2500 verket var det første de laget, og det ble laget i fire versjoner. Det har en del barnesykdommer, og de påfølgende verkene har vist seg mer og mer stabile. 8500 og 9300 verkene som er på markedet nå er virkelig gjennomprøvet og stabile.
"Hemmeligheten" med coaxverkene er at det er ingen glidende friksjon i det ankeret berører ganghjulet i verket, slik det gjør i "alle" andre verk. Derfor trenger ikke disse å smøres. I alle urverk forsøker man å oppnå minst mulig behov for olje, som etterhvert vil smitte, bli skitten eller fordunste, og forårsake større slitasje og ujevn gange. Uten olje vil til slutt klokken stoppe. Coaxverkene har større intervaller mellom service og de er mer stabile enn konvensjonelle verk.
Roger Smith, arvtakeren etter Gerorge Daniels som oppfant coaxverket, bedyrer at sveitsisk klokkeindustri har malt seg inn i et hjørne med sin kunnskap om urverk. Han forteller at Daniels flere ganger påpekte dette overfor Patek Philippe, Rolex og Omega. Det er en rekke konvensjoner innen sveitsisk urindustri som begrenser nye kreative metoder og innspill. Jeg synes det er ironisk og morsomt at det er en brite som så det og fant på noe nytt. Det har skjedd før...