Forbrukerrådet Postadresse: Epost/web: Telefon:
Postboks 4594 Nydalen
post@forbrukerradet.no 03737
0404 Oslo forbrukerportalen.no Telefaks:
org.nr: 871 033 382 23400501
Christian XXX
Vår dato: 29.07.2011 Deres dato:
Vår referanse: 11/4678 Deres referanse:
Saksbehandler: Jarle XXXX
Telefon: 03737 - Innvalg: 131
Epost: jarle.xxxx
__
Christian xxx - Morten Uggerud - Klage på salg av bil Porsche
Hvis du hadde bindende avtale om kjøp av en bil – kan ikke selger selge
samme bil til en annen person. Det er ikke lov!
Det er straffelovens § 277 som forbyr det – under trussel om straff.
Kontraktsrettslig vil et avtalebrudd, som påfører deg et dokumentert tap, som
du med rimelige tiltak har forsøkt å begrense, gi deg grunnlag for å kreve
tapet erstattet av selger.
Har selger videresolgt bilen til en annen til høyere
pris vil ”fortjenesten” til selger kunne representere et tap for deg, som du vil
kunne kreve erstattet.
11.8 Svikaktig dobbeltsalg
11.8.1 Gjeldende rett, Straffelovkommisjonens skisse og høringsinstansenes
syn
Straffeloven 1902 § 277 setter straff for svikaktig dobbeltsalg av gjenstander og fordringer og
rettsstridig forføyning over helt eller delvis innfridde gjeldsbrev.
For svikaktig dobbeltsalg av gjenstander straffes den som «påfører eller utsetter» «noen» for
tap ved «rettsstridig» å forføye over en «gjenstand» ved «rettshandel» «etter at en annen har
fått eller mot helt eller delvis erlagt vederlag er tilsagt eiendomsrett eller bruksrett til
gjenstanden.» Bestemmelsen rammer blant annet dobbeltsalg og utleie til flere.
«Gjenstand» omfatter både fast eiendom, løsøre og omsetningsgjeldsbrev. Kravet til
«rettshandel» innebærer at faktiske disposisjoner, som for eksempel ødeleggelse av
gjenstanden, faller utenfor. Slike handlinger kan imidlertid oppfylle gjerningsbeskrivelsen i
andre straffebud, blant annet underslag (§ 255) eller skadeverk (§ 291 flg.) dersom
eiendomsretten til gjenstanden er gått over på kjøperen.
Den første kjøperen er strafferettslig vernet mot dobbeltsalg først fra det tidspunkt han har
«fått» eiendomsretten/bruksretten til gjenstanden eller har betalt helt eller delvis vederlag for
den. Før dette tidspunktet har partene ikke kommet så langt i oppfyllelsen av avtalen at
lovgiverne fant det riktig å gi erververen strafferettslig vern, jf. Ot.prp. nr. 75 (1948). Om handelen ikke er kommet så langt, vil vedkommende likevel fra avtaletidspunktet være
beskyttet av de sivilrettslige virkningene av kontraktsbrudd, for eksempel erstatningskrav.
Disposisjonen må «påføre eller utsette» «noen» for tap. Fare for tap er dermed tilstrekkelig. I
juridisk teori er det lagt til grunn at tapet må ramme den første kjøperen. Vilkåret er oppfylt i
tilfeller der kjøperen mister sin rett i kollisjon med en tredjeperson, men det er ikke et krav om
at retten går tapt. Det er tilstrekkelig at det blir vanskeligere for ham å gjøre retten gjeldende.
For svikaktig dobbeltsalg av fordringer straffes den som påfører eller utsetter noen for tap ved
rettsstridig å forføye over en «fordring» som er «overdratt» til en annen. Med «fordring» menes
enkle pengekrav, dvs. pengekrav som ikke er knyttet til verdipapir, finansielle instrumenter
registrert i et verdipapirregister eller innløsningspapir, jf. panteloven § 4 - 4 andre ledd.
«Overdratt» må antakelig forstås på samme måte som skjæringspunktet for det strafferettslige
vernet mot dobbeltsalg av gjenstander. Tapsvilkåret er det samme som ved dobbeltsalg av
gjenstander.
For svikaktig forføyning over helt eller delvis innfridde gjeldsbrev straffes den som påfører eller
utsetter noen for tap ved rettsstridig å forføye over et gjeldsbrev som helt eller delvis er
innfridd. Dette alternativet rammer blant annet en kreditor, som etter å ha mottatt betaling fra
skyldneren uten å avskrive dette på gjeldsbrevet, overdrar gjeldsbrevet til tredjeperson uten å
opplyse om forholdet. Er det et omsetningsgjeldsbrev, risikerer skyldneren å måtte betale på
ny, jf. gjeldsbrevloven § 15. Tapsvilkåret er det samme som ved dobbeltsalg av gjenstander og
fordringer. Her er det debitor som må påføres eller utsettes for tap.
Skyldkravet er forsett. Medvirkning straffes på samme måte. Strafferammen er bot eller fengsel
inntil tre år eller begge deler. Påtalereglene er de samme som ved bedrageri og underslag.
Straffelovkommisjonen skisserer en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 277, jf.
delutredning VII side 384, men uttrykker likevel usikkerhet med hensyn til om bestemmelsen
bør videreføres. Usikkerheten skyldes at bestemmelsen strafflegger en form for kontraktsbrudd
som normalt ikke er straffbart, og at enkelte tilfeller vil kunne straffes etter bestemmelsen om
underslag. Straffelovkommisjonen foreslår en strafferamme i det lavere sjikt, jf. delutredning
VII side 386.
Høringsinstansene som har kommentert forslaget om å videreføre en straffebestemmelse mot
svikaktig dobbeltsalg, Agder lagmannsrett og Advokatforeningen, går imot forslaget. Agder
lagmannsrett uttaler at en slik form for kontraktsbrudd ikke bør belegges med strafferettslige
reaksjoner med mindre andre straffebestemmelser er overtrådt.
11.8.2 Departementets vurdering
Departementet går som kommisjonen inn for å videreføre straffeloven 1902 § 277, jf. forslaget
til § 385.
Et dobbeltsalg medfører normalt tap for den første kjøperen. Grunnvilkåret for kriminalisering -
at handlingen har skadefølger - er dermed oppfylt, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 88-93.
Mot å tillegge dette betydning kan det anføres at dobbeltsalg er et kontraktsbrudd der
eventuelle skadefølger kan gjenopprettes etter sivilrettslige regler, i dette tilfellet først og
fremst ved erstatning. Straff skal være et subsidiært virkemiddel, og ikke anvendes der
privatrettslige sanksjoner kan forebygge handlingen og kompensere eventuelle skadefølger, jf.
Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 92 og delutredning VII side 84. Etter departementets syn slår imidlertid ikke dette til i dobbeltsalgtilfellene. Dobbeltsalg er en spesiell form for
kontraktsbrudd, og fremstår som spesielt illojalt og klanderverdig. For straff kreves dessuten
mer enn bare kontraktsbruddet; et avtalestridig dobbeltsalg er bare straffbart når
eiendomsretten er gått over på kjøperen eller han eller hun har betalt vederlag for gjenstanden.
Ved dobbeltsalg før dette tidspunktet må kjøperen nøye seg med sivilrettslige sanksjoner. Som
begrunnelse for dette skjæringstidspunktet uttalte departementet i Ot.prp. nr. 75 (1948) side
40 at det er
«rimelig å gjøre straffbarheten avhengig av om det er betalt vederlag. Når det ikke er gjort,
foreligger et alminnelig sivilt kontraktsbrudd som ganske visst kan volde den første kjøper tap,
men som det ikke er større grunn til å gjøre straffbart enn en rekke andre sivile
kontraktsbrudd.»
Etter departementets syn ligger de handlingene som rammes av § 277 i straffverdighet nær opp
til bedrageritilfellene, ettersom gjerningspersonen i dobbeltsalgtilfellene normalt vil ha forsett
om å overdra gjenstanden til tredjeperson allerede før den første kjøperen har utbetalt
kjøpesummen; den første kjøperen er således forledet til å foreta en handling som volder tap
eller fare for tap. Strafferammen er også den samme. Det forbryterske forsett handlingen
avspeiler, gjør det dessuten mindre sannsynlig at gjerningspersonen har tilgjengelige midler til
å dekke et erstatningskrav fra kjøperen. Et erstatningskrav kan derfor ha liten verdi. Nærheten
til bedrageri er særlig påfallende ved siste alternativ i § 277 - disponering av innfridd
gjeldsbrev, hvor nedbetaling bevisst er unnlatt notert på gjeldsbrevet.
Mot å avkriminalisere dobbeltsalg etter § 277 taler det også at den straffbare handlingen i noen
tilfeller er en form for krenkelse av eiendomsrett som ligger nær krenkelse av sikkerhetsrett
etter straffeloven 1902 § 278. Et eksempel er tilvirkningskjøp, der kjøperen betaler på forskudd
for gjenstanden som skal tilvirkes. Det er en utbredt oppfatning at kjøperen, i alle fall ved
større tilvirkningskjøp, blir eier av gjenstanden uten overlevering, og at eiendomsretten utgjør
en sikkerhet for forskuddsbetalingen som kan gjøres gjeldende overfor tilvirkerens kreditorer,
jf. Mads Henry Andenæs: Konkurs (1999) side 180 og 185 med videre henvisninger. I slike
tilfeller utgjør eiendomsretten en sikkerhet på lignende måte som om kjøperen i stedet hadde
panterett i gjenstanden inntil overlevering skjer. I sistnevnte tilfelle vil kjøperens panterett ha
strafferettslig vern etter straffeloven 1902 § 278 og straffeloven 2005 § 386 (krenkelse av
sikkerhetsrett). Likhetshensyn taler etter departementets syn for at sikkerheten i form av
eiendomsrett til gjenstanden i den førstnevnte situasjon, også bør være strafferettslig
beskyttet.
De samme hensyn gjør seg gjeldende også i noen tilfeller av rettsstridige disposisjoner over
fordringer som er overdratt til en annen, Man kan tenke seg at A har en fordring på B, som
overdras til C. Om A for eksempel sender en betalingsoppfordring til B, risikerer C tap.
Straffverdigheten av As handling er den samme som om fordringen i stedet var pantsatt til C,
slik at handlingen ble rammet av straffeloven 1902 § 278.
På denne bakgrunn er det etter departementets syn ønskelig å videreføre straffeloven 1902 §
277. Departementet foreslår også en viss utvidelse av straffansvaret.
For det første foreslår departementet at dobbeltsalg av ethvert «formuesgode» skal være
straffbart, og ikke bare av «gjenstander» og «fordringer», jf. forslaget til § 385 første ledd
bokstav a. Begrunnelsen er den samme som for tilsvarende endring i bestemmelsen om
krenkelse av sikkerhetsrett (lovforslaget § 376).For det annet går departementet inn for å erstatte uttrykket «forføyer ... ved rettshandel» med
«disponere over». Dette innebærer at ikke bare rettslige, men også faktiske disposisjoner, for
eksempel ødeleggelse, kan straffes. Bakgrunnen for endringen er at skaden og lojalitetsbruddet
overfor kjøper, og dermed straffverdigheten, etter departementets syn er den samme enten
oppfyllelsessvikten skyldes faktiske eller rettslige rettsstridige disposisjoner fra selgerens side.
Andre straffebud, først og fremst straffeloven 2005 § 324 om underslag og straffeloven 2005 §
351 om skadeverk, vil riktignok kunne fange opp en del slike faktiske disposisjoner, men det er
bare når eiendomsretten allerede er gått over på kjøperen: Om kjøperen «mot helt eller delvis
erlagt vederlag er tilsagt eiendomsretten» til gjenstanden i relasjon til straffeloven 1902 § 277,
men eiendomsretten ennå ikke formelt er gått over på ham, vil selgeren som ødelegger
gjenstanden ikke kunne straffes for skadeverk eller underslag. Slike handlinger vil kunne
straffes etter departementets forslag § 385 om svikaktig dobbeltsalg mv.
Strafferammen for svikaktig dobbeltsalg etter straffeloven 1902 § 277 er bot eller fengsel inntil
tre år. Bestemmelsen anvendes sjelden, så det er vanskelig å utlede noe generelt om
straffutmålingspraksis i slike saker. Som kommisjonen mener departementet at det må være
tilstrekkelig med en strafferamme i det nedre sjikt. Den gjeldende strafferammen på fengsel i
tre år virker urealistisk høy. Departementet foreslår at strafferammen for svikaktig dobbeltsalg
settes til bot eller fengsel inntil to år, dvs. det samme som for ordinært bedrageri. I praksis vil
vilkårene i bedrageribestemmelsen ofte være oppfylt, men det kan likevel være hensiktsmessig
å anvende den mer spesialiserte dobbeltsalgbestemmelsen. Lik øvre strafferamme legger til
rette for dette.
Påtalen for svikaktig dobbeltsalg vil følge den generelle regelen i straffeprosessloven § 62 a slik
den vil lyde etter at straffeloven 2005 er satt i kraft, og vil ikke lenger være betinget av at det
foreligger påtalebegjæring, sml. straffeloven 1902 § 280.
Med hilsen
for FORBRUKERRÅDET
Jarle XXXX
rådgiver
Dette dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke signatur.
