i 20 av døgnets 24 timer. Men pytt-pytt, jeg bryr meg døyten om chronographen så lenge alt det andre stemmer. Klokken er forbausende mye tykkere og tyngre enn 2254.50. Litt for tykk om den skal brukes til finstasen, men den går ellers godt til alle typer bekledning og alle slags anledninger. En super klokke som jeg også liker bare bedre og bedre.
Alle timene, for ikke å si dagene og ukene, her inne har naturligvis påvirket meg. Ikke bare har jeg hatt stor glede av den gode tonen og omgangsformen som kjennetegner Sonen, jeg har også lest og muligens lært et og annet om klokker i sin alminnelighet, og i tillegg har jeg blitt litt kjent med klokkemerker jeg ikke engang visste eksisterte i mitt pre TS-liv. Et av disse merkene er Steinhart. Først og fremst pga av deres flieger-uhr. I min stadige søken etter noe nytt, og gjerne litt spesielt, fant jeg Steinharts nye Apollon. Et skikkelig beist av ei klokke. Den fascinerte meg med sitt særegne design, noe som vanligvis ikke kjennetegner Steinhartklokkene, titanium kasse, sandwichskive med noen underlige skruer, nydelig blå sekundviser og sist, men ikke minst, den enorme bronzebezelen. For øvrig fulgte det med to ekstra bezelringer i stål, den ene sortlakkert, den andre børstet. Da Günter Steinhart mente at jeg var den første norske kunden på Apollon ble det til at jeg bestilte den.
Takk skal du fanker’n meg ha, Günter
Denne klokka har det vært litt av/på med. Den kan ligge en måned i boksen uten å bli rørt for deretter å bli brukt sammenhengende i en uke eller mer. Den er upraktisk under vintertøy da høyden på den ødelegger enhver mulighet for å ha den under genser- og jakkeermer, og da særlig i kombinasjon med hansker. Det blir liksom ikke plass til den. Jeg tror den kommer til å få litt bruk til sommeren, men også da med begrensninger i forhold til mc-bekledning. Salg har vært vurdert, men etter en del finurligheter med behandling av bronzebezelen føler jeg at den har fått den rette patinaen, om man kan kalle det det, og den forblir i mitt eie inntil videre.
Hvor går så veien videre?
Det spinkes og spares og ønskene er mange og varierte. Jeg må selvsagt få meg en Rolex. Det blir nok helst en Explorer 39mm. Etter mitt skjønn er det den ultimate klokken. Det samme sies ofte om Submariner, men for meg er det altså Explorer. Et bilde jeg ofte har i hodet er Explorer med en myk og litt rufsete/slitt natorem i brunt skinn. Når det gjelder Submariner er jeg litt på/av. Tror like gjerne jeg kan ende opp med en Sea-Dweller som Sub. Andre Rolexmodeller er stort sett uaktuelle, med et mulig unntak for DJ II.
Jeg ønsker meg en beater som gir meg den samme godfølelsen som den tidligere nevnte Aquatimeren. Uten at jeg har fått prøvd noen av disse på armen, så har jeg en følelse av at jeg kan ende opp med noe sånt som: Glashütte Sport Evolution Impact Panodate eller IWC Ingenieur Mission Earth. At ordet «beater» i det hele tatt nevnes i samme avsnitt som disse flotte klokkene høres sikkert litt rart ut. Ikke minst med tanke på standarden på min lille samling pr i dag. Begge disse vil jo toppe alt annet jeg har. Ja, de vil toppa heile driden. Men nå er det nå engang slik at hvis jeg skal få noen som helst glede av et slikt ur må jeg akseptere at det får sine skraper og skrammer. Jeg bruker alltid klokke og jeg farer med mye rart både i jobb og fritid. Det må klokkene mine tåle. Enten de vil eller ei.
Det eneste som er helt sikkert - hundreogtiprosent sikkert, er at jeg kommer til å vurdere minst ti andre klokker innen jeg kjøper noe som helst. Nesten like sikkert er det vel at jeg ender opp med noe helt annet enn det jeg her har nevnt. Det lureste av meg ville vært å holdt fullstendig kjeft om alle mine tanker, ønsker og planer - de endres jo allikevel underveis.
Til kjerringas store fortvilelse har jeg brukt utrolig mange timer her inne i løpet av det året som har gått siden jeg ble medlem. Og til min minst like store glede har jeg vært her inne morgen, middag, kveld og natt. Altfor mange timer sikkert, men så sløses heller ikke tiden bort med Facebook eller annet slikt tøv som ungdommen liker. Jeg er utrolig glemsk, faktisk så glemsk at jeg gjerne kan spørre om samme tingen to ganger uten at jeg husker svaret av den grunn. Det er dermed urimelig å anta at jeg på noe som helst tidspunkt vil bli noe av en klokkefaglig ressurs for sonen. Det er vel derfor på sin plass med en takk til sonen med alle dens medlemmer for at jeg får surre rundt her inne med mine mer eller mindre, aller mest mindre, velfunderte innlegg og kommentarer.
Takk skal dere fanker’n meg ha, alle sammen
Jeg hadde nylig mistet min far og han etterlot seg 7,5 kg tung eske med lommeur og armbåndsur. Noen av armåndsurene i denne esken var allerede mine, blant annet min bestefars Longines (cushion case) fra 1925 og min fars Longines Silver Arrow fra 1956. Jeg nevnte Silver Arrow’en i klokketråden i det nevnte MC-forumet og det kom et par reaksjoner. Blant annet var det en som tipset meg om TS. Da var det slutt på å være «normal».
Takk skal du fanker’n meg ha, Iron-man
Longines Silver Arrow anno ca 1956
Min interesse for klokker har «alltid» vært der. De tre urmakerforretningene i bygdebyen ble flittig besøkt allerede fra 7-årsalderen. Mitt aller første ur var dette uret fra Technos
Jeg skal ikke gå nærmere inn på de forskjellige klokkene som har vært i min besittelse, brorparten har vært quartzur og de fleste har forsvunnet gjennom årene, men de siste ca 9 årene hadde jeg stort sett brukt min Tissot T-touch. Det er den mest solide og pålitelige klokken jeg har hatt, men når alt kommer til alt så er det jo bare nok et quartzur.
I grove trekk har følgende skjedd i sånn noenlunde kronologisk orden de siste 12 månedene.
Etter et par uker som medlem her inne ble det lagt ut en Seiko Military for salg. Denne kunne kanskje være noe for min sønn, Secondman, tenkte jeg, og kastet meg på motorsykkelen tidlig en søndagsmorgen med kurs for hovedstaden. Det ble en hyggelig F2F-handel med Reim. Da fikk jeg samtidig beskue og beprøve en 2254.50. En nydelig klokke. Da var det gjort.
Takk skal du fanker’n meg ha, Reim
Like etter dette ble det lagt ut en 2254.50 på finn.no. Jeg stilte mine spørsmål her inne og flere kunne fortelle meg at det var et røverkjøp, hvilket har vist seg å stemme bra. Klokken ble en tusenlapp billigere enn den annonserte prisen – og ikke minst, den ble min. En fantastisk flott klokke. Synes nå jeg, da.
Jeg var på forumet dag og natt. Stilte dumme og mindre dumme spørsmål. Tenkte til tider at dette var en god gjeng med snobber. Men, jeg fikk svar på det jeg spurte om, hyggelige kommentarer og ikke minst dusinvis av oppfordringer om å kjøpe en «skikkelig» klokke. Den gangen var planen å kjøpe en, men bare en, skikkelig klokke i femtiårsgave til meg selv. Jeg ble imidlertid påvirket av stemningen både her inne og på et par internasjonale klokkefora jeg var innom. Seiko Monster, og da særlig Orange Monster, ble omtalt som en skikkelig wis-klokke og en «must-have» i enhver samling. Det ble selvsagt kjøpt en slik. Den kostet jo heller omtrent ingenting. Jeg kunne skrevet mangt og mye om den klokken, men «alle» her inne har den og de fleste er vel enige om at dette er mye klokke for pengene, for å bruke en klisje.
En gang i mai i fjor ble det ble invitert til Rolex-gtg i hovedstaden. Jeg møtte opp, ganske lav i hatten og kun medbringende min Seamaster. Ingen så mye som rynket på nesen av den grunn. Snarere tvert om. Jeg fikk da gleden av møte flere av forumets mer profilerte medlemmer, og du store min for en hyggelig gjeng. Dette ga mersmak.
Takk skal dere fanker’n meg ha, alle sammen
Gtg’en ble holdt hos selveste Bjerke og jeg benyttet da anledningen til å levere inn ett av urene jeg arvet fra min far for service. En Oysterdate Precision fra 1959. Den så ut som et vrak med skjev skive og det hele. Jeg trodde i utgangspunktet at det var en kopi og jeg ga den egentlig bort til en kompis. Han ville ikke ha den og kastet den tilbake i fanget på meg. Vel, lang historie kort, etter drøye 4 måneder og drøye femtusen kroner kom den tilbake med ny rem og i relativt fin stand. Det er en fin følelse å ha en Rolex på armen, men med sine 34mm blir denne altfor liten til at jeg bruker den. Kjerringa kunne brukt den, men glemmer å trekke den, så nå ligger den i boksen til ingen nytte.
På samme turen benyttet jeg også anledningen til å plukke opp en artig kineser, kjøpt av et annet forummedlem. Perpetual hadde jeg lest om på WUS og den var også omtalt litt her inne. Dette er en Perpetual GMT med et ETA-kopiert verk. Den går nøyaktig nok til mitt bruk og den ser heller ikke så aller verst ut, i mine øyne. Mange smådetaljer som kommer godt frem i dagslys. Utrolig mye klokke for pengene her også, men det blir lite armtid på den. Beholder den nærmest som en slags kuriositet.
En dag dukket denne opp på eBay. Ifølge kuratoren ved Longinesmuseumet ble den fakturert til Longines’ agent i Argentina 10 dager før jeg kom til verden. Den måtte være "ment to be mine". Refinished dial, men pytt-pytt, den har det velrennomerte cal 30L-verket, den er stor for alderen og jeg synes det er en pen klokke. Et typisk dressur, selvsagt.
Longines cal 30L
Sommeren kom og sommeren gikk uten at det ble handlet annet enn noen remmer og lenker. Men jeg var forelsket i nok en Longines. En Legend Diver. Et av de vakreste urene jeg vet om i den prisklassen. En slik en skulle jeg ha. Det var ingen tvil. Så, plutselig en dag i midten av august, fikk jeg en hyggelig PM fra Frodo. Han skulle til Fagernes i embets medfør og lurte på om vi skulle ta en liten gtg. Selvsagt skulle vi det. Jeg kastet kjeledressen og fikk på meg gåbortbuksa, kom meg til Fagernes og satt på kafeen og ventet. Var der sikkert en halv time før avtalt tid, spent som en smågutt på vei til første skoledag. Frodo stilte med flere av sine flotteste ur og jeg med hakaslepp i et par dager etterpå. Fikk blant annet prøve JLC, Milsub og Legend Diver på armen. At jeg skulle ha en klokke med roterende innerbezel var jeg mer sikker på enn noensinne etter dette møtet.
Takk skal du fanker’n meg ha, Frodo
Høstjakten var i gang. Jeg surfet i inn- og utland. Legend Diver var satt litt på vent, så var det IWC Aquatimer som var målet. Ikke Vintage Collection, men den noe rimeligere 3548. Ikke fordi jeg IKKE ønsket meg en VC, men fordi den var omtrent dobbelt så dyr som 3548. I denne perioden plaget jeg Frodo med de mest banale spørsmål. Men svar fikk jeg alltid. Gode svar med gode råd. Jakten tok sin tid og klokkekontoen vokste jevnt og trutt. Jeg ble mer og mer utålmodig etter å få meg en ny klokke.
Kjøp/salg ble frekventert omtrent hvert femte minutt og plutselig en dag dukket det opp en Speedmaster. Kronografer har jeg liten sans for. Speedy var ikke noe for meg. Trodde jeg. Det kom som lyn fra klar himmel da jeg helt plutselig fikk det for meg at jeg skulle kjøpe den som Heuer/Relox nettopp hadde lagt ut for salg.
Klokken var helt strøken og jeg likte den svært godt. Lenge. Men den ble liggende ubrukt i boksen dag etter dag. Delvis fordi jeg følte at den var litt for skjør til mitt bruk. Mine klokker skal brukes og de skal kunne brukes til det jeg driver med. Kanskje et par ting som ikke helt stemte for meg også. Skiven, den er sort, men ser ofte litt gråaktig ut i godt lys. Diameteren ble også litt snau, synes jeg. Klokken ble solgt til et hyggelig forummedlem for kort tid siden og jeg har allerede rukket å angre meg opptil flere ganger.
Edit: Her ble savnet for stort til at jeg kunne bære det. Kjøperen la ut klokken for salg igjen etter noen måneder og nå er den hjemme igjen hos Far - denne gangen for å bli.
Takk skal du fanker'n meg ha, Submar!
Men, tilbake til høstjakten.
Vi på sonen ble som kjent invitert til åpning av Alf Lies nye forretning på Aker Brygge. Dit måtte jeg selvsagt ta meg en tur. Det ble hyggelige gjensyn med TS-kolleger og vinbegeret ble svinget jevnt og trutt. De fleste var vel inne i butikken og kikket litt i løpet av kvelden, men jeg kom meg ikke inn før jeg hørte Eski si at det var en Vintage Collection Aquatimer i utstillingsmonteret. Da ble det handel på bakrommet og mye moro attpå.
Takk skal du fanker’n meg ha, Eski
Og ditto til dere andre som var med på moroa!
Klokken gir meg en helt spesiell godfølelse som ingen andre klokker hittil har gitt meg. Etter å ha tatt hundrevis av bilder av den har jeg ennå ikke klart å få frem nyansene i den sorte skiven. Heller ikke de polerte detaljene på timemarkørene får jeg med på bilder. Det ser heller ikke ut til at IWC får frem disse detaljene på sine fotos. Om lyset spiller aldri så pent i glass, skive og polerte detaljer – det lar seg ikke gjøre å vise dette frem på bilder. Klokken kommer på en tropicrem og jeg skulle gjerne hatt en lenke til den. Dessverre leverer ikke IWC annet enn tropicen. En annen ting jeg ikke er hundre prosent fornøyd med er de skarpe kantene under lugsene og kassen. De er veldig, veldig skarpe og selv om de ikke kommer i direkte berøring med armen, så mener jeg at IWC burde spandert på seg et minutt eller to på avrunding av disse. Bortsett fra dette er jeg kjempefornøyd med klokken og den gir meg mer og mer hver gang den er på armen.
At selveste Kurt Klaus var tilstede og gratulerte med ny klokke bidro i stor grad til en enda større opplevelse!
Noen dager etter denne handelen la Heuer (Relox) igjen ut en Omega for salg. Denne gang en Seamaster Chronograph. Sverdviserne, skiven, Omega-logoen og Heuers nydelige bilder av disse detaljene gjorde den uimotståelig for meg. Jeg måtte ha den, bare måtte ha den.
Takk skal du fanker’n meg ha, Relox
Og jeg har ikke angret ett eneste sekund på dette kjøpet. Detaljene og kvalitetsfølelsen på denne klokken gjør den til en fryd å ha på armen. Den polerte og pålimte Omega-logoen er vanskelig å fange på bilder, men jeg kan love at den blinker og blunker til meg i omtrent all slags belysning. Som chronograph er den bortimot verdiløs. Sverdviserne dekker subdialsene i 20 av døgnets 24 timer. Men pytt-pytt, jeg bryr meg døyten om chronographen så lenge alt det andre stemmer. Klokken er forbausende mye tykkere og tyngre enn 2254.50. Litt for tykk om den skal brukes til finstasen, men den går ellers godt til alle typer bekledning og alle slags anledninger. En super klokke som jeg også liker bare bedre og bedre.
Alle timene, for ikke å si dagene og ukene, her inne har naturligvis påvirket meg. Ikke bare har jeg hatt stor glede av den gode tonen og omgangsformen som kjennetegner Sonen, jeg har også lest og muligens lært et og annet om klokker i sin alminnelighet, og i tillegg har jeg blitt litt kjent med klokkemerker jeg ikke engang visste eksisterte i mitt pre TS-liv. Et av disse merkene er Steinhart. Først og fremst pga av deres flieger-uhr. I min stadige søken etter noe nytt, og gjerne litt spesielt, fant jeg Steinharts nye Apollon. Et skikkelig beist av ei klokke. Den fascinerte meg med sitt særegne design, noe som vanligvis ikke kjennetegner Steinhartklokkene, titanium kasse, sandwichskive med noen underlige skruer, nydelig blå sekundviser og sist, men ikke minst, den enorme bronzebezelen. For øvrig fulgte det med to ekstra bezelringer i stål, den ene sortlakkert, den andre børstet. Da Günter Steinhart mente at jeg var den første norske kunden på Apollon ble det til at jeg bestilte den.
Takk skal du fanker’n meg ha, Günter
Denne klokka har det vært litt av/på med. Den kan ligge en måned i boksen uten å bli rørt for deretter å bli brukt sammenhengende i en uke eller mer. Den er upraktisk under vintertøy da høyden på den ødelegger enhver mulighet for å ha den under genser- og jakkeermer, og da særlig i kombinasjon med hansker. Det blir liksom ikke plass til den. Jeg tror den kommer til å få litt bruk til sommeren, men også da med begrensninger i forhold til mc-bekledning. Salg har vært vurdert, men etter en del finurligheter med behandling av bronzebezelen føler jeg at den har fått den rette patinaen, om man kan kalle det det, og den forblir i mitt eie inntil videre.
Hvor går så veien videre?
Det spinkes og spares og ønskene er mange og varierte. Jeg må selvsagt få meg en Rolex. Det blir nok helst en Explorer 39mm. Etter mitt skjønn er det den ultimate klokken. Det samme sies ofte om Submariner, men for meg er det altså Explorer. Et bilde jeg ofte har i hodet er Explorer med en myk og litt rufsete/slitt natorem i brunt skinn. Når det gjelder Submariner er jeg litt på/av. Tror like gjerne jeg kan ende opp med en Sea-Dweller som Sub. Andre Rolexmodeller er stort sett uaktuelle, med et mulig unntak for DJ II.
Jeg ønsker meg en beater som gir meg den samme godfølelsen som den tidligere nevnte Aquatimeren. Uten at jeg har fått prøvd noen av disse på armen, så har jeg en følelse av at jeg kan ende opp med noe sånt som: Glashütte Sport Evolution Impact Panodate eller IWC Ingenieur Mission Earth. At ordet «beater» i det hele tatt nevnes i samme avsnitt som disse flotte klokkene høres sikkert litt rart ut. Ikke minst med tanke på standarden på min lille samling pr i dag. Begge disse vil jo toppe alt annet jeg har. Ja, de vil toppa heile driden. Men nå er det nå engang slik at hvis jeg skal få noen som helst glede av et slikt ur må jeg akseptere at det får sine skraper og skrammer. Jeg bruker alltid klokke og jeg farer med mye rart både i jobb og fritid. Det må klokkene mine tåle. Enten de vil eller ei.
Det eneste som er helt sikkert - hundreogtiprosent sikkert, er at jeg kommer til å vurdere minst ti andre klokker innen jeg kjøper noe som helst. Nesten like sikkert er det vel at jeg ender opp med noe helt annet enn det jeg her har nevnt. Det lureste av meg ville vært å holdt fullstendig kjeft om alle mine tanker, ønsker og planer - de endres jo allikevel underveis.
Til kjerringas store fortvilelse har jeg brukt utrolig mange timer her inne i løpet av det året som har gått siden jeg ble medlem. Og til min minst like store glede har jeg vært her inne morgen, middag, kveld og natt. Altfor mange timer sikkert, men så sløses heller ikke tiden bort med Facebook eller annet slikt tøv som ungdommen liker. Jeg er utrolig glemsk, faktisk så glemsk at jeg gjerne kan spørre om samme tingen to ganger uten at jeg husker svaret av den grunn. Det er dermed urimelig å anta at jeg på noe som helst tidspunkt vil bli noe av en klokkefaglig ressurs for sonen. Det er vel derfor på sin plass med en takk til sonen med alle dens medlemmer for at jeg får surre rundt her inne med mine mer eller mindre, aller mest mindre, velfunderte innlegg og kommentarer.
Takk skal dere fanker’n meg ha, alle sammen
Redigert:
