Da har jeg endelig fått ånden over meg til å lage en tråd om klokkene mine. Trådtittelen er ikke tilfeldig. Jeg synes skatter er en dekkende beskrivelse av klokkene, i den litt barnslige betydningen av ordet. For de er jo små skatter som fascinerer oss med sin mekanikk, presisjon, håndtverk, detaljer osv, og som vi kan finne glede i å sitte å stirre unødvendig lenge på når hjernen trenger et lite avbrekk. Jeg skal ikke prøve meg på noen dypere filosofiske betraktninger om klokkers indre verdi, og så mye dypere går det nok ikke heller.
Jeg er ganske fersk i gamet. Galskapen har bare holdt på litt over et år. Mitt lodd i livet er at jeg er interessert i stort sett alt utenom danseband, strikking og trav. Jeg utvikler gjerne raskt en brennende interesse for alle nye ting jeg finner glede i, og setter meg automatisk inn i materien. Dette resulterer naturligvis i et fullstappet hode med for lite plass (og tid) og at jeg er en halvstudert røver på mye rart.
Edit: Mye har skjedd siden jeg postet dette
Siden mekanikk og estetikk er to ting jeg alltid har vært glad i, var det et tidsspørsmål om når klokkeinteressen tok meg, men likevel tok det en stund før den banet seg vei inn i hodet. Jeg hadde et Tag Heuer chronometer i 12-15 år, og når den ble for sliten måtte jeg se meg om etter et nytt ur. Plutselig tok jeg meg i å finne en ny klokke hver dag som jeg var sikker på at jeg skulle ha. Det gjorde ikke saken bedre at jeg oppdaget tidssonen og konstaterte at det jeg før betraktet som irrasjonelle tanker faktisk er helt normalt, i alle fall for en liten brøkdel av befolkningen. Så takk for den!
Jeg landet på en Eterna Soleure moonphase chronograph, som nå er long gone, og mange andre har vært innom samlingen siden den tid. Nå sitter jeg igjen med 9 klokker som begynner å ligne på noe stabilt. Noen forandringer til kommer sikkert, men det er en del keepers i samlingen, så forhåpentligvis blir det ikke mye. De klokkene jeg har i kikkerten nå er for det meste vintage fra Breitling, Heuer, Minerva ol. JLC er også alltid interessant.
Da er det på tide med bilder, poenget med hele tråden. Noen av de er lastet opp i en middels oppløst versjon (klikk på macrobildene så de får litt størrelse). Bildene viser et litt rastløst forhold til remmer og lenker. Elsker å bytte og eksperimentere. I tillegg liker jeg å ta bilder, så forbered deg på maaange bilder Det er mange wristshots siden mange av de er brukt i ”dagens klokke”-tråden.
Først bilder av boksen og et profilbilde av alle urkassene. Med komprimert dybdeperspektiv (tele) er det lett å sammenligne. Prøvde meg med litt skarpt lampelys i mot for å få kasseformen godt frem. Klokker blir gjerne litt kjedelige rett forfra. Profilen avslører klokkens karakter på en helt annen måte.
Først ut: Beateren, en Sinn EZM 3 (einsatzzeitmesser). Et akkurat passe stort og praktisk dykkerur fra tyske Sinn, utformet med tanke på tysk politi/spesialstyrker. Om de faktisk bruker de eller om det er en gimmick vet jeg ikke. Detaljer kan du finne i Hopalongs fine sammenligningstest her
Neste klokke er en klassiker som Rolex dessverre har sluttet å produsere, 16700 GMT Master, men hva gjør vel det når det finnes mange på bruktmarkedet? Jeg har både svart og pepsi bezelinsert, men det er stort sett sistnevnte som sitter på. Med sort bezel er den ikke så ulik en Sub. Dette er en klokke som kan brukes til det meste så lenge det ikke er total fargekrasj med bezelen. Kjempefin sommerklokke. Selv om størrelsen er moderat og profilen lav gjør den mye ut av seg med pepsi-bezel. Første gang min kone så den utbrøt hun ”for et spetakkel av en klokke”. Hun synes fremdeles den er heslig Denne har quick-set dato og fast 24t-viser. GMTene etter denne modellen har justerbar 24t-viser, men ikke QS.
En Rolex til: 16520 Daytona. Dette er overgangsmodellen fra rett før årtusenskiftet som har den nye SEL-lenken, men det gamle designet og Zenith urverk.
Først likte jeg ikke Daytona I det hele tatt. Den virket opphypet. Altfor høye bruktpriser. Hatet den blanke bezelen, den litt kjedelige skiven og de polerte midtleddene. Dette har snudd seg på hodet. Jeg forstår hypen, den er en klassiker. (Kanskje har jeg falt for hypen selv? Det at det er venteliste på en klokke, og at det holder så høy stabil bruktpris gir det jo unektelig et slør av eksklusivitet.) Den er elegant og sportslig og har perfekt størrelse. Bezelen? Det er jo litt av det geniale med klokken. En bezel skal ikke være blank, og i alle fall ikke en slik "blobb" med avrundede kanter, det var min logikk. Etter hvert skjønte jeg at dette er et enkelt og funksjonelt design. Exp II, som også har stålbezel (og som jeg for øvrig liker svært godt) er på et vis mer fancy med sin ultrapresist utskårede bezel med skarpe kanter og utsøkt børsting. Daytonabezelen har en enkel og ujålete form og er lett å polere opp igjen etter behørig mishandling.
Og så er det skiven. Det har vært noen små skiveendringer på den moderne Daytonaen som kom i ´88, men den store endringen kom med Rolex eget in house-verk rundt årtusenskiftet. Jeg liker den nye også, men Zenith-varianten tiltaler meg mye mer. Fire grunner til det: Mindre og mer elegante timemarkører (som matcher viserne bedre), subdials plassert lavere på skiven (på linje med senter), sorte ringer på subdials i stedet for blanke (på den hvite skiven) og til slutt børstet overside av lugs. Alt dette er en smakssak, men for meg var det en eye opener når jeg sammenlignet de to. Jeg har likevel ingen problemer med å forstå de som liker den nye bedre. Uten den sorte kontrasten har den et eksklusivt nesten litt forsiktig uttrykk. Blingy, men uten å skrike.
Zenith-verket en svært tiltrekkende egenskap ved klokken. Selv om Rolex har nedjustert pulsen og modifisert 4/5 av delene føler jeg like fullt at det er et El Primero-verk som tikker inni der. Får nesten lyst på glassbaklokk, men det ødelegger klokkens DNA for mye etter min mening, så jeg får nøye meg med å skru av baklokket hver julekveld.
Over til en dykker: Omega Seamaster Planet Ocean 42mm. Ikke en dykker med hovedvekt på funksjonalitet, men en skikkelig bling bling-klokke som jeg absolutt ikke har kvaler med å bære på skinnreim. Den har til og med glassbaklokk. Fint å se på, men helt feil…
Jeg hadde den gamle med 2500-verket (som får litt tyn her og der) før, men falt til slutt for fristelsen og oppgraderte. Ironisk nok har den nye med mye bedre urverk ca fire ganger så stort avvik som den gamle, men det er uansett bare en justeringssak. Selv om den gamle er en kjempeklokke, så er det en klar oppgradering i opplevd kvalitet.
Så tre vintageklokker. En pre moon Omega Speedmaster Pro (145022 69ST) fra 1969, en Seamaster 300 (165024) fra 1966 og en Rolex Datejust (1601) fra 1965. Alle tre helt komplette, dvs alle synlige deler er opprinnelige utenom krystallene selvsagt.
Speedyen trenger ikke nærmere presentasjon. For meg er det den ultimate no nonsense-klokken. Definitivt den ene om jeg kun hadde to klokker. Designet fanger opp 50- og 60-tallet på en fantastisk måte. Hvem kan unngå å bli glad i en Speedy? Den har original bezelring (prikk over 90) og er sannsynligvis produsert bare måneder før månelandingen. For ordens skyld var det ikke denne modellen som ble brukt på Apollo 11, men modellen før med 321-verk. Denne har 861 (Lemania 1873).
Sammen med lillesøster (konemor sin)
Bildebegrensning pr post, så resten kommer i neste.
Jeg er ganske fersk i gamet. Galskapen har bare holdt på litt over et år. Mitt lodd i livet er at jeg er interessert i stort sett alt utenom danseband, strikking og trav. Jeg utvikler gjerne raskt en brennende interesse for alle nye ting jeg finner glede i, og setter meg automatisk inn i materien. Dette resulterer naturligvis i et fullstappet hode med for lite plass (og tid) og at jeg er en halvstudert røver på mye rart.
Edit: Mye har skjedd siden jeg postet dette
Siden mekanikk og estetikk er to ting jeg alltid har vært glad i, var det et tidsspørsmål om når klokkeinteressen tok meg, men likevel tok det en stund før den banet seg vei inn i hodet. Jeg hadde et Tag Heuer chronometer i 12-15 år, og når den ble for sliten måtte jeg se meg om etter et nytt ur. Plutselig tok jeg meg i å finne en ny klokke hver dag som jeg var sikker på at jeg skulle ha. Det gjorde ikke saken bedre at jeg oppdaget tidssonen og konstaterte at det jeg før betraktet som irrasjonelle tanker faktisk er helt normalt, i alle fall for en liten brøkdel av befolkningen. Så takk for den!
Jeg landet på en Eterna Soleure moonphase chronograph, som nå er long gone, og mange andre har vært innom samlingen siden den tid. Nå sitter jeg igjen med 9 klokker som begynner å ligne på noe stabilt. Noen forandringer til kommer sikkert, men det er en del keepers i samlingen, så forhåpentligvis blir det ikke mye. De klokkene jeg har i kikkerten nå er for det meste vintage fra Breitling, Heuer, Minerva ol. JLC er også alltid interessant.
Da er det på tide med bilder, poenget med hele tråden. Noen av de er lastet opp i en middels oppløst versjon (klikk på macrobildene så de får litt størrelse). Bildene viser et litt rastløst forhold til remmer og lenker. Elsker å bytte og eksperimentere. I tillegg liker jeg å ta bilder, så forbered deg på maaange bilder
Det er mange wristshots siden mange av de er brukt i ”dagens klokke”-tråden.Først bilder av boksen og et profilbilde av alle urkassene. Med komprimert dybdeperspektiv (tele) er det lett å sammenligne. Prøvde meg med litt skarpt lampelys i mot for å få kasseformen godt frem. Klokker blir gjerne litt kjedelige rett forfra. Profilen avslører klokkens karakter på en helt annen måte.
Først ut: Beateren, en Sinn EZM 3 (einsatzzeitmesser). Et akkurat passe stort og praktisk dykkerur fra tyske Sinn, utformet med tanke på tysk politi/spesialstyrker. Om de faktisk bruker de eller om det er en gimmick vet jeg ikke. Detaljer kan du finne i Hopalongs fine sammenligningstest her
Neste klokke er en klassiker som Rolex dessverre har sluttet å produsere, 16700 GMT Master, men hva gjør vel det når det finnes mange på bruktmarkedet? Jeg har både svart og pepsi bezelinsert, men det er stort sett sistnevnte som sitter på. Med sort bezel er den ikke så ulik en Sub. Dette er en klokke som kan brukes til det meste så lenge det ikke er total fargekrasj med bezelen. Kjempefin sommerklokke. Selv om størrelsen er moderat og profilen lav gjør den mye ut av seg med pepsi-bezel. Første gang min kone så den utbrøt hun ”for et spetakkel av en klokke”. Hun synes fremdeles den er heslig
Denne har quick-set dato og fast 24t-viser. GMTene etter denne modellen har justerbar 24t-viser, men ikke QS.
En Rolex til: 16520 Daytona. Dette er overgangsmodellen fra rett før årtusenskiftet som har den nye SEL-lenken, men det gamle designet og Zenith urverk.
Først likte jeg ikke Daytona I det hele tatt. Den virket opphypet. Altfor høye bruktpriser. Hatet den blanke bezelen, den litt kjedelige skiven og de polerte midtleddene. Dette har snudd seg på hodet. Jeg forstår hypen, den er en klassiker. (Kanskje har jeg falt for hypen selv? Det at det er venteliste på en klokke, og at det holder så høy stabil bruktpris gir det jo unektelig et slør av eksklusivitet.) Den er elegant og sportslig og har perfekt størrelse. Bezelen? Det er jo litt av det geniale med klokken. En bezel skal ikke være blank, og i alle fall ikke en slik "blobb" med avrundede kanter, det var min logikk. Etter hvert skjønte jeg at dette er et enkelt og funksjonelt design. Exp II, som også har stålbezel (og som jeg for øvrig liker svært godt) er på et vis mer fancy med sin ultrapresist utskårede bezel med skarpe kanter og utsøkt børsting. Daytonabezelen har en enkel og ujålete form og er lett å polere opp igjen etter behørig mishandling.
Og så er det skiven. Det har vært noen små skiveendringer på den moderne Daytonaen som kom i ´88, men den store endringen kom med Rolex eget in house-verk rundt årtusenskiftet. Jeg liker den nye også, men Zenith-varianten tiltaler meg mye mer. Fire grunner til det: Mindre og mer elegante timemarkører (som matcher viserne bedre), subdials plassert lavere på skiven (på linje med senter), sorte ringer på subdials i stedet for blanke (på den hvite skiven) og til slutt børstet overside av lugs. Alt dette er en smakssak, men for meg var det en eye opener når jeg sammenlignet de to. Jeg har likevel ingen problemer med å forstå de som liker den nye bedre. Uten den sorte kontrasten har den et eksklusivt nesten litt forsiktig uttrykk. Blingy, men uten å skrike.
Zenith-verket en svært tiltrekkende egenskap ved klokken. Selv om Rolex har nedjustert pulsen og modifisert 4/5 av delene føler jeg like fullt at det er et El Primero-verk som tikker inni der. Får nesten lyst på glassbaklokk, men det ødelegger klokkens DNA for mye etter min mening, så jeg får nøye meg med å skru av baklokket hver julekveld.
Over til en dykker: Omega Seamaster Planet Ocean 42mm. Ikke en dykker med hovedvekt på funksjonalitet, men en skikkelig bling bling-klokke som jeg absolutt ikke har kvaler med å bære på skinnreim. Den har til og med glassbaklokk. Fint å se på, men helt feil…
Jeg hadde den gamle med 2500-verket (som får litt tyn her og der) før, men falt til slutt for fristelsen og oppgraderte. Ironisk nok har den nye med mye bedre urverk ca fire ganger så stort avvik som den gamle, men det er uansett bare en justeringssak. Selv om den gamle er en kjempeklokke, så er det en klar oppgradering i opplevd kvalitet.
Så tre vintageklokker. En pre moon Omega Speedmaster Pro (145022 69ST) fra 1969, en Seamaster 300 (165024) fra 1966 og en Rolex Datejust (1601) fra 1965. Alle tre helt komplette, dvs alle synlige deler er opprinnelige utenom krystallene selvsagt.
Speedyen trenger ikke nærmere presentasjon. For meg er det den ultimate no nonsense-klokken. Definitivt den ene om jeg kun hadde to klokker. Designet fanger opp 50- og 60-tallet på en fantastisk måte. Hvem kan unngå å bli glad i en Speedy? Den har original bezelring (prikk over 90) og er sannsynligvis produsert bare måneder før månelandingen. For ordens skyld var det ikke denne modellen som ble brukt på Apollo 11, men modellen før med 321-verk. Denne har 861 (Lemania 1873).
Sammen med lillesøster (konemor sin)
Bildebegrensning pr post, så resten kommer i neste.
Redigert:
